Byen som ikke vil se de rusavhengige

Rusavhengige bortvises i hopetall fra Oslo sentrum. Hvordan oppleves det? Hva mener politikere, politiet og gode hjelpere om situasjonen?

Heidi Elstein er blant dem som ikke føler seg trygg i byen. Hun har vært rusfri i fem år, og går på metadon. Utseendet bærer preg av et langt liv med rus. Hun begynte som femtenåring. På metadon kan hun leve normalt, og til og med reise på ferie. I sommer skulle hun til Bulgaria. Hun dro til Oslo sentrum for å veksle penger. Der møtte hun ei gammel venninne, og ga henne en klem. Så kom politiet, og Heidi skjønte at hun var i fare.

– Jeg prøvde å gå, men ble stoppet. Fordi jeg har vært rusavhengig ble jeg bortvist. Jeg følte meg som en kriminell. Den gang jeg vanka i byen og rusa meg ble jeg aldri vist bort. Hvorfor spenne beina under meg når jeg prøver å reise meg?

I førti år har politiet prøvd å oppløse Oslos åpne rusmiljø. Det begynte i 1978, da miljøet i Slottsparken ble drevet på flukt. Etter seks år med hester, hunder, batonger og tåregass hadde de tyngste rusavhengige flyttet seg til Egertorget midt i byen. Derfra gikk ferden videre mot Jernbanetorget. Politiet aksjonerte gang på gang. Det var blitt for mye kriminalitet rundt Oslo S. I 2011 startet Sentrumsaksjonen, med bortvisning og bøter i stor stil. Det var en del av en større plan som skulle skape trygghet for alle i byen, sa Grønlands politisjef Kåre Stølen.

Daglig vises rundt 20 personer bort fra rusmiljøet i sentrum. En mistanke om at de vil gjøre noe kriminelt er nok, forteller Stian Hovin. Han jobber i Gatejuristen, som gir fri rettshjelp til tidligere eller nåværende rusavhengige. Hovin forteller om den første saken de førte for retten, i 2005.

En klient hadde oppsøkt Møtestedet, en kafé for rusavhengige. Der var det fullt, så han stilte seg i kø. Mannen snakket med to bekjente da politiet kom. De hadde mistanke om at han var i Skippergata for å kjøpe narkotika. De fant verken penger eller dop, men bortviste mannen likevel. Han forlot Skippergata, men følte seg urettferdig behandlet. Derfor kom han tilbake til Møtestedet etter ti minutter. Der var også politiet, som bøtela ham for at han ikke overholdt bortvisningen. I Oslo tingrett mente flertallet at politiet hadde gått for langt.

Hovin i Gatejuristen sier at situasjonen er ganske lik i dag.

– Utseendet og væremåten din kan avgjøre hva politiet gjør. Klientene våre kan vises bort uten at noe kriminelt er observert. Ironisk nok: De blir vist bort fra områder de er avhengige av i hverdagen. Det kan være steder hvor de får medisiner, omsorg eller jobbtiltak.

Blir du vist bort og ikke fjerner deg, er boten 6000 kroner. Mangler du penger til å gjøre opp for deg, må du sone i fengsel.

– Våre klienter har ofte dårlig råd. Det betyr at mange må inn og sone. Det er et samfunnsøkonomisk paradoks. Vi har fulle fengsler og må sende folk til soning i Nederland.

Espen Norman Olsen er en av dem som havnet i fengsel etter bortvisning. Han nektet å følge politiets ordre om å forlate Oslo sentrum i et døgn. Det endte med åtte timer på glattcelle.

– Jeg var syk av abstinenser, hadde feber og blodpropp i beina. Egentlig skal man ikke sitte mer enn fire timer i glattcella, men de «glemte» meg. Jeg fikk også en bot på 10 000 kroner, som gikk til inkasso.

Nå går det bedre med Olsen. Det skyldes helt andre tiltak enn bortvisning. Arrestasjon og bøter hjelper ikke en som allerede har gjeld og dårlig helse.

Siv Løvland var rusavhengig i 27 år. Nå har hun vært rusfri i to. Hun går på metadon. Endelig har hun overskudd til å kjempe for syke medmennesker.

– Staten betaler for at folk soner når de ikke kan betale bøter. Hvorfor ikke bruke pengene på nyttige tiltak for rusavhengige? La oss få samarbeide med politikerne om en løsning. Vi er jo eksperter på eget liv, sier hun.

Fortsatt føler hun seg hjemme sammen med venner fra rusmiljøet. Oppsøker hun dem på gata, risikerer hun bortvisning.

– Det dere tenker på som dårlige venner er faktisk mine venner. Mange er glade for å se at det går bra med meg. Jeg kan vise andre rusavhengige at det går an å lykkes.

Løvland er med i proLAR, en organisasjon for pasienter i LAR (legemiddelassistert rehabilitering). I september aksjonerte de mot bortvisning med et arrangement på Egertorget. Fra Helse- og omsorgskomiteen på Stortinget kom Tone Wilhelmsen Trøen (H). Hun påpekte at Oslo kommune allerede bruker en milliard i året på rustiltak. Regjeringens rusløft trår til med 2,4 milliarder de neste fire årene.

Trøen sa også at politiet må samarbeide nært med kommunens hjelpetilbud. Her er hun inne på noe. I en ny rapport har EUs narkotikaovervåkingssenter sett på ulike storbyers planer for å bekjempe narkotika. Oslo mangler en helhetlig strategi, sier rapporten. Det er mange tiltak, men de henger ikke sammen.

Det finnes forsøk på å skape en helhet. I 2011 oppsto Sentrumssamarbeidet, parallelt med politiets sentrumsaksjon. Politi, rusorganisasjoner og kommunale etater møtes i Oslo. En av deltakerne er Arild Knutsen, leder i Foreningen for human narkotikapolitikk. Han mener samarbeidet hittil har hatt liten effekt.

– Det er et politisk grep å la noen brukerorganisasjoner møtes en time annenhver uke for å bli «hørt». Vi føler at vi ikke kommer noen vei.

Tone Tellevik Dahl (Ap) har ledet helse- og sosialkomiteen i Oslo bystyre i fire år. Hun sier at bystyret får lite informasjon om hva som skjer i Sentrumssamarbeidet. Hun kaller det nærmest et «koseorgan», der det er vanskelig å stille krav til politiet.

Øystein Eriksen Søreide (H) var helse- og sosialbyråd i Oslo fram til i høst. Han har flere ganger sagt seg fornøyd med både politiaksjonen og Sentrumssamarbeidet. Han sier at det åpne rusmiljøet i Oslo sentrum er halvert siden 2011. Russøkende fra andre deler av landet sendes hjem, visstnok til et ventende hjelpeapparat. Problemene i rusomsorgen handler ikke om manglende tilbud, mener han. Få byer og land bruker mer ressurser på rusfeltet enn Oslo og Norge.

Ivar Johansen (SV) har sittet i bystyret siden 1987. Han kommenterer forholdet mellom politikerne og politiet:

– Jeg føler at politisk ledelse og byrådet egentlig vil at politiet skal fortsette som før. Jeg tror de er fornøyd med resultatet, og overlater til politiet å velge virkemidler. Da vi sist diskuterte temaet i bystyret, var jeg den eneste som uttalte meg kritisk om jagingen av rusavhengige.

I Sentrumssamarbeidet er flere aktører kritiske. Johansen mener disse blir straffet av makthaverne. Det gjelder for eksempel Sykepleie på hjul, som hjelper rusavhengige i Oslo sentrum. Byrådet har kritisert tiltaket for å trekke rusavhengige inn til sentrum. Og Sykepleie på hjul trues stadig med nedleggelse. Det samme gjelder Fransiskushjelpen. De tilbyr alt fra brukerutstyr til sårbehandling, der de rusavhengige faktisk er.

Byrådet har rett i at det brukes mye ressurser på rus. Spørsmålet er om de brukes riktig. I september ble det holdt et debattmøte om Sentrumssamarbeidet. Der var blant andre Mona Nesje fra Aksjon Bortvist Oslo Sentrum.

– Det finnes mange tulletiltak som gir politikerne noe å telle, mente hun.

– Alt skal jo være målbart, så det kan stå i årsrapporten. Er det tusen rusavhengige på Jernbanetorget kan man dytte litt på dem. Så kan man måle at det bare er 330 igjen. De har bare flyttet seg noen kvartaler, men det ser fint ut i rapporten.

Hvorfor velger rusavhengige å oppholde seg i Oslo sentrum? Det fikk vi noen svar på under debattmøtet. Mange bor på hospits eller lignende, med liten mulighet for besøk. Det finnes møtesteder for rusavhengige innendørs, men de har begrenset åpningstid og nulltoleranse for rusbruk. En del rusavhengige får medisiner, men altfor mange opplever seg feilmedisinert. Derfor møtes de i sentrum for å bytte medisiner med hverandre, eller kjøpe det de trenger på det illegale markedet. Sprøyterommet tillater bare ett rusmiddel. Det skal tas i sprøyte. Derfor ruser mange seg utendørs, der politiet er mer til stede enn helsepersonell.

Mange retter pekefingeren mot politiets oppførsel. Hvordan ser politiet selv på situasjonen? Svein-Rune Andersen er leder for politiets arbeid mot det åpne rusmiljøet i Oslo. Fra sommeren 2011 til nå har det vært nesten 36 000 bortvisninger. Alle blir loggført. Antall bortvisninger per uke er halvert siden innsatsen startet. Bortvisning er en mild reaksjon, mener Andersen. I mange tilfeller ville alternativet vært anmeldelse.

– Vi prøver å være reale. Blir du bortvist fra sentrum kan du likevel gå å hente =Oslo-blader eller få sårstell og slike ting. Noen blir vist bort i forbindelse med små narkotikasaker. Egentlig kunne vi ha laget flere politisaker utav det.

Byens tunge rusmiljø har vent seg til at politiet alltid er der. Stadig flere respekterer pålegget om bortvisning. I 2011 var det 9 prosent som ikke etterkom pålegget. Nå er andelen under 2 prosent. Disse er ofte «rusturister» som oppsøker miljøet om sommeren. Politiet har stort sett et godt forhold til byens rusavhengige, forteller Andersen.

– Vi får livshistoriene deres. Ofte er vi blant de få streite personene i livet deres som de stoler på. Det vi driver med er forutsigbart. Ser vi en person som er borti ansamlinger av narkomane hele tiden for å kjøpe stoff, snakker vi med ham. Ofte får vi bekreftet av andre i miljøet at han har vært der. Da blir han bortvist for forsøk på kjøp.

Blir du tatt med narkotika innenfor de definerte, åpne rusmiljøene, er boten 10 000 kroner. Svein-Rune Andersen er klar over at mange av de bøtelagte ikke betaler, og får bøtene omgjort til fengselsstraff. Men mange har også råd til å betale. De er vanlige folk fra alle samfunnslag.

– Dette er lite kjent, men mange såkalt streite personer kjøper narkotika i sentrum. For dem fungerer høye bøter avskrekkende.

I 2010 ble det registrert nesten 2000 narkotikasaker rundt Jernbanetorget. I 2014, da politiet var der permanent, var det 247 saker. Før kunne flere hundre rusavhengige samle seg der. Vanlige folk følte til tider stor utrygghet ved dette, sier Andersen. Selv mener han at de aldri har hatt noe særlig å frykte. Likevel var oppdraget fra 2011 å gjøre sentrum trygt for publikum. Åpenlyst salg og bruk av narkotika skulle også forhindres.

Når politimannen holder foredrag har han med seg bilder av Jernbanetorget før og etter 2011. Noen innvender at rusmiljøet bare har flyttet seg litt opp i sentrum. I Brugata og Storgata kan 20-30 personer fra rusmiljøet være samlet. Dette er det området politiet har gitt mest oppmerksomhet i senere tid.

Den målrettede innsatsen mot de åpne rusmiljøene har ingen sluttdato. Andersen kaller det ikke en aksjon. Der byrådet sier at det åpne rusmiljøet er halvert, mener Andersen at bare en tredjedel er igjen i sentrum. Samtidig erkjenner han at rusproblemene ikke er borte.

– Uteseksjonen sier at mange rusavhengige holder til i sin egen bydel. Der er det mindre risiko for å bli oppdaget av politiet. For øvrig er mange gamle travere i rusmiljøet aldri blitt vist bort.

Vi spør to tilfeldige =Oslo-selgere. Ingen av dem har opplevd bortvisning fra Oslo sentrum. Politiet føler seg ikke alltid som rett etat for de rusavhengige. Det er mye psykiatri og andre helseproblemer i miljøet.

Andersen i politiet mener at dialogen mellom ulike rustiltak i Sentrumssamarbeidet er viktig, selv om aktørene har ulike dagsordener. Han nøler med å kreve noe bestemt fra politisk hold. Men han har et ønske:

– Det må bli tverrpolitisk enighet om hva som skal gjøres. Legg partipisken til side og ha ett mål: å hjelpe de narkomane.

Teksten sto på trykk i =Oslo / =Norge oktober 2015.