Jeg skriver vanligvis ikke alvorlige ting. Det meste av det jeg skriver er nesten som lettbeint terapi å regne; selvironisk visvas som bare blir til noe morsomt og noen ganger litt kleint og i følge min far litt i overkant ærlig. I tillegg finnes det utrolig mange flinke mennesker der ute som tar seg av de alvorlige tinga: som formidler viktige saker på en rørende måte, som fremmer verdier og meninger om ting rundt seg på en slik måte at jeg føler meg som et mer opplyst menneske etter å ha lest det. Men i dag har jeg ikke tenkt å skrive lettbeint terapi, i dag vil jeg forsøksvis formidle…