Kommer de aller yngste til å bestemme hva vi ser og hører på fremtiden? Gjør de det kanskje allerede? Hvis vi tar utgangspunkt i lørdagsunderholdningen på rikskanalen, kan det virke slik. Jeg ga programmet et forsøk til. Det hadde kommet et blaff av gjenkjennelse sist gang, en assosiasjon til noe jeg en gang hadde sett, hørt eller lest. Jeg trengte å vite. Denne gangen klarte jeg å se litt lenger, selv om jeg fortsatt kjente på ubehag ved synet av de groteske kostymene og lydene som kom fra lepper som ikke rørte seg, eller ansikter uten lepper, endog uten munn. Når kamera vender seg mot publikum, ser jeg at dette…