Billedbrev fra skyggesiden

I en skoeske under senga til en av Norges mest berømte fengselsfugler, fant Håvard Mossige historier i sort-hvitt fra et Oslo få visste fantes. Tjue år senere fikk han endelig delt dem med resten av verden.

Unge Håvard Mossige visste lite på forhånd om mannen han og to medstudenter oppsøkte på puben Galgeberg Corner på Oslos østkant. Året var 1992, og ryktet sa at han vanket der. De tre mente bestemt at hans historie var godt egnet for dokumentarfilmen de ønsket å spille inn. Mediestudentene fant den røslige 58-åringen der i baren, mannen som tidligere var kjent som Norges farligste fange. De hadde lest seg opp på det som opprinnelig ble kalt Skippergata-saken, det bestialske drapet på 16-årige Rigmor Johnsen som rystet landet i 1957, den som snart skulle få navn etter hovedpersonen i filmprosjektet deres: Torgersen-saken. For Håvard skulle dette møtet, og innspillingen av den 40 minutter lange studentfilmen, bli begynnelsen på et langt vennskap.

Drap og kulturkamp

Fredrik Fasting Torgersen ble i 1958 dømt til livsvarig fengsel og 10 års sikring for drapet i Skippergata 6 B. Han ble løslatt i 1974. Hadde det vært hele historien, ville han nok gått ut fengselsporten som en glemt mann, og ikke et navn på alles lepper. Saken hans ble raskt politisert, og mange mente det var begått et grovt justismord. Østkantgutten med en småkriminell bakgrunn, ble et symbol i 60-tallets kulturkamp. Håvard Mossige tror ikke all støtten fra kultureliten nødvendigvis var et gode.

– Han ble tatt til inntekt for mye i datidens kulturkamp, og ble brukt som symbol av intellektuelle og raddiser. Det var heller ikke en rolle han var komfortabel i, eller snakket om selv. Jeg tror det at hans sak ble såpass betent, og at frontene mellom rettsvesenet og borgerskapet på den ene siden og kjente radikale som Jens Bjørneboe på den andre, gjorde det vanskeligere for ham å nå frem. At det bidro til at saken ikke ble gjenopptatt. I løpet av tiden i fengsel, ble Torgersen mange ganger oppfordret av venner og støttespillere om å søke benådning. Svaret de fikk, var at han ikke kunne benådes for noe han ikke hadde gjort.

En dikter driver det til noe

 Akkurat Bjørneboe ble kjent som Fasting Torgersens mest engasjerte støttespiller. Den berømte og beryktede forfatteren begynte å brevveksle med ham på begynnelsen av 70-tallet, mens Torgersen fortsatt satt inne. Da Bjørneboe fant ut at Torgersen også skrev dikt, hjalp han i tillegg vennen med både å skrive og å få lyrikken utgitt. Torgersen hadde forsøkt seg på å skrive lyrikk før han ble arrestert i 1957, men han følte at han ikke helt hadde funnet sin form. Under rettsaken brukte påtalemyndighetene diktene mot ham. Rettspsykiateren skrev i en rapport at Torgersen «skrev dikt uten rim og rytme, og ikke hadde drevet det til noe på den fronten heller». Så det var ikke noe pluss at denne røffe østkantgutten hadde en poet i seg. Filmen Håvard og de andre studentene lagde, handlet også om denne siden ved Torgersen. Håvard husker at han ble imponert og rørt i møte med diktene.

– De er ofte mørke og preget av fengselslivet, men inneholder også overraskende mye humor og veldig lite bitterhet, med tanke på hans situasjon. Bortsett fra når det gjelder prester og dommere, de får gjennomgå. Han hadde i utgangspunktet en optimistisk innstilling til livet. Det handlet om å ikke gi opp håpet, at du har et potensial uansett hvor håpløst livet kan virke i øyeblikket. Som i diktet «Ta lærdom», en av mine favoritter:

Enkelte mennesker

har tatt lærdom

av plantene –

 

De har vokst

seg store

i dritten.

Det er kort og konsist, som alt han skrev. Når du kommer ut etter å ha sittet så mange år bak murene, da er du ikke interessert i småsnakk og tomprat. Jeg var på en dikt-aften på Vålerenga, på midten av nittitallet. Der leste flere unge poeter, som var i ferd med å få et navn i de litterære sirkler. De leste lange og svevende dikt, i flere timer. Det tok virkelig sin tid, og jeg visste ikke helt hvor jeg skulle gjøre av meg etter hvert. Langt om lenge gikk Torgersen opp foran mikrofonen, og fremførte kanskje fem dikt. Det tok tre minutter, og det var befriende.

Skatten i skoesken

 Under innspillingen ble Håvard godt kjent med mannen Fredrik Fasting Torgersen, og han oppdaget sider ved ham som få kjente. En dag han var på besøk i Torgersens leilighet i Enebakkveien, fant sistnevnte frem en skoeske han oppbevarte under sengen. I den lå det en håndfull fotografier, som gjorde et dypt inntrykk på gjesten:

– Torgersen fortalte at det var svært vanskelig for ham å finne arbeid da han kom ut av fengsel i 1974. De eneste han fikk napp hos var magasinet Aktuell Rapport, som ga ham en fast spalte: «På samfunnets skyggeside». Ideen var å la mennesker som levde på gata, eller på annen måte sto utenfor det etablerte samfunnet, få fortelle sine historier. Dette var ganske så unikt den gang. Det samme var bildene av disse menneskene, som Torgersen selv hadde knipset. Vi syntes de var flotte, og brukte flere av dem i filmen. Samtidig sa jeg at hvis jeg en dag får mitt eget forlag, eller skulle bli rik, skal jeg gi ut en bok med disse bildene. Det mente jeg de fortjente.

Nakne damer og triste skjebner

I motsetning til diktningen, er det få som kjenner til Torgersens virke som fotograf og journalist. En grunn til dette, kan være at Aktuell Rapport var et magasin med et noe frynsete rykte, et herreblad med krimstoff og nakne damer, forteller Håvard Mossige:

– Redaktør Sten Ture Jensen, som knapt hadde fylt tjue da han inntok redaktørstolen, fikk frie tøyler av eieren til å forme produktet. De kalte det pornografi den gang, noe vi nok knapt hadde kalt det i dag. Men dette førte nok til at mange av Torgersens støttespillere på venstresida rynket på nesa. Det er synd at spalten hans, og bildene, ikke fikk den oppmerksomheten de fortjente. Det er så mye medfølelse og en varme i hvordan han skildrer menneskene med kameraet. Det samme gjaldt for historiene han fikk på trykk. Det var ofte vonde og triste skjebner han skildret. Det at mennesker som dem Torgersen møtte fikk komme til orde, det var en mangelvare på denne tiden.

Håvard kan fortelle at det fantes veldig empati i denne mannen som ble dømt for dette bestialske drapet, og at han var spesielt glad i dyr. I boka «Fangeliv», som han skrev i fengselet, forteller han om å søke selskap med mus og rotter i cella.

– Han satte sukkervann i vinduet, så det skulle tiltrekke seg veps. Det sier noe om ensomheten han må ha følt på, forteller Håvard.

Løperen og lasaronene

Blant menneskene han skrev om i magasinet, var det nok dem som han følte sto ham nærmest. Torgersen hadde mange venner «på livets skyggeside». Mange tilhørte gruppa man den gang kalte lasaroner. Dette var menn som slet med alkoholen, og ofte var hjemløse. Mange av dem var krigsseilere, som mannen han beskriver i diktet «Den gamle».

– Det diktet klarer jeg fortsatt ikke lese uten å begynne og grine, innrømmer Håvard.

 Lasaronens blod

rant utover fortauet,

det innslåtte, herjede ansiktet

vekket ingen medlidenhet –

strømmen av mennesker seg forbi fillebylten

kunne de ane

at det var en av krigens helter

som nå var falt?

En annen side ikke mange   kjenner ved Fredrik Fasting Torgersen, er atleten. Først og fremst trente han styrkeløft, og han hadde i en periode et eget treningsstudio i Christian Kroghs gate.

– Det var, så vidt jeg har skjønt, et av Norges første treningsstudioer. Problemet var at han lot lasaron-kompisene fra Grønland og Vaterland vanke og sove der, både utenfor og inne i oppgangen. Det var ikke så populært der i gården, så han måtte til slutt legge det ned. Han var vanvittig fysisk sterk og allsidig innen idrett, blant annet ble han ble klokket inn på 10,9 på hundremeteren, noe som er utrolig med tanke på at han var en stor og kraftig mann, uten tilgang til proft sportsutstyr. Han bokset, var en svært habil sjakkspiller, og i fengselet satte han norgesrekord i styrkeløft, kan Håvard fortelle.

Brevene Torgersen skrev til Jens Bjørneboe, forteller også om empati. I flere av disse er det han, mannen som sitter isolert på en celle, som prøver å oppmuntre vennen på utsiden. På denne tiden var Bjørneboe kraftig alkoholisert, og slet i perioder med tung depresjon. Torgersen prøver å motivere ham til å komme seg ut og gå tur, kutte ned på alkoholen og ikke minst begynne å trene. Han mente trening var en kur mot det meste.

Skal det værra en karramel?

Av alle disse sidene sider av Torgersen, var det fotografen Håvard virkelig ville vise verden. De sa mer enn de fleste anekdotene og røverhistoriene til sammen. Drømmen om å introdusere verden for disse øyeblikkene fra Oslos underverden på 70-tallet, ville ikke gi slipp på ham. Han fant ingen andre som hadde dokumentert dette livet på samme vis. Torgersen kunne fortelle historier om de fleste av menneskene han hadde fanget på film, eller i hvert fall huske omstendighetene rundt det. Noen ganger var det skikkelig gode historier, som denne:

– Det er et relativt morsomt bilde. Han ved bordet heter Roger. Det er tatt på Beckers restaurant, jeg satt ved siden av, og han andre går rundt med karameller. Og så spurte’n han Roger da: «Skal det væra en karramell!» Og Roger kjente ikke fyren, så han spratt opp: «Hva faen er’e du sier, du skal liksom få deg en karramell, du!» Så svarer’n da, kaldt og rolig: «Skal det værra Svarteper eller Smørbukk?», lo Torgersen og fortsatte:

– Så skjønte’n det da, at dette var en harmløs mann som gikk rundt og delte ut karameller.

Torgersen tok bilder med et ganske enkelt Leica-kamera. Han tok toppen to bilder av hvert motiv. Håvard spurte ham en gang om han hadde en fotofilosofi, og han svarte:

– En, gå bort til folka, to, spør om det er greit å ta bilde, tre, ta bilde. Enkelt og greit.

Opp av skoesken, ut i verden

Da han startet opp forlaget Spre Det i 2012, var en av de aller første utgivelsene den han hadde tenkt på siden Torgersen tok frem skoesken med bilder ti år tidligere. Boka «Hvis himmelen» kom ut i 2013, og inneholdt både bilder og dikt fra Torgersens hånd. Håvard:

– Fotografiene og diktene er kommet til ved forskjellige anledninger, men i denne er noen av dem stilt sammen, som diktet om og bildet av den gamle krigsseileren. Tekstene han skrev i Aktuell Rapport har vært vanskelige å oppdrive, men diktene passer veldig godt, da de ofte tar for seg den gruppa han dokumenterte i magasinet. Han ble glad for utgivelsen av boka. Det har blitt en liten kultbok, med årene. Den lå øverst på Tronsmo-lista rett etter lansering. Jeg klipte den ut, og viste ham den. Han bet seg merke i at han lå syv plasser foran en Nobelprisvinner. Jeg husker ikke hvem i farten.

Fredrik Fasting Torgersen døde, 80 år gammel, 19. juni 2015.

Ensom

Når jeg føler meg riktig

ensom

går jeg til byen

og lar min skygge

smelte sammen

med andre

ensomme

skygger

(Bildet av Fasting Torgersen er tatt av Håvard Mossige. Diktene er satt opp som de står i samlingen utgitt på SpreDet Forlag)