Boliginspectrisen

I 26 år dokumenterte Nanna Broch hovedstadens umenneskelige boforhold og hvordan disse påvirket folks liv. Hun mente bolignøden var skyld i en rekke sosiale problemer og bidro til at byens befolkning levde elendige liv.

For 100 år siden var Kristiania en by der mange vokste opp i rønner, i uthus, i kjellere og på iskalde loft. Dette var ikke menneskeverdig, mente Nanna Broch, byens boliginspektør fra 1919. Hun bestemte seg for å dokumentere boligsituasjonen med kamera. Broch ville vise ansvarlige myndigheter hvordan arbeidere og fattige faktisk bodde og levde i hovedstaden.

Satte utdannelse høyt

Den 22. oktober 1879 ble Nanna Broch født inn i et borgerlig miljø i Horten. Her vokste hun opp med sin kjøpmannsfar, Johan Anthony Zincke Broch, sin danske mor, Fanny Harriet Caroline Gamborg, og tre søsken – Olaf, Lagertha og Hjalmar.

Utdanning var høyt prioritert i familien, og Nanna var en av de første jentene som tok middelskolen i Horten og ble student i 1901. Da hun senere begynte å jobbe for fabrikkinspektør, politiker og kvinnesaksforkjemper Betzy Kjelsberg, var det hun som oppmuntret Broch til å reise til Berlin og utdanne seg innen sosialt arbeid.

Broch studerte ved Soziale Frauenschule i den tyske hovedstaden i 1910–1911. Skolen ble drevet av Alice Salomon, som var aktiv i den internasjonale kvinnebevegelsen og en pioner innen sosialarbeid. Hun mente at man ikke lenger skulle belage seg på borgerskapets almisser og medfølelse over fattigdom, men organisere seg og bedre situasjonen selv. Ved å bevisstgjøre arbeiderne selv skulle man oppnå et mer rettferdig samfunn. Dette ble en rettesnor for Broch resten av livet.

I Berlin hadde hun lært at arbeiderne selv måtte bevisstgjøres. I likhet med Salomon henvendte Broch seg særlig til kvinner med ansvar for barn. Hun mente at kvinnene måtte vekkes fra en sløv aksept for det bestående. De måtte kreve bedre leiligheter, men også bli bedre på hygiene og innredning av de små boarealene sine.

Et livs kamp for bedre levekår

Under første verdenskrig jobbet hun for Provianteringsrådet, men i 1919, 40 år gammel, tok hun fatt på det som skulle bli hennes jobb de neste 26 årene –boliginspektør ved Kristiania Helseråd.

Oppgaven hennes som «boliginspectrise» var i teorien å avhjelpe formannskapet med boligmangel og å bedre boforholdene. I praksis besto jobben av å gå og gå rundt på østkanten. Broch og kollegaene gikk fra bygg til bygg, ned i kjellere og opp på kvistleiligheter. Selv om arbeidet var ment å handle om å bedre boforholdene, måtte den ferske inspektøren til sin skuffelse innse at jobben først og fremst besto av å konstatere den elendige situasjonen.

Opplevelsene av de kummerlige boforholdene gjorde inntrykk, og for Broch ble det en livsoppgave å jobbe for boligsaken. «Gode hjem for alle» ble hennes livsmotto. Fienden var, som hun selv beskrev det, en bøyg av likegyldighet og uvitenhet hos mennesker bundet i gamle tankebaner.

Nye verktøy og større sammenhenger

Broch bestemte seg tidlig for alltid å ha med seg kamera, slik at myndighetene og borgerne ellers kunne få se ærlig og rystende dokumentasjon av hvordan medmenneskene deres bodde og levde. Hun lot dog hverken bilder eller rørende enkelthistorier tale for seg, men brukte tall og statistiske sammenligninger på en måte som ikke levnet tvil om hva problemene hun bevitnet betød for de rammede.

Hun argumenterte for hvordan en rekke sosiale problemer hang sammen med bolignøden: helse og familieliv, skolegang og lekemiljø, sykepleie og eldreomsorg, rusproblemer og, ikke minst, kvinnemishandling som konsekvens av sykdom, arbeidsløshet og trangboddhet.

Det boliginspektør Broch ønsket at folk skulle forstå, var hvor elendige folks liv ble av å bo på denne måten. Familier ble oppløst, fedre ble arbeidsuføre, skoleganger ble ødelagt og stell av de gamle var i beste fall mangelfullt. Og folk ble syke med både giktfeber og tuberkulose, forkjølelse og bronkitt. Broch fikk se utallige legeattester som krevde at pasientene fikk bedre boforhold, fordi boligen gjorde dem syke. Men i en by med boligmangel fantes det ingen ny og bedre bolig å oppdrive.

Boligspekulantenes tid

På 1870- og 1880-tallet vokste Kristiania med over 50 prosent i antall innbyggere, og selv om det ble oppført mange leiegårder på Tøyen og Grünerløkka, spekulerte gårdeiere i andres tragedie. De krevde for eksempel ekstra penger for vedlikehold, og mange gårder forfalt.

I 1893 henstilte det nylig dannede Arbeiderpartiet kommunen om å gripe inn i arbeidernes «økonomiske, moralske og fysisk nedbrytende» boforhold. Etter dette ble de første systematiske undersøkelsene av boligforholdene igangsatt i byen via Sunnhetskommisjonen. Men i 1910 var bolignøden så stor at Sundhetskommisjonen ga opp å melde det inn til bystyret.

Boligmangelen i byene i Norge var akutt til langt etter andre verdenskrig. Ifølge folketellingen i 1920 bodde over 20 prosent av befolkningen i overbefolkede leiligheter. Høy arbeidsledighet gjorde at mange måtte leie mindre og billigere, så det var særlig kamp om de små leilighetene. På 1920-tallet bodde en fjerdedel av innbyggerne i hovedstaden i ettromsleiligheter, med 3,5 personer per boenhet i snitt, og folk fortsatte å strømme til fra landsbygda for å finne arbeid. 1200 kjellere var bebodd, selv om halvparten var erklært ubeboelige.

For å kunne søke om kommunal bolig, måtte man ha jobb i Kristiania, og man måtte regne med å vente flere år i kø før man – kanskje – fikk tildelt en bolig og kunne flytte fra rønna si. Ifølge Brochs beregninger betød 4100 mennesker en slik kø at minst 12 200 bodde helsefarlig. Verst sto det til i arbeiderstrøkene på Oslos østkant, hvor Nanna Broch utførte sitt arbeid som boligkontrollør i perioden 1919–1945.

Utålmodig kvinnekamp

Noe av det Broch tidlig oppdaget i sitt arbeid, var husmødrenes forferdelige slit og barnas dårlige sjanser til et fullt ut menneskeverdig liv. Broch ville styrke husmødrenes stilling og lære dem om alt fra hygiene til interiør og kjøkkenforhold. Hun mente oppriktig at alle trengte et pent hjem å hvile ut i når dagen var over, både kvinne og mann.

For som hun litt sarkastisk bemerket: Er det sånn at vi anser at det arbeidet menn gjør, er noe større enn det arbeidet kvinner gjør? Hun skriver selv: «Gjøres ikke alt arbeide, enten det utføres av menn eller kvinner, for menneskenes egen skyld eller for livets skyld?». Videre spør hun: Er det ikke slik at kvinnehendene sørger for de andres personlige velvære, trivsel og lykke, fra de fødes til de dør, for de friske og de syke? Og: Har ikke alle menneskebarn som kommer til verden, samme rett til å vokse opp under samme vilkår? Er ikke menneskene selv kostbarere enn pengene?

Hun ville at folk skulle organisere seg og begynne å kreve boliger å leve i. Særlig rettet hun søkelyset på kvinner i arbeiderklassen. Hun mente at de burde stille krav til gode boliger og ikke akseptere at hjemmet, som var både arbeidsplassen deres og barnas oppvekstmiljø, var et slikt bedrøvelig sted. I et av foredragene sine sa hun frustrert:

«Tålmodige er de, altfor tålmodige! De skulle bli så sinte at de toget ned i bystyret og slo i bordet til ordføreren: Vi vil ha hjem, ordentlige, rommelige gode hjem. Det er oss som har hånd om ungene her i byen, og de skal ha gode hjem å vokse opp i.»

Rotter, sopp og mugg

Gode kan hjemmene Broch presenterte i sine mange foredrag neppe ha vært. Hjem som leilighetene i de beryktede Gråbeingårdene, med 4000 mennesker stuet sammen på 15 mål, hvor 18 personer kunne bo i en leilighet ment for en liten familie med ett barn.

Hjem som rønner og skur så råtne at det var risikabelt å gå over gulvet, mens taket hang som en bue over. Kjellerleiligheter fulle av rotter – også i sengene til folk. Regnet det, regnet det rett inn. Det var sopp og mugg overalt og altfor dårlig luft.

Det opprørte Broch at folk i Kristiania ikke ante at det i deres egen by bodde flere tusen mennesker så å si under jorden, i stummende mørke, ofte i skam over at de havnet i kjelleren, så flaue at de ikke fortalte familien på landet hvordan de levde og bodde i byen.

Og merk, forklarte Nanna tilhørerne, noen av disse rønnene eies av dem som har millioner av kroner. Mange var så uvillige til å vedlikeholde eiendommene sine at politiet måtte sendes på dem.

Stiftet Foreningen Østkantutstillingen

På 1920-tallet fikk Nanna Broch ideen om å arrangere en boligutstilling på Kristianias østkant. I 1923 ble det sendt en forespørsel, undertegnet av flere personer som tilhørte en temmelig radikal fraksjon av samfunnsdebatten, til Deichmanske bibliotek om bruk av lokalene på Schous plass til en utstilling. Hensikten var å formidle «vakre norske bruksgjenstander til billige priser» og «arbeide for å bringe skjønheten ind i selve hjemmene».

Senere samme år arrangerte Broch sin første utstilling, med støtte fra kommunen. Utstillingen viste eksempler på praktisk og vakker innredning i små hjem og presenterte rimelig møbelutstyr som kunne gjøre en liten leilighet vakker og hjemmekoselig.

Med Broch som primus motor ble Foreningen Østkantutstillingen formelt stiftet på et møte i LO høsten 1927. Oslo kommune forærte dem tomten Ankertorget, midt mellom byens øst og vest. Huset ble innviet i mai 1928, og foreningen fikk en sterk posisjon i offentligheten.

Foreningen arrangerte mer enn 90 utstillinger og holdt kurs og foredrag om sosiale og politiske spørsmål. Tusenvis av mennesker besøkte det lille huset, der Nanna selv bodde i andre etasje.

Foregangskvinnen som staket opp veien

Brochs strategier for å realisere en «diskusjonsplass» for boligbygging med Østkantutstillingen i mellomkrigstiden var forut for sin tid, særlig i måten den involverte arbeidere, kunstnere, arkitekter og designere. Foreningen fikk også en reell virkning på utviklingen av det norske moderne samfunnet.

Nanna krevde bygging av nye boliger, men også at folk skulle lære å bruke de kvadratmeterne de hadde fornuftig. Hun stilte krav til gårdeiere om vedlikehold, men også til utbyggerne.

Etter andre verdenskrig fikk Nanna Broch se de fleste av sine kampsaker gjennomført. OBOS tok på mange måter over der Nanna slapp, men som Sigrid Syvertsen skriver om henne i Nanna Broch: For boligsak og hjemmets trivsel: «Hun var foregangskvinnen som staket opp veien. Ingen har, som hun, viet sitt liv til boligsaken, hun fikk myndighetene til å se og forstå. Hun var den alltid våkne samvittighet, og hun ga aldri opp».

På 80-årsdagen ble boliginspectrisen hedret med boken «Nanna Broch – For boligsak og hjemmets trivsel». Hun døde i januar 1971, 91 år gammel.

I dagens Oslo, hvor det fortsatt bygges små, mørke og rådyre leiligheter, kan det være verdt å huske Brochs krav om lys og trivsel for byens arbeidere. For selv om kampen for gode boliger til alle har forandret seg siden Brochs tid, er den på ingen måte over.

Teksten sto på trykk i =Oslo nr. 8/2022.

Kilder: arkivverket.no, Kari J. Brandtzæg i Idéhistorisk Tidsskrift 3/2013: arrvev.no, «Nanna Broch: For boligsak og hjemmets trivsel» (utgitt av Østkantutstillingen i 1961), Ndla.no, Norsk Biografisk
Leksikon, Wikipedia