-
Den mannen hadde et annet ærend
I over ti år var Camilla Svingen miljøterapeut og daglig leder i =Oslo. Nå har hun sluttet, og forteller om ett av de viktigste møtene hun opplevde i jobben. Det var en dag jeg sto i =Oslos salgslokale, dit selgerne kommer for å kjøpe magasiner og ta seg en pause fra gatas kjas og mas. Det var kjølig ute, så mange selgere var innom for varme seg. Denne ettermiddagen var det kaotisk i lokalet, noen satt og duppet av og noen hadde vært våkne for lenge. Døra gikk opp og en ukjent mann kom inn. Han ble stående i hjørnet ved inngangen og se seg forskremt rundt. Jeg skjønte fort…
-
Hun var det beste jeg fikk ut av innleggelsen
Maria Kjos Fonn (28), forfatter Jeg har fått mange lovord om min siste roman «Kinderwhore», hvor mye av handlingen foregår på institusjoner. Selv møtte jeg bestevenninna mi på psykiatrisk avdeling. NÅR JEG GÅR TILBAKE til den gamle skolegården min, blir jeg kvalm og tørr i munnen. Jeg opplevde skolen som en slags krigssone. Mobbingen begynte seint på barneskolen og eskalerte på ungdomsskolen. Jeg var skoleflink. Det skulle man ikke være. Jeg tok litt plass, samtidig som jeg var usikker. Vold var ikke hovedproblemet, selv om det var dét også, og ting i grenseland, som å bli omringet og fulgt etter. Det satte seg i kroppen, men det som kanskje stakk…
-
Jeg møtte et sykt mørke
Kristine Schøyen Berdal (33), ME-rammet Jeg var en av Norges sykeste ME-pasienter. Da jeg hadde ligget på et mørkt rom i seks år, traff moren min en helt spesiell lege. Det siste året på videregående måtte jeg stå over gymtimene. Jeg begynte å bli ganske sliten. På musikklinja var det mange samfunnsengasjerte elever. Jeg var ansvarlig for Operasjon Dagsverk på skolen. Jeg elsket å være travel og aktiv. Et skikkelig skolelys var jeg også. Året etter videregående begynte jeg å jobbe i barnehage. Ofte var jeg syk to uker i strekk. Jeg fikk infeksjoner en gang i måneden. Til slutt måtte jeg ha halvannen times pause midt på dagen for…
-
Folk trodde nok at de skjermet meg
Petter Fergestad (78), forfatter Da jeg mistet moren min som barn, gjaldt det å være stor gutt. Det fikk følger langt inn i voksenlivet. Så ble jeg en ny mann, en dag i 1975. Det er dette øyeblikket som har satt seg fast: Jeg er hentet inn fra leken, av broren min. Står med våte beksømstøvler midt på kjøkkengulvet. Strever med å vrenge anorakken over hodet. Det er voksenstemmer rundt meg, men jeg er helt alene. Jeg bruker tid på anorakken, gjemmer meg der inne, prøver å hoste bort et hulk. Så lenge jeg ikke kommer ut til de andre, har ingenting hendt, tenker jeg. Et øyeblikk står tiden stille…
-
Når får jeg møte kona mi igjen?
Alf Sannes, gatemagasinselger Jeg giftet meg for ti år siden. Etter det har jeg ikke sett kona. Etter et fengselsopphold i hjemlandet mitt, Canada, ble jeg rusfri. Før det hadde jeg jobbet sytten år i skogsindustrien. Etterpå ville jeg gjøre noe helt annet. Jeg merket at jeg var god med mennesker. Jeg fikk jobb på en avrusningsstasjon. Jeg fikk mulighet til å studere til å bli rusterapeut. I 1997 begynte jeg å jobbe i et ungdomsfengsel i Sverige. Senere jobbet jeg på en seilbåt i Middelhavet, med behandling for ungdom. Det ble laget en dokumentar om det, som mange så på svensk TV. Jeg kom til Norge med mål om…
