Betraktninger
-
Valgets kvelende kval
Da den første videosjappa åpnet dørene en gang på 1980-tallet, oppsto også en ny problemstilling: Hva er verst – ikke å ha noe valg, eller å ha altfor mye å velge mellom? Tekst: Even SkyrudIllustrasjon: Kristian Hammerstad / byHands Teksten til Springsteen-låta «57 Channels (And Nothin’ On)» fra 1992 kan leses som The Boss’ oppgjør med konsumerismen på 1980-tallet, samt sin egen deltagelse i den. Den kan også forstås helt bokstavelig, som en beskrivelse av overfloden av hul informasjon og underholdning folk i statene fikk tilgang til i kabelens og parabolens tidsalder. Det kunne jeg kjenne meg igjen i, selv om vi ikke på langt nær hadde tilgang til 57…
-
Sulten som en bjørn
Aldri før har det vært mer gourmetmat i avispaltene og på tv-skjermen enn de siste årene. Kan det bli for mye av det gode, bokstavelig talt? Tekst: Even SkyrudIllustrasjon: Kristian Hammerstad / byHands Jeg har en kompis, la oss kalle ham Kjetil, som er mye smartere enn meg. Han er velutdannet, reflektert og skriver bøker om greier som litteraturteori og politikk, og gjerne hvordan de to temaene henger sammen. Min strake motsetning, med andre ord, men det er alltid interessant og lærerikt å slå av en prat med ham. I hvert fall så lenge vi unngår visse temaer. Gjør vi ikke det, kan samtalen raskt bevege seg fra elevert til…
-
Latterlig drøyt
Hva som er lov å si fra en scene, har forandret seg de siste årene, men det har ikke nødvendigvis blitt innskrenket. Hvis du følger tidens regler, kan du være så drøy du vil. Tekst: Even SkyrudIllustrasjon: Kristian Hammerstad / byHands Jeg har vært på humorfestival på Grefsenkollen. I strålende solskinn, med fantastisk utsikt over denne forunderlige byen ingen forlater uten å ha fått merker av den. Jeg tror mange forlot «Humor over Oslo» med merker også. Noen fysiske, etter stupfyll i solskinnet, andre sjelelige, etter å ha blitt eksponert for intens selvforakt, utlevering av sexpartnere og surrealistiske bakholdsangrep gjennom en lang dag. I mange år hadde jeg kun forakt…
-
Musikalens hevn
Hvorfor er musikk på film greit for alle, så lenge den ikke synges av hovedpersonen? Og vil en ny generasjon igjen omfavne den mest utskjelte av alle sjangre? Tekst: Even SkyrudIllustrasjon: Kristian Hammerstad / byHands Jeg er en hvit mann i begynnelsen av 50-årene, med caps, skjegg og briller, litt over gjennomsnittet opptatt av musikk og film. Det er mange av oss – for mange vil nok enkelte mene. Jeg er tilbøyelig til å være enig. Etter at jeg selv fikk meg caps, ser jeg oss overalt i bybildet. Det eneste som er verre enn en hipster, er en aldrende hipster, sa visstnok en gang et klokt menneske. Jeg har…
-
Ungdommen nå på dass
Kokain brer igjen om seg, både i utelivet og avisspaltene. Er det ingen som har hørt underholdningsbransjens advarsler? Tekst: Even SkyrudIllustrasjon: Kristian Hammerstad / byHands Ut ifra antall avisoverskrifter og bekymringsrynker, kan det se ut som Norge er rammet av en sentralstimulerende snøstorm med en vindstyrke vi ikke har sett maken til siden Aker Brygge, 1989. Eller kan hende siden januar 1931. Det var året revydronning Lalla Carlsen første gang fremførte revyvisa «Kokain» på ærverdige Chat Noir: «Jeg er så glad jeg synes at hele verden er min / traderade rullan dei / for jeg har nettop tatt mig en en liten schnufs kokain / traderade rullan dei / jeg…
-
Våte bikkjer og slitne jaguarer
Elendighet og angst kan være veldig morsomt. I hvert fall i England. Tekst: Even SkyrudIllustrasjon: Kristian Hammerstad / byHands «Give my umbrella to the rain dogs, for I am a rain dog too», sang Tom Waits i låta «Rain Dogs» fra albumet med samme navn, utgitt i 1985. Begrepet rain dog, eller regnbikkje om du vil, oppsto med denne låta og betyr ifølge Urban Dictionary en bikkje som har gått seg vill i regnet, fordi regnet har vaska bort alle spor den har lagt igjen. Videre står det, fritt oversatt: «Hjemløse, folk som sover i portrom, einstøinger knyttet sammen fordi de deler den samme smerten og ubehaget.» Min type folk,…
-
Sanntidsmusikk
Musikken var bedre før, og sånn har det alltid vært. Eller er vi bare late? Tekst: Even SkyrudIllustrasjon: Kristian Hammerstad / byHands I 1995, året jeg fylte 23, sang Pulps Jarvis Cocker: «Let’s all meet up in the year 2000. Won’t it be strange when we’re all fully grown?». År 2000. Bare det å si det høyt var litt science fiction – for både Jarvis og meg. 2000, liksom. Så uvirkelig føltes det, at vi alle trodde verden kom til å gå under i det klokka slo tolv på nyttårsaften. Nå har det gått nye 23 år, noe jeg nådeløst ble minnet på da låta – «Disco 2000» – dukka…
-
Spøkelseshistorien i maskinen
Det har vært litt vanskelig å komme i gang med månedens spalte, da jeg har vært opptatt med å ta selfies. Gjerne tjue i slengen.
-
Den konsentrerte flokken
Det er skrevet utallige tegn om hvordan sosiale medier puster på flammene til psykiske lidelser, en polarisert offentlig samtale og generell dumskap. Selv har jeg vært mer bekymra for hva de gjør med kulturkonsumet mitt. Tekst: Even Skyrud Illustrasjon: Kristian Hammerstad / byHands Jeg trodde lenge jeg var immun. At det var de andre som lot dingsen ta over livet. I hvert fall at jeg, i motsetning til dem, var bevisst på hva som skjedde med meg i møte med den nye digitale verdenen. Jeg kunne rasjonalisere det at jeg ikke lenger leste så mange bøker. Det er tross alt vanskelig, og ganske farlig, å lese bøker mens man trener,…
-
Få troen tilbake
Hvis du ikke har tilbrakt de siste fem årene under en stein i skogen eller som Paradise Hotel-deltager, så er du antagelig bekymra for tingenes tilstand. Kanskje alvorlig bekymra. Det er i alle fall jeg, så jeg har tatt på meg å finne noe som kan gi oss små pusterom fra panikkangsten. Det ser mørkt ut. Ikke nok med at sola har snudd og vår halvtime med sommer er over, men også i overført betydning. Hvis du ikke leser aviser eller magasiner, har du kanskje ikke fått det med deg. På den annen side: Da leser du ganske sikkert ikke dette heller. Alle dere andre vet det: Det ser mørkt…
