Bob er ikke en katt. Bob er Bob.

Gatekatten Bob er ganske lei. Lei av å sitte på skulderen til kompisen James Bowen, lei av å gi high five med poten, lei av den endeløse strømmen med fans som vil kose, klappe og ta selfie med ham.

Flyturen til Oslo tok på. Etter at de landa har det gått i ett med forlag, filmselskap, presse, signeringer og selvfølgelig kosing, klapping og selfies. Akkurat nå kikker han seg på blasert filmstjernemanér rundt i =Oslos redaksjonslokaler, og legger seg demonstrativt inn i buret assistenten hans bærer rundt. Vi dropper å prøve å få noe ut av den gretne oransje tiåringen, utover å konstatere at pelsen er nydelig og pleien perfekt. Begge deler i rak motsetning til hvordan det var da han møtte James Bowen første gang.

Vi konsentrerer oss om Bobs bestevenn.

– Det kan bli litt vel mye oppstyr og oppmerksomhet for ham til tider, innrømmer James.

– Da sier han klart i fra at det er nok, og at han trenger hvile. Men da filmen hadde premiere i Storbritannia 3. november holdt han ut i en time på rød løper, for så å vente på og hilse på hertuginne Kate. Vi var omgitt av paparazzi og fans hele tiden, men han var helt i storform etterpå.

Filmen det er snakk om har den norske tittelen «En gatekatt ved navn Bob». Den er basert på suksessboka ved samme navn. I den forteller James Bowen om det som skjedde i 2007. Han var en rusavhengig under rehabilitering i Tottenham, London. Han fant en skadet katt, eller kanskje katten fant ham, og brukte de siste matpengene sine på antibiotika for å redde den. Dette ble starten på et helt spesielt vennskap, og et verdensomspennende fenomen.

Om hvorfor det ble de to, sier James:

– Bob trengte også en venn. Kanskje like mye som jeg gjorde. Han er et dyr, og behovene hans er enkle. Ett av dem er å føle seg elsket og bli tatt vare på. Jeg hadde ikke noe som minte om det i livet mitt, så da han dukket opp var det mye å lære. Jeg var virkelig langt nede, for ikke å snakke om svært ensom, på det tidspunktet. Bob ga meg ikke bare en kompanjong i livet. Han trengte min omsorg. Dette var noe jeg aldri hadde opplevd før. Så jeg tok ham med overalt hvor jeg gikk. Vi tenkte ikke så mye over hvordan vi fremstod for folk på gata. Bob satt på skulderen min, eller i gitarkassa, mens jeg spilte gitar og sang for småpenger. Men etter hvert merket jeg jo at både oppmerksomheten fra publikum og lønnsomheten økte. Alle elsket Bob. Det gikk lang tid før jeg fikk vite at vi allerede på det tidspunktet var en slags kjendiser. Mange hadde filmet oss to, og lastet opp filmene på Youtube. Så begynte snøballen å rulle.

Filmen om Bob og James har fått kritikk for å i stor grad hoppe over de mørkeste sidene ved James liv som heroinavhengig og hjemløs i London. Idet filmen starter er hovedpersonen langt nede. Men selv om du får se en overdose og oppleve glimt av de tøffere aspektene av dette livet, føles det egentlig ikke som om noe virkelig står på spill i filmen. James får metadon for å komme seg ut av heroinhelvetet. Han blir tildelt en sosialbolig. Så ligger alt til rette for å introdusere Bob. Heller ikke ADHD-diagnosen til James og andre psykiske problemer nevnes i filmen. Vi lurer: Er dette greit for han som levde det livet hele historien er basert på?

– Hvis filmen hadde vist hvordan livet mitt virkelig så ut på den tiden, og ikke minst før handlingen starter, da ville nok folk ha forlatt salen ganske raskt, ler James.

– Det er rett og slett for mørkt. Vi ønsket å lage en familiefilm, en som kunne nå flest mulig mennesker. Barn og ungdom ser dette i den virkelige verden, disse sosiale problemene; avhengighet og hjemløshet. Bobs og min historie har blitt en måte å forklare for ungene hva dette dreier seg om, hvordan disse situasjonene kan oppstå. Vi har jo også laget en barnebokversjon og en ungdomsversjon av boka, så vi kan nå enda flere med budskapet.

Dette budskapet er noe James Bowen gløder for. Etter å ha hengt med ham en stund, og sett ham i forskjellige situasjoner under norgesbesøket, er det helt tydelig at han er mest bekvem når han får snakke om sosialt arbeid, ruspolitikk og hjemløssaken. Når det er tid for møter med fansen, vandring på rød løper eller møte kjendiser, er det lett å merke at han selv etter åtte år i rampelyset ikke er helt bekvem med denne biten. Når han får henge i salgslokalet med =Oslo-selgerne, og temaene er felles erfaringer, rus, gatelivet og veien ut, da kan han snakke uten stans i timevis. Dette har også påvirket hvordan filmen endte:

– I filmen har vi valgt å vektlegge forandring. At forandring er mulig, også når det ser som mest håpløst ut. Du må bare ha noen som tror på deg og støtter deg. Som hjelper deg opp og ikke mister troen om du snubler på veien. Da snakker jeg ikke bare om Bob. Hadde det ikke vært for frivillige hjelpeorganisasjoner, gatemagasinsalg og hjemløsherberger ville jeg antagelig ha vært død før jeg i det hele tatt møtte Bob. Endringen som skjedde da, var at jeg gikk fra å bare eksistere, bare overleve, til å virkelig ha et liv. Det er en av grunnene til at jeg bruker mye av tida mi i dag til veldedige formål. For å gi noe tilbake til alle disse organisasjonene og menneskene som har bidratt til at jeg er her i dag.

Selv med justeringer er det fortsatt livet til James som brettes ut på lerretet. Hvordan var det for ham å se filmen for første gang?

– Det var fascinerende, fastslår han.

– Og det på tross av at jeg var på settet og jobbet hver eneste dag. Jeg ble på mange måter en del av produksjonsteamet. På så mange måter at skulle de ha hatt med alle rollene jeg hadde i innspillingen, ville navnet mitt ha dukket opp åtte ganger før de var ferdige med rulleteksten. Det ville ha sett for dumt ut, så de begrenset det til tre oppføringer.

Han gliser.

– Det vil ikke være noe problem å gjøre karriere i filmbransjen etter dette.

Ikke bare Bowen endte opp med å spille en veldig viktig rolle under innspillingen. Gatekatten Bob måtte til slutt spille seg selv. Om hvordan det gikk for seg, forteller James:

– Ingen tenkte den tanken. Det ble fløet inn sju Bob-lignende katter fra Canada. De skulle jobbe på skift. I tillegg kom disse kattenes lønnede trenere og assistenter. Det hele tok en ganske stor jafs av budsjettet. Men når opptakene startet, viste det seg at de kanadiske kattene ikke taklet støyen og folkelivet midt i London. De ble distraherte og nervøse, og hele innspilingen ble satt på vent. Da foreslo jeg at de kunne la Bob prøve seg. Han kunne jo allerede rollen ut og inn. Det gikk riktig så bra, det.

Mens Bob fikk spille seg selv, gestaltes James av skuespilleren Luke Treadaway. Var det mulig å gjenskape samspillet mellom mann og katt, den helt spesielle kjemien de to har?

– For det første: Bob er ikke en katt. Bob er Bob, sier James alvorlig, før han fortsetter:

– Bob og jeg dro innom Luke, og jeg fortalte vår historie. Jeg fortalte nok mer enn det du kan lese i bøkene, for jeg ville at han skulle gjøre meg ekte i filmen. Han prøvde seg også på å sove på gata. Riktignok bare én natt, men allikevel. Han fikk kjenne det på kroppen. Og så tok jeg ham med ut og lærte ham alle rutinene jeg hadde da jeg måtte tjene til livets opphold på gata. Han fikk prøve seg som gatesanger.

Treadaway er også musiker, så det burde være en lett oppgave.

– Jeg ble faktisk litt sjalu da jeg så hvor mye han tjente på noen timer. Etter hvert skjønte jeg at folk kjente ham igjen, og skjønte at dette var et slags stunt. Dette var ved Covent Garden, der Bob og jeg pleide å sitte: Folk koblet de tingene. Da tok jeg ham med til en annen stasjon, og han fikk føle hvordan det er å spille en time uten å få et øre. Han fikk også prøve å selge The Big Issue.

Pengene som skuespiller Luke tjente, donerte de til et hjemløsherberge, forteller James. Vi sitter ved spisebordet i =Oslo-redaksjonen, og det er rolig rundt oss. Han ser til at Bob har det greit, og fortsetter:

– Hele denne perioden bodde Bob i Lukes gitarkoffert, så da de bestemte seg for at Bob skulle spille seg selv i filmen visste han allerede at Luke var en fin fyr å henge med. Dessuten var jeg hele tiden i nærheten. Bob merket at Luke og jeg var venner. Vi har holdt kontakten, og for ikke lenge siden var vi i Ruta og Lukes bryllup sammen (Ruta Gedmintas spiller filmens kvinnelige hovedrolle, og hun og Treadaway er et par også i virkeligheten).

The Big Issue er gatemagasinet James og Bob solgte i Covent Garden, når de ikke jobbet som gatemusikanter. Det er Europas første og største gatemagasin, og også inspirasjonskilden til bladet du holder i hånda. James er enig i at han nok er verdens mest berømte gatemagasinselger. På mange måter har James og Bob hatt samme effekt på offentligheten i England som Petter Uteligger hadde i Norge. De to og deres historie har endret hvordan folk ser på gatemusikanter, gatemagasinselgere og gatefolket generelt. Det er respekt, oppmerksomhet og nysgjerrighet der det før har vært likegyldighet eller skepsis.

Vi tar med oss James og Bob ned i =Oslos butikklokale for å snakke med selgerne. James har hatt veldig lyst til å snakke mer med dem. Men når samtalen med selgerne kommer inn på ruspolitikk og debatten om legalisering av narkotika, sier James at han synes det legges for mye vekt på dette. For ham er struktur, jobb og bolig de tre pilarene som må på plass for at rusavhengige kan endre livet sitt. Han sier:

– Gatemagasiner som The Big Issue og =Oslo gir starten på struktur og orden i livet for mange. Det gir deg rutiner, og du møter mennesker utenfor rusmiljøet. Men en bolig er kanskje det aller viktigste. Som hjemløs er endring nærmest umulig. Da handler det kun om å overleve. Og det må være en bolig hvor det er mulig å lukke døra og skape et hjem. Første gang jeg ble tildelt en liten sosialbolig, var det i et hybelhus hvor halvparten av dem som bodde der solgte heroin, og den andre halvparten kjøpte det av dem. Det banka konstant på døra mi, og alle som bodde der så helst at jeg gikk tilbake til heroinmisbruket. Det sier seg selv at dette ikke er måten å gjøre det på.

=Oslo-selger Ida har satt seg ned for å slå av en prat med de berømte engelske gjestene. Hun sier at det James forteller, er akkurat det samme som hun opplever i Norge: Når du vil komme deg vekk fra miljøet du har tilhørt, så tvinges du til å bo i det.

– Mange velger å heller bo på gata, fastslår hun.

James er nesten litt satt ut av å få vite at problemene for rusavhengige som ønsker forandring i det skandinaviske velferdssamfunnet er de samme som han selv møtte i London.

Duoens norske vertskap prøver nå febrilsk å signalisere at de må komme seg videre i det tette programmet denne ene dagen i Oslo, så vi blander oss inn i samtalen mellom den tidligere og de nåværende gatemagasinselgerne. Vi er veldig nysgjerrig på hvordan livet til Bob og James ser ut i dag.

– Bob kjøpte et hus til oss, og jeg betaler ned lånet på det, ler Bowen.

– I huset har jeg mitt eget musikkstudio. Jeg jobber mye med musikken min om dagen, selv om skrivingen fortsatt er aller viktigst. Dessuten har vi adoptert en kattunge. Ei lita jente. Bob synes det er både koselig og litt slitsomt. Men han trenger å ha noe å gjøre på dagene. Jeg kan dessverre ikke slippe ham ut alene. Alle kjenner ham jo, og jeg er redd det for kunne endt med kattenapping, hvis feil folk kommer over ham, sier James med oppriktig bekymring i stemmen.

På vei ut døra til den ventende drosjen i Skippergata, antyder jeg at Bob sikkert synes det er greit med innelivet. For han begynner jo å dra på åra? Da blir James Bowen for første gang under besøket streng i blikket. Jeg får tydelig beskjed fra om at elleve år ikke er noen alder å snakke om for en katt. Dessuten er jo ikke Bob bare en katt.

– Bob er Bob, sier James igjen. Denne gangen med et skjevt sjørøverglis.

Intervjuet sto på trykk i =Oslo, februar 2016.