Bilder av en barndom
Noen ganger lurer vi oss selv til å tro at forholdet til de nærmeste i oppveksten var bedre eller verre enn det var, bare for å komme oss gjennom dagene. Det var nettopp det jeg hadde gjort.
JEG FIKK IKKE VITE at pappa hadde langt fremskreden kreft før i begynnelsen av juni i år. Men jeg tror at han hadde visst det lenge. Han hadde ikke besøkt meg her i Oslo, ikke én gang i løpet av de tjue åra jeg har holdt meg her. Men i fjor høst var jeg i langtidsbehandling på Ringsaker for å bli rusfri. En dag, helt ut av det blå, ringte han og sa at han trengte å komme på besøk — han ville komme allerede neste dag. Det var påfallende hvor mye hastverk han hadde. Jeg hadde ikke sett ham på fem år, og så skulle han plutselig komme i morgen, rett fra Trøndelag.
JEG VAR GANSKE DÅRLIG på det tidspunktet. Hadde pilleabstinenser, og var full av nerver. Det passa dårlig. Da han kom, hadde han med seg gaver. Ting som tilhørte ham, men som jeg hadde vært glad i og som jeg lekte med da jeg var barn. For det meste var det figurer og redskap som han hadde hatt med hjem fra årene til sjøs, fint utskårne suvenirer fra Afrikas kyst. Han hadde også med seg en dåpsskje som hadde tilhørt mora hans, den hadde jeg aldri sett før. Visste ikke at den fantes. Da han ga meg den, så jeg tårer i øynene hans. Det var også noe jeg ikke hadde sett før. Pappa var en person som ga mye, men han delte ikke mye.
ABSTINENSENE GJORDE at det var vanskelig å snakke med ham. I hvert fall snakke skikkelig med ham, sånn som jeg ønska å snakke. Jeg hadde nervene utenpå kroppen, og null konsentrasjon. Jeg føler at vi begynte på en samtale, som vi aldri fikk fullført. Men måten han klemte meg på, og at han sa hvor viktig det hadde vært for ham å komme dit … I ettertid mistenker jeg at han hadde fått beskjed av legen om hvilken vei det bar, allerede da. Pappa døde 22. juli av kreft.
ETTER BEGRAVELSEN til pappa fikk jeg med meg to fotoalbum hjem til Oslo. Gjennom alle de åra hvor vi ikke så hverandre, hadde jeg fått det for meg at vi to ikke hadde vært nære i oppveksten. Men da jeg begynte å bla i det første albumet, da skjønte jeg at jeg hadde lurt meg selv til å tro det. Der var bilen som vi dro på turer med, bare vi to. Og jeg huska hvordan vi satt der i forsetet og sang av full hals sammen til radioen. Der var vi på julaften da jeg var seks år gammel. Oss to på gulvet med bilbanen, den fineste av alle presanger. Da jeg begynte med rus, klarte han ikke å forholde seg til det — fordi han allerede tok seg av moren min som var kronisk syk og trengte daglig pleie. Det ble for mye for ham. Moren min døde da jeg var 26 år gammel, like før jul. Den jula gikk pappa og jeg i kirken sammen, for første og siste gang.
Teksten sto på trykk i =Oslos julebok 2019.
