Ruth Marie Donovan (46), høyskolelektor, sykepleier og pårørende Jeg hadde allerede mistet en bror. Jeg kunne ikke miste en søster. Jeg trenger ikke engang lukke øynene for å høre regnet som hamrer mot frontruten, den dagen himmelen gråt for min bror. Han var på vei ut av livet, og det uten at jeg visste det. Den gangen overså jeg fornemmelsen jeg fikk: «Ring ham!» Jeg tok meg ikke tid. Fem år etter vår brors død ringte jeg min søster. Normalt ringte jeg tre ganger om dagen, i intervaller på åtte timer. Det var blitt min måte å dele opp dagen på. Morgen, middag, kveld. Slik sjekket jeg om hun levde,…