Brenner for å endre ruspolitikken

Det går fremover. Sakte, men sikkert. Likevel skulle John Melhus gjerne ha sett at ruspolitikken hadde tatt på seg syvmilsstøvlene og kommet i mål. Han kjemper blant annet for avkriminalisering av rusmiddelbruk og statlig regulering av rusmiddelsalg.

Tekst og foto: Gunn Merete Roll

John Melhus (58) har i flere år deltatt på FNs narkotikakonferanse i Wien som representant for Foreningen for human narkotikapolitikk (FHN). Han er også foreningens prosjektleder for såkalte side events under konferansen.

– Å komme til FN for første gang var en veldig spesiell følelse. Ingenting i det livet jeg har levd kunne forberedt meg på det. Jeg følte meg som en slags spion. Man kommer jo på en måte inn i løvens hule, der det lages resolusjoner, der hvor alt blir bestemt.

For seks år siden var det helt nytt at brukerorganisasjoner fikk være med til FN.

– I 2015 satt jeg hjemme og googlet hvem i Norge som hadde uttalt seg positivt til avkriminalisering av rusmiddelbruk. Og jeg fant ut at det faktisk var ganske mange. Både psykologer, kriminologer, leger – ja, til og med høyesterettsdommere og jurister var enige med oss i FHN i dette spørsmålet. Jeg la ut et innlegg på foreningens interne Facebook-side og spurte om det ikke kunne være en idé at vi lagde et opprop om temaet avkriminalisering.

Møte med Bent Høie

Ideen falt i god jord i foreningen. Sammen med flere andre brukerorganisasjoner skrev de en tekst, hvor det også ble ytret et ønske om å få være med til FNs narkotika­kommisjons møte. Den gangen var det nemlig kun avholdsbevegelsen som ble invitert av regjeringen til å bli med. Oppropet ble publisert med slagordet «Intet om oss, uten oss!» og bidro til at helseminister Bent Høie inviterte brukerorganisasjonene til et møte. På det møtet var John med.

Bent Høie har i ettertid sagt at han hadde vært motstander av en rusreform i over 20 år, men gjennom møter med brukere og pårørende, og takket være oppropet fra brukerorganisasjoner på rusfeltet, ble han overbevist om at en rusreform var nødvendig, forteller John.

 – Jeg synes det gir håp at lille jeg, som sitter oppe i Stjørdal, kan fremme ideer som får betydning. Det synes jeg er stort. Jeg håper at folk ser at hvis de bare bryr seg nok og engasjerer seg, så kan man få til en endring. 

Søkte om rådgiverstatus i FN

En annen som var med på det samme møtet, var fagsjef i Helse- og omsorgsdepartementet, Torbjørn Brekke.

– Han sa at hvis dere virkelig vil være med til FN, så se her. Så skrev han «ECOSOC-status» på tavla. Det noterte jeg meg. Jeg fant ut at ECOSOC er FNs forum for behandling av økonomiske og sosiale spørsmål, og at vi som organisasjon kunne søke om å få rådgivende status i FN.

John har gått på internasjonal skole og har meget gode engelskkunnskaper. Likevel tok det tid å sette seg inn i hvordan man må formulere seg i en søknad til FN. Resultatet ble at FHN fikk ECOSOC-status i 2017, og med det en formell rådgiverstatus for kommisjonen. Allerede året etter sto John og styreleder i FHN, Arild Knutsen, samt åtte representanter fra andre brukerorganisasjoner på deltakerlisten til FN-kommisjonens møte.

Foto: Privat

– Vi forsto jo ingenting den første gangen vi var der, så det ble en bratt læringskurve. De første to årene var vi med som observatører. Det var nyttig for å lære hvordan det hele fungerte.

Han ble ikke bare slått av delegatenes høflige tone i diskusjonene, men også av måten internasjonale forhandlinger foregår på.

De siste årene har FHN arrangert såkalte side events under FN-kommisjonens møte. John har hatt i oppgave å finne ut hvilket tema de skal sette søkelys på. For to år siden falt valget på «Nordic criminalization and decriminalization models», nordiske kriminaliserings- og avkriminaliseringsmodeller. 

I september 2022 kom Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) med rapporten «Rus og menneskerettigheter», som viser at rusbrukeres menneskerettigheter ikke blir tilstrekkelig ivaretatt på en rekke områder, og at rusbrukere blir forskjellsbehandlet, blant annet innen helsevesenet. John merket seg rapporten, og til fjorårets side event, «Ensuring human rights protection in Nordic drug policy», fikk FHN med seg Eivind Digranes fra NIM og deltakere fra Island og Danmark til FN.

– Lik rett til helse er én av FNs menneskerettighets­regler. Hvordan rusbrukere møtes, for eksempel i helsevesenet, har betydning for hva slags helsehjelp de får.

Når det gjelder ruspolitikk, står det ikke så mye bedre til i de andre nordiske landene, og det å få tatt opp slike temaer i FN, gjør at flere, også politikere i Norden, kan bli mer bevisst på problemstillingene, mener John.

– Vi håper jo at det blir sådd et frø som gjør at flere får en forståelse for dette. Da er det viktig at brukere er til stede og representerer de menneskene det blir snakket om.

Diskriminering

Stigmatisering og diskriminering er et annet menneskerettighetsbrudd som rusbrukere blir utsatt for, forklarer John.

– Jeg har selv opplevd å bli forfulgt gjennom Oslos gater av politiets uropatrulje. De kunne stoppe deg når som helst, ta grep om halsen din for å hindre deg i å svelge, og strippe deg på åpen gate. Ofte dukket de opp hjemme hos deg flere ganger i løpet av natten, bråstoppet utenfor huset og dundret opp trappene bare for å skremme. Det har heldigvis endret seg de siste årene, men måten de har oppført seg mot rusavhengige, er helt forferdelig.

Samtidig understreker John at situasjonen i Norge tross alt er mye bedre enn i en rekke andre land.

– I Afrika kan du faktisk bli skutt for å løpe fra politiet.

Som tenåring opplevde han selv å bli jaget av politi med våpen i Nairobi, hvor han drev rundt på nattestid. I Kenyas hovedstad kom han også i kontakt med andre som vanket i byen og fikk se urettferdighet på nært hold.

– Jeg opplevde hvordan mennesker som bare forsøkte å overleve, spesielt kvinner, ble jaget og ofte mishandlet av politiet, forteller han.

Oppvekst i Kenya

Bakgrunnen for at John hadde ungdomstida i Kenya, var at faren fikk jobb der, og hele familien flyttet dit da John var 10 år. De første årene gikk han på en temmelig gammeldags og kolonialistisk britisk skole. Der måtte elevene stå på rett linje og marsjere i takt. Gjorde de noe galt, fikk de gjerne en smekk. Etter hvert begynte han på videre­gående på en internasjonal skole, og det var her han først kom borti illegale rusmidler.

– Jeg var rundt 13 eller 14 år den første gangen jeg fikk tilbudt en pille fra en kompis. Jeg visste lite om rusmidler og tenkte vel heller ikke så mye over det, men den pillen fikk meg til å føle meg bra.

Den gangen var det ikke mange som visste noe særlig om ADHD, en diagnose John først fikk mange år senere.

– Jeg husker at det var en rådgiver på skolen som sa: «Jeg tror du er manisk-depressiv, John», men det ble aldri fulgt opp, og jeg snakket aldri med foreldrene mine om det. Det eneste jeg visste om den type lidelser, var at man kunne risikere å få elektrosjokk. Det hadde nemlig én av jentene i klassen fått, og vi så at hun var blitt ganske ødelagt av det.

Cannabis blant kaffeplantene

På skolen var de en gjeng ungdommer som ofte snek seg bort og gjemte seg blant kaffeplantene på plantasjen like ved skolen for å røyke cannabis. Faren for å bli tatt var stor, og konsekvensene dramatiske. I beste fall kunne de bli kastet ut fra skolen, i verste fall ble de fengslet.

John ble aldri tatt av politiet, men én dag han ble kalt inn på rektors kontor.

– Hun så på meg og sa: «Jeg vet ikke hva du gjør når du går ut til kaffeplantasjen, men kanskje du ikke burde gjøre det? Jeg lar deg gå fordi jeg tror du har nok problemer.» Hun hadde nok en anelse om hva vi holdt på med, men måten hun sa det på, berørte meg, og er noe jeg fortsatt husker den dag i dag.

For et par år siden sendte John den gamle læreren sin en e-post og takket for at hun var så snill den gangen.

– Jeg er helt sikker på at det hadde blitt mye verre for meg hvis jeg hadde blitt kastet ut av skolen.

Tøff retur til Norge

Da John var 17 år, flyttet familien fra Kenya. Og om overgangen fra Overhalla i Nord-Trøndelag til Kenya hadde gått fint da han var barn, ble returen til Norge som tenåring tøffere.

– Foreldrene mine ble skilt, og jeg bodde en stund sammen med bestemora mi i Overhalla, så vidt jeg husker. Men det er ganske store deler av livet mitt som jeg ikke husker så mye av. En periode bodde jeg i Oslo, og en stund på Espa, der en gammel tante drev noe som het «Espa hyttegrend og pensjonat». Det var rett ved bensinstasjonen med de kjente Espa-bollene, og det er vel det eneste Espa er kjent for, ler han.

På et av oppholdene hos bestemoren i Overhalla traff han ei jente fra Nederland, som var der på laksefiske sammen med foreldrene sine. De ble kjærester, og i 1989 flyttet han til Nederland. Forholdet tok slutt, men John skulle bli boende der i mange år.

– Jeg traff Susanne, og vi har vært sammen siden da. Det er nå 25 år siden.

I Nederland hadde John litt forskjellige jobber, men han  har aldri klart å holde på en jobb særlig lenge. Søket etter amfetamin har tatt for mye tid og energi, forteller han.

– Vi levde derfor til dels utenfor det etablerte samfunnet. Vi bodde blant annet på en båt, og jeg husker en gang det var -20 grader og vi knapt nok hadde varme. Det var grusomt kaldt, men det gikk bra, det også, minnes han.

Med og uten rus

John har hatt perioder i livet både med og uten rusmidler. Han har også brukt rusmidler fordi han syntes det var moro.

– Jeg var nok en typisk opprørsk ungdom på den tiden. John Lennon var mitt store forbilde, og mange av de verdiene han sto for, har jeg hatt med meg siden. Jeg spurte faktisk presten om vi kunne spille «Imagine» da Susanne og jeg skulle gifte oss i Overhalla kirke. Men i den låta synger jo Lennon «Imagine […] no religion», og der gikk grensa for presten, humrer han.

Etter 16 år i Nederland satte paret kursen mot nord. Johns bestemor hadde blitt gammel og trengte hjelp. I et par år drev de et gjestgiveri på Høylandet, før de flyttet til Steinkjer, hvor kona drev Madam Mims, den eneste erotiske butikken i Nord-Trøndelag. I dag er ekteparet godt etablert i Stjørdal, hvor også flere i familien hans bor.

ADHD-diagnose

Da John for seks år siden fikk ADHD-diagnosen, falt mange brikker på plass.

– Jeg fikk medisin, og da forandret alt seg. Jeg hadde slitt med spiseforstyrrelser fra jeg var veldig ung og på det tidspunktet hadde jeg gått ned til 52 kg. Jeg klarte ikke å jobbe, og kona sendte meg til legen. Jeg var nok veldig heldig som ble skikkelig utredet den gangen.

John er opptatt av at ikke alle som prøver rusmidler utvikler en problematisk rusbruk.

– På et globalt nivå viser det seg at 85 til 90 prosent av de som bruker rusmidler og alkohol, ikke får et problematisk forhold til det. De bruker rusmidler en periode av livet, kanskje særlig som unge voksne. Jeg tror at det er de som har en underliggende, udiagnostisert sykdom eller andre tilstander som har størst risiko for problematisk bruk. Men det er komplekst, dette, vedgår han.

På tide med avkriminalisering

Han mener at tiden for avkriminalisering av rusbruk for lengst har kommet, og viser til en nylig publisert artikkel i det ledende medisinske tidsskriftet «The Lancet». Artikkelen konkluderer med at det ikke er noe som tilsier at avkriminalisering fører til særlig mer bruk av rusmidler, og at det ikke er særlig samsvar mellom straffenivå og hvor mange som bruker rusmidler.

– Både Portugal og Nederland har avkriminalisert bruken av rusmidler, og det har ført til at problematisk bruk blir sett på som et helseproblem, ikke som et strafferettslig problem. Det har heller ikke ført til økt rekruttering. I Nederland finnes det for eksempel omtrent ikke injiserende heroinbrukere. Da går også antallet overdosedødsfall ned.

John sier at han forstår foreldre som frykter at ungdom skal få for lett tilgang til rusmidler, men at vi må forstå at tilgangen allerede er der, og innse at rekruttering til et rusmiljø i stor grad handler om mangel på tilhørighet.

– Barneoppdragelse før i tida handlet jo mye om straff. Det har vi heldigvis gått bort fra, men vi tenker fortsatt i samme baner når det gjelder ungdom og rus. Jeg mener at trussel om politi og straff ikke er forebyggende. Også FN fraråder den type forebygging. Jeg tror at ungdom, gitt at de får ærlig informasjon, er i stand til å ta gode valg.

Ikke frislipp, men regulering

Samtidig er John skeptisk til bruken av ordet «legalisering» i ruspolitikken.

– Jeg snakker om regulering, ikke om frislipp. Avkriminalisering er bra fordi det tar tak i stigmatiseringen, men det gir ikke kontroll over det svarte rusmarkedet. Det er et enormt lukrativt marked, og de svarte pengene finner gjerne sin vei inn i både terrornettverk og finansiering av kriger.

Han har ikke et liberalistisk syn, sier han, men mener tvert imot at det må reguleres slik at vi får kontroll. Da får samfunnet oversikt, og kan kontrollere bruken både med aldersgrenser og på andre måter. Han viser til at Canada har regulert cannabismarkedet.

– Nå er det bare 30 prosent av cannabis-salget i Canada som er svart. 70 prosent selges gjennom legale utsalgssteder som er kontrollert av staten. Det er også interessant at bruk blant unge ikke har gått opp der. All kunnskap om hvordan vi bør forme en ruspolitikk, peker i retning av  regulering og at styresmaktene bør ta kontroll over rusmiddelmarkedet.

Sterkt engasjement

John blir veldig entusiastisk når han snakker om å få til endringer på rusfeltet.

– Jeg kan snakke om dette i timevis, og mine nærmeste kan nok gå litt lei iblant.

Han forteller at han har mange T-skjorter med slagord som «No more war on drugs», men kona har satt ned foten når det gjelder å bruke dem til daglig. Det får bli en del av jobbantrekket, smiler han.

– Jeg har nok alltid vært engasjert i ruspolitikk på ulike måter, men det var først da jeg ble kjent med Arild Knutsen og organisasjonen FHN at jeg fant et sted hvor engasjementet mitt kunne få utløp. Jeg lever og ånder for å få endret ruspolitikken!

[FAKTA]

John Melhus

Født i Overhalla og har bodd i Kenya og Nederland, samt en rekke steder i Norge.

I dag er han og familien godt etablert i Stjørdal.

Ruspolitisk rådgiver i Foreningen for human narkotikapolitikk (FHN), som har en rådgivende status i FN og kan gi innspill og råd til FNs arbeid på rusfeltet.

FHNs prosjektleder for såkalte side events under FNs narkotikakonferanse. I fjor arrangerte de «Ensuring human rights protection in Nordic drug policy.»

Én kommentar

Legg igjen et svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *