Pappa, husker du hvordan vi lo når vi var sammen? Vår egne, rare humor som ingen andre enn vi delte? Du og jeg og bror. Et trekløver som en gang levde langt vekk fra alt som var vondt. Og for alt som lå der framme. Jeg husker så godt alt vi fant på, alt du tok oss med på. Sorgen din var ikke synlig for oss. Ikke da. Iblant kunne vi skimte den i et lite glass som du gjemte under bordet eller på kjøkkenet. Da kunne hjertet banke litt ekstra fort, men ikke så fort og lenge at det gjorde så mye. Bare nok til at det ble plantet…