
Bor det noen vanlige folk på landet?
Er landsbygda befolka av rånere, trege bønder og landsbyidioter? Ifølge populærkulturen, ja og nei. La meg forklare.
Godt å kunne gå på kino igjen. Gikk for å se den nye, norske filmen «Alle hater Johan». Den handler om en slags rase av ur-trøndere, som bor ytterst i et havgap. At manus er skrevet av ur-trønderen sjøl, Erlend Loe, burde borge for noe, men jeg vet ikke helt hva.
Jeg håper den er ment som en parodi på norske filmer om folk på landet, for her finner du ingen mennesker du kan identifisere deg med, ingen handling som gir gjenklang i eget liv. Du finner derimot vennlige, ordfattige kjemper som løfter svære steiner, illsinte postmenn med stor bart og et lokalsamfunn som like gjerne kunne gått i kjeledresser med «Bygdedyret I.F.» på ryggen.
Snåling til besvær
Det kan virke som om uteksaminerte filmskoleelever, enten de er født på Hitra eller Kongsvinger, alltid betrakter livet på bygda med det samme eksotiserende blikket. Selv om protagonistene er godhjerta raringer, er de fortsatt raringer. Og de slemme folka er sjablonger, gjerne med en lett gjenkjennelig bart som markør, som postmannen i «Alle hater Johan».
Er dette utflytternes måte å skape distanse til plassen de vokste opp? Er det skam involvert? Og hvor kommer ideen om at tettsteder er befolka av snålinger fra? Jo, det finnes snåle folk på landet. Så absolutt. Men det finnes jo mange flere i storbyene. Det er bare lettere få øye på en snåling som står alene på et jorde enn en som står på en tettpakka perrong på Jernbanetorget.
Ingen er enkle
Amerikanske filmer og tv-serier gjorde lenge de samme tabbene når menneskene som bor i Midtvesten, Rustbeltet eller de rurale delene av Sør-statene skulle portretteres. Ofte formet fordommene til filmskapere fra vest- og østkysten både rollefigurer og omgivelser. De siste par årene har heldigvis bragt håp om bot og bedring. Fjorårets beste og mest tankevekkende krimserie, «Mare of Easttown», foregikk i en småby i Pennsylvania, og årets store komediedramalykkepille, «Somebody Somewhere», er satt til et tettsted i Kansas, omgitt av åkre og kornsiloer.
Intet menneske er en plass
«Somebody Somewhere» legger ikke skjul på at små plasser på den amerikanske landsbygda har store utfordringer, men lar ikke utfordringene spille en hovedrolle. Serien prøver heller ikke å glorifisere de «enkle» menneskene, men minner oss på at ingen mennesker er enkle. Ikke engang på bygda.
Når jeg tenker meg om, finnes det faktisk en norsk serie som gjør noe av det samme. NRKs «Rådebank» handler om noe så bygdeharry som råning, og det er lett å se for seg at dette kunne blitt en klisjéfest.
I virkeligheten er «Rådebank» et nyansert og intelligent portrett av en liten plass i Norge, og av menneskene som bor der. Her kan du ha koteletter på kinna, trailer-caps og ola-vest, men likevel ha helt vanlige samtaler om det unge folk overalt snakker om. Folk er stolte av livstilen de fører og plassen de bor på, men de er ikke kun livsstilen. Eller plassen.
Rånesalmer
Både «Rådebank» og «Somebody Somewhere» bruker også musikk svært bevisst, riktignok på hvert sitt vis. I «Somebody Somewhere» spiller musikkglede en viktig rolle i selve historien, mens i Rådebank brukes «bygdemusikk» som et effektivt lydbilde, som setter stemningen og minner oss på hvor vi befinner oss.
Jeg hadde hørt om Staysman og Vassendgutane, men aldri hørt på dem. Bandet Hagle hadde jeg ikke engang hørt om, selv om jeg innbiller meg å være over gjennomsnittet interessert i hva som rører seg i norsk musikkverden. I dag er gromlåter som «Bøgda» og «Traktor» obligatoriske i bilen vår, selv på korte kjøreturer. Selv en tur til IKEA føles mer lystbetont når man kan synge med på linjer som: «rullær fra Gressvik til Os, tjue tom felger og tre tom eksos».
Full og trygda
Men hvordan fremstilles bygdefolket i Hagles låter? Eller i alle låvedansensemblers låter, for den saks skyld? Jo, de er stort sett halvtomsinger som lever for å drikke seg møkkfulle i påvente av dagen de kan leve av trygd og vie livet til å kjøre traktor. I fylla.
Disse portrettene av bygdas sønner (og noen få døtre) får bygdetullingene på norsk film til å fremstå som nyanserte og menneskelige. Er det greit? Kan du smøre tjukt på med fordommer og stereotypier hvis du har samme bakgrunn som dem du synger om, eller er det fortsatt en form for bygdehat? Og hvorfor hater jeg det på film, men elsker å le av låttekstene?
Jeg vet ikke, men kanskje ligger noe av svaret i denne oppsummeringen: I virkeligheten er bonden et menneske. På norsk film er bonden bare bonde. I bygdemusikken er bonden et monster.
Teksten sto på trykk i =Oslo nr. 05/2022.

