Børge Ousland har ingen englevakt
Børge Ousland fra Nesodden ble den første til å gå alene, uten etterforsyninger, til både Nordpolen og Sydpolen. I dag er han en av verdens største eventyrere.
Han har krysset Antarktis og Arktis fra kyst til kyst. Fem ganger har Ousland gått hele veien til Nordpolen. 55-åringen har vært på polpunktet til sammen 20 ganger. I Ouslands meget spesielle bransje vet hver eneste kollega av ham, uansett hvor de er fra på kloden, hva han har prestert.
– Alle har dager hvor de føler seg slitne. Og ikke skjønner meningen med livet, eller grunnen til det de driver med. Det er da jeg trekker perspektivet helt inn. Flykter inn i en annen virkelighet.
Har du følt på den store, hvite stillhet?
Våget det ukjente, trått de utrådte veier.
Merket kartes hvite flekker.
Har du savnet, sultet, seiret.
Vokset større i det heles storhet,
Gjort ting blott for dådens spenning,
og latt andre snakke om det,
Har du sett Gud i hans storhet, hørt den tekst naturen preker,
Sett de enkle ting, de sanne ting,
de tause menn som gjør ting.
Da lytt til viddene, de kaller på deg.
Fridtjof Nansen brukte disse ordene av Robert Service, Yukons store poet, i minnetalen sin over Roald Amundsen. Nansen og Amundsen lyttet til viddene. Det gjorde også Børge Michael Jangaard Ousland. Disse karene satte seg større mål enn andre. De ville erobre verdens ytterpunkter. Røre ved livets yttergrenser. Det måtte bære eller briste.
Med en ukuelig viljekraft, og et mot som aldri vek, begynte de sine reiser. Og ved å begynne ble det umulige mulig. Hva handler alt dette om?
– En genuin nysgjerrighet på livet. Gå inn med et åpnet blikk, og et åpent sinn. Å utnytte det potensialet du har i deg. Jeg tror hver og en av oss kan yte mye mer enn vi selv er klar over, begynner Ousland.
– Mestringsfølelse er en undervurdert drivkraft i alle. Vi mennesker liker å bli gode til noe. Klare vanskelige utfordringer, og få anerkjennelse for et godt stykke arbeid.
– Anerkjennelse fra deg selv, eller fra andre?
– Begge deler. Du må tror på deg selv, og på at det du gjør er riktig. Store kunstnere har nok også den følelsen. De kan være i utakt med verden rundt, men de har trodd og visst at den indre kraften – som kommer fra hjertet – er den viktigste. For meg er det å vandre der ute en fysisk erfaring, men også en åndelig. Det er en slags mellomverden. Jeg er på kanten av en annen dimensjon, og kikker over. Aleneturene blir en slags indre reise. En meditasjon. Da blir du kjent med deg selv.
– Liker du deg selv?
– Ja, jeg er jo nødt til det.
– Hvordan tror du andre ser på deg?
– Som en rolig kar som har en ganske god evne til å gjennomføre prosjekter. Så tror jeg noen kan oppleve meg som arrogant, fordi jeg er litt tilbaketrukket.
I tillegg til det jeg skrev innledningsvis har Ousland gått over Grønland, Nordvest- og Nordøst-passasjen, Frans Josefs land og den patagonske innlandsisen – for å nevne noen av bragdene. Marinejegeren, nordsjødykkeren, forfatteren, foredragsholderen og polfareren er blitt en av våre tids største eventyrere.
– Å kaste all frykt og tanker om retrett over bord, det er fascinerende. Å forlate en båt, og vite at den eneste veien tilbake til Norge er over Polhavet og Barentshavet, det er vågalt. Nansen har et uttrykk for det: vågemot. Mange drømmer om å gå på tur, men stopper opp før de kommer til startstreken. Jeg gjennomfører. Gir meg aldri.
– «Den første plikt for en mann er å undertrykke frykt». Hvordan er det med deg, undertrykker du redsel?
– Nei. Jeg har ikke angst for noe. Min gode venn Mike Horn sa noe klokt til meg. Det handler om dette å bekymre seg. «If you worry, you die. If you don’t worry, you die too. Why worry». Men jeg har kjent på den følelsen; den at «her har jeg ikke lyst til å være i det hele tatt». Og det er ikke en god følelse.
– Hva gjør du da?
– Blir jeg presset hardt nok blir valgene mine færre, og løsninger tvinger seg frem. På min første solotur til Nordpolen var jeg skikkelig ute å kjøre, og tenkte at «dette her kommer ikke til å gå bra». Jeg kjente på en psykisk helt umenneskelig situasjon. På den ene siden var jeg urolig og hadde hjemlengsel. På den andre siden hadde jeg godt utstyr, var veltrent og hadde nok mat. Så det var ingen teknisk eller fysisk årsak til at jeg skulle gi meg. Dette var kun mentalt. Da er det viktig å forstå at følelser endrer seg over tid. Så jeg sa til meg selv: «Du kan gi deg, men ikke i dag. Hold ut en uke til. Da kan du gi deg». Syv dager senere var jeg i en helt annen mental tilstand.
Polfareren stopper opp.
– Det er på slike soloturer at du får kjent på denne ufattelige ensomhetsfølelsen, den som overskygger alt. Når du vet at du har to-tre måneder med isolasjon foran deg, kan følelsen bli så stor at den tar helt makten fra deg. Da kommer panikken, og du har lyst til å gi opp.
– Men det gjorde du ikke.
– Nei, takket være min tidligere samboer. Hun sa: «Du får ikke lov til å gi deg». Det at hun trodde på meg, det brukte jeg som motivasjon. Du forstår: Dette å ha mennesker rundt deg som tror på deg og på det du gjør, det er veldig, veldig viktig.
Da han krysset Antarktis kom han også til en erkjennelse.
– Jeg hadde mislykkes i mitt første forsøk på å krysse. Fallhøyden var stor om jeg ikke klarte det i forsøk nummer to. Men det er bedre å ha prøvd og feilet, enn ikke å ha prøvd i det hele tatt. Du skal ikke være så redd for å dumme deg ut. Det å utfordre seg selv, igjen og igjen, gjør at du kommer videre. Og går det ikke bra – ja, vel – så ta da dette steget tilbake, og vær stolt av at du faktisk prøvde. Som marinejeger lærte jeg at det er bedre å gjøre noe enn å gjøre ingenting. Passivitet, å gi opp, er det verste. For gjør du noe, da har du mulighet til å justere underveis. Dette å lete etter utveier og løsninger har jeg med meg fra barndommen. Faren min var flink til det.
Børge Ousland er oppvokst på Nesodden. I 1984 begynte han på Statens dykkerskole. 18. mai samme år hadde han sin første dag i Nordsjøen, som metningsdykker. Et yrke han skulle bli værende i gjennom de ti neste årene år. I 1986 deltok polfareren også i et eksperiment. De simulerte et dykk ned til 360 meter under havoverflaten.
– Min karriere som polfarer startet på mange vis nettopp i Nordsjøen. Jeg har alltid vært interessert i vannet. Jeg dykket før jeg kunne svømme. Det var min store lidenskap. Det å være i nærheten av havet er viktig for meg. Der finner jeg roen og freden.
– Og klaustrofobien.
– Klart det er utfordrende å være på 150 meters svart dyp, og å arbeide med svære konstruksjoner der nede. Vi ble låret til jobben inni en trykksatt dykkerklokke. Når den kom ned på dybden vi skulle arbeide på, tok vi på oss dykkerhjelmen og svømte ut av klokka. Å se den henge der over oss mens det ellers er bekmørkt, det er spesielt. Lyset vi ser kommer ut av det lille hullet i bunnen av klokka, hvor vi svømte ut. Fra disse dypene ser vi ikke overflaten. Det går heller ikke an å svømme dit. Vi vet at det hullet, det er den eneste veien hjem. Da bør du være sterk i hodet. På den tiden var vi fire uker om gangen i trykkammeret. Helt låst fra omverdenen, sier Ousland.
– Så arbeidet vi syv timer i strekk, uten å smake vått eller tørt. Det var mye sikkerhet, men den eneste du virkelig kunne stole på var deg selv. Du måtte passe på hele tiden, og dobbeltsjekke; konstant ligge et hestehode foran deg selv. Den egenskapen har jeg hatt mye glede av i ekspedisjonene. Det å prøve å skjønne hva som skjer, før det skjer: Hva som gjemmer seg av farer bak neste sving. Når noe så går galt, da har du instinktiv kontroll på det. Dermed kan du gjøre farlige ting på en trygg måte. Så erfaringen fra Nordsjøen gjorde meg sterk. Det må du være, når alles tvil rettes mot deg. Mange mente jeg ikke burde gå alene til Nordpolen, men da hadde jeg allerede flyttet meg over til i en annen dimensjon. Når jeg vet i hodet mitt at «dette klarer jeg», spiller det ingen rolle hva andre sier.
I Nordsjøen traff Ousland på likesinnede sjeler. I 1986 gikk han på ski over Grønland, sammen med dykkerkollegene Agnar Berg og Jan Morten Erstaas. På den tiden var det ennå få som hadde gått i Fridtjof Nansens og ledsagernes skispor. Den opprinnelige bragden fant sted i 1888.
– På en slik tur lever dere tett.
– Ja, men menn er veldig ukompliserte seg imellom. Det er klart man likevel kan irritere seg over partneren sin. Små ting kan fort få store proporsjoner, fordi vi er låst inne i en slags boble. Derfor bør vi ha tatt en treningstur på forhånd. Du kan ikke stole på at det går bra etter noen kvelder på byen. Det er først når du blir fysisk veldig sliten at holdningen dine, og ditt sanne jeg, kommer fram.
– Hvilke egenskaper ser du etter i en turkamerat?
– En som ikke bare tenker på seg selv, men tar vare på andre. Så må vedkommende ha en god mental kapasitet og viljestyrke. Noen turer er ekstreme. Da må partneren også klare å ta vare på seg selv. En person kan ikke trekke lasset for to. Du kan heller ikke ha med en som vingler.
– Hadde du tatt med henne på en tur til Nordpolen, sier fotograf Dimitri plutselig, og nikker mot meg.
– Haha! Da hadde hun nok holdt kjeft ganske fort. Men …
Han ser på meg.
– Du er positiv, og hadde hatt en god innvirkning på gruppa. Det er en viktig egenskap. Ellers bryter du deg selv ned.
– Hvordan løser dere uenigheter?
– Vel, det nytter ikke med en militaristisk holdning på slike turer. Alle store konflikter skjer ved korsveier. Der hvor vi må ta store avgjørelser. Om det er lite mat, eller hvis en har lyst å gi seg og den andre ønsker å fortsette. Derfor er det så viktig å være enig om målet før dere drar. Dere må vite hvor dere skal, og hvorfor. Da har dere oversikten. Skal du også realisere drømmene dine, må du arbeide hardt. Under forberedelsene og på isen, som ellers i livet, opplever jeg at det å yte 100 prosent i stedet for 95 prosent kan utgjøre hele forskjellen på suksess og fiasko.
Børge Ousland mener stillhet er en undervurdert verdi i dagens samfunn, hvor man skal være online hele tiden.
– Jeg blir så stresset av tid og avtaler. Det hender jeg har lyst til å skru av alt. Ikke lese en eneste epost. Ikke ta telefonen, eller gjøre noe som helst. For alt dette tar fra oss litt av tilstedeværelsen og nuet. Vi er alltid på etterskudd. Vi handler ut fra noe som skal skje i fremtiden. Med andre ord er vi sjelden til stede i våre egne liv. Slik er det ikke når du er på tur. Da må du vite hvor du setter foten. Det er en evig kamp for meg å være til stede i mitt eget liv, og derfor savner jeg ofte denne turverdenen. Jeg tenker ikke så ofte på det som sex, haha. Men nesten like ofte.
– Ja, tenker du mye på elskov når du ligger der i teltet?
– Nei. Det er en slags eskalert liste over ting som blir borte, og det første er tanken på sex. Jeg er jo så sliten. Sånn er naturen. Har du lite mat er det ingen reproduksjon. I gode tider kommer det barn. Jeg sa en gang at hvis du begynner å tenke på damer på tur, da går du ikke hardt nok. Da må du øke tempoet. Men ofte synes jeg synd på meg selv når jeg er på tur. For du må ikke tro at jeg bare tenker positivt. Selvhjelpsbøker og psykolog er ikke svaret. Når du strever, mener jeg at mange av løsningene ligger inni deg selv.
Det fjerne og det nære. Børge Ousland skiller mellom disse perspektivene.
– Den ene handler om å få den store oversikten. Vite hvor du skal. Det målet må stå som et fyrlys i bakhodet. Men du kan ikke tenke på det hele tiden. For noen ganger har man nok med seg selv. Alle har dager hvor de er slitne, og ikke skjønner meningen med livet eller grunnen til det de driver med. Hemmeligheten er da å flytte perspektivet helt inn, og ikke tenke på målet. Ikke tenke på morgendagen. For hvis du gjør det, da mister du motet fullstendig på tunge dager. Da blir du helt utbrent. Når du så har fått igjen overskuddet, kan du løfte blikket og se stort på det. Det er ofte ikke noe problem når du går på ski. Da er du i gang, og 100 prosent til stede. Det er når du kommer inn i teltet etter en ti timers skitur, og du vet at det er 14 timer igjen av døgnet, timer som du skal tilbringe inni det teltet, at bekymringene kommer.
– Hvordan jobber du for å unngå panikkangst?
– Jeg liker å bli sliten. Fysisk sliten. Det er en god medisin. Problemet i psykiatrien er at man blir dopet ned av tabletter i stedet for å bruke kroppen. Bruk heller naturen som utfordring, og til å nå et mål. Det kan være så enkelt som å gå til et tjern, eller overnatte i et telt. Da har du seiret. Når jeg er på tur, bruker jeg enkle verktøy. Da har jeg med Ipod med musikk, noen bøker som er motiverende, bilder, brev. Så har jeg med en pose dikt som jeg har plukket ut. Jeg liker å trekke ut et dikt hver dag, og tenke litt på det. Slik at jeg kan flykte inn i en annen virkelighet, og ikke tenke på morgendagen. Jeg skrur av bryteren da. Etter en lang dagstur gleder jeg meg til å få i gang primusen, lage middag og spise. Den viktigste egenskapen på en slik solotur er nettopp å kunne kose seg.
– Hvilke bøker har du med?
– Hobbiten, Det nye testamentet. Papillon av Henri Charrière, som er en overlevelseshistorie. Den handler om aldri å gi opp. Kunsten å leve, av Jan Vincent Johannessen. Og bilder av avdøde Jakob Weidemann. Før han døde i 2001 hadde vi mange gode samtaler om livet, og han var en god støttespiller for meg. Man må jo aldri slutte å la seg inspirere av andre.
I parentes bemerket: At maleren Weidemann skulle engasjere seg i polar ekstremsport, har sammenheng med at han var en god venn av arkeologen og forfatteren Helge Ingstad – han som etter fire år i den kanadiske villmarka skrev den fortsatt mye leste boka «Pelsjegerliv» (1931). Weidemann støttet Erling Kagge og Børge Ouslands nordpolekspedisjon i 1990, fordi han hadde sans for prosjektet.
Brått reiser eventyreren seg. Han begynner å deklamere Hans Børli – skogens dikter:
Styrken –
den virkelige styrke-
har i si hand en stav som heter svakhet.
den dagen styrken glemmer
å stø seg til denne mjå seljestaven,
da snubler den i en kingeltråd
og brekker lårhalsen
(Mjå: tynn, sped. Red. anm.)
– Jeg synes Børli snakker fint om styrke og svakhet. En balanse som er i oss alle. Han har så enkle, fine dikt. Jeg tror på naturen. At Gud er i alle ting der. Vitenskapen tar dessverre ofte over for det åndelige, og dermed det undrende mennesket. Som Børli liker jeg å tenke at sus i grenene er mer enn fysisk friksjon av luft.
– Følger du hjertet eller hodet?
– Tvilen er min venn. Ikke min fiende. Skråsikre folk er det nok av. Ofte er jeg usikker i starten, men jeg vet at ting blir klarere underveis, når jeg får nøstet mer opp. Til spørsmålet ditt: Det starter med hjertet. Kombinasjonen av det rasjonelle og magefølelsen avgjør veien videre. Du kan ikke gjøre store turer uten å ha pasjon. Du må være dedikert. Hadde du gitt meg en million kroner, hadde jeg likevel ikke klart å gjennomføre en tur jeg ikke ønsket å ta. Hadde jeg derimot gått i minus, ville jeg likevel ha klart å gjennomføre en tur jeg ønsket. Det viktigste er ikke hvor mye penger jeg tjener, men turene jeg har gått.
Det største eventyret et menneske kan oppleve er å leve det livet det drømmer om. Jeg ser på polfareren. Med ett minnes jeg mine egne øyeblikk, fra Antarktis og Nordpolen. For jeg har også vært på disse stedene. Det rene lyset, den uendelige stillheten som brytes av natures egne krefter. Det er som om mannen foran meg har tatt alt dette med seg inn i sin egen sjel. Han er blitt en del av dette tause, underfundige, ville, sårbare og uovervinnelige landskapet. Ousland vant kanskje naturens krone, og kanskje også livets? Likevel, når de mange verkene hans synes å være fullført, vender han alltid tilbake til ishavets vidder. Som om at det der, langt der ute, ligger nye livsgjerninger.
– Har du noe gang følt at døden har banket på din dør?
– Ja. På toppen av et 8200 meters fjell i Himalaya. Da jeg skulle gå tilbake var jeg så sliten at jeg tenkte nå … nå går det ikke mer.
– Har du en skytsengel som følger med deg?
– Ja, men han hopper av hvis oddsen blir for høy. Går du med åpne øyne inn i superfarlige situasjoner, da er han borte.
– Og det har du gjort?
– Ja, og da har jeg tenkt at den flaksen har jeg ikke til evig tid. Det er et numbers game.
– Er du ydmyk overfor livet?
– Ja visst, jeg har ikke lyst til å dø. Jeg vil jo leve.
Fridtjof Nansen falt aldri til ro. Han ble ved å lengte til noe mer, helt til døden. De siste ordene han skrev, var: «Lenger og lenger mot nord».
– Vil du noen gang føle den store hvite stillhet ved bare å være her, eller jages ditt indre alltid videre?
– Et liv blir innholdsrikt om man tilfører noe, og er en del av noe som er større enn en selv, sa Nansen. Jeg må videre.
Intervjuet sto på trykk i =Oslo, juli 2017.
2 kommentarer
Reidar Olav Kaltenborn
Imponerende Børge!
Reidar Olav Kaltenborn
Imponerende!