Biblioteket som ble bydelsstue

Biblioteker er ikke hva de en gang var. På Deichman Stovner er det viktigere for folk å møtes enn å låne bøker, og vi treffer langt flere unge gutter enn middelaldrende «kulturkjerringer».

Tekst: Kari Bu og Even Skyrud
Foto: Leikny Havik Skjærseth

Det å gå inn døra til Deichman Stovner er litt som når ungene i C.S. Lewis-bøker oppdager at det finnes en hemmelig portal inn til eventyrlandet Narnia gjennom et gammelt klesskap. Tar du ikke referansen, må du gjøre som oss og ta turen til biblioteket. Eller se for deg at du i det ene øyeblikket er omringet av hvitt lys, hvite flater, glass, Clas Ohlson og Cutters, og så i det neste er du her:

En trestamme strekker seg fra gulv til tak. På grenene henger gammeldagse lykter, høstløv av papir og istapper av plast. I taket er lister byttet ut med grønne bladranker. De sterile designerstolene du finner på mange andre nye biblioteker er byttet ut med litt slitne, men sjarmerende loppemarkedvarianter.

Absolutt alt er laget av treverk, og lyset er mer dempet enn vi trodde det kunne være på et bibliotek. Det er fortsatt ganske tomt i de store lokalene, men langs veggen med vinduer ut mot sollyset er alle plasser tatt. Med utsikt mot de lett gjenkjennelige terrasseblokkene vis-à-vis Stovner Senter sitter grånende menn og leser dagens avis eller låner en pc.

På plattingen rundt treet har en gjeng pensjonister tatt pause fra en gåtur i nærmiljøet. Det summer av stemmer etter hvert som flere stoler fylles opp med barnehagebarn, grupper av ungdommer og enda flere pensjonister. Noen snakker i mobilen, andre med sidemannen. Ingen hysjer. Ikke engang bibliotekarene.

Det er forresten ikke bare bibliotekarer som jobber på bibliotek lenger, men det vet vi ikke på dette tidspunktet. I stedet for strenge blikk og pekefingre, henger det såkalte trivselsregler rundt i det store, åpne lokalet, hvor nøye gjennomtenkte og hyggelige sittegrupper er spredd utover. Her leser vi:

Ingen lyd på telefonen

Bråk eller stygt språk er forbudt

Kast søpla før du går

Nulltoleranse for hærverk

Ingen lekeslåssing

Vi blir litt nysgjerrige, særlig på de to siste punktene. Én av grunnene til at vi ville undersøke hva som skjer på Oslos biblioteker, var oppslagene om ungdomsgjenger som truer ansatte og vektere. Både Deichman Bjørvika og andre filialer opplever at lokalene brukes som rene varmestuer eller til kriminell aktivitet.

Ansetter ungdom

I 2015 innførte Deichman meråpent bibliotek, så alle med lånekort kunne komme utenom vanlig åpningstid. På Majorstua kom noen til biblioteket for å sove videre etter at overnattingstilbud for bostedsløse i nærheten stengte klokka sju om morgenen.

En del brukere av meråpent hadde ikke lånekort selv, men ble sluppet inn av andre. Deichman Furuset fikk størst utfordringer om kvelden, da hissige ungdomsgjenger tok seg til rette. Det løste seg med flere frivillige voksne i lokalene, og på Majorstua fikk de vektere.

En annen viktig endring kom i 2014, da bibliotekene fikk lovfestet formidlingsansvar og funksjon som møteplass. Nå skulle folkebibliotek bidra mer til den offentlige samtalen, for eksempel gjennom debatter. Sammen med meråpent førte dette til mye mer besøk.

I filialen på Stovner ser de sjelden hjemløse, men ofte ungdommer, sier avdelingsleder Eli Follerås (51). Mange blir overrasket når hun forteller om arbeidshverdagen.

– Vi kaller oss «det sosiale bibliotek». Rett bak her ligger en videregående skole, og mange kommer hit i spisefriminuttet. Det er lov å spise lunsj her hvis du sitter ved et bord.

Da biblioteket flyttet inn på Stovner Senter i 2018, overtok en ungdomsklubb de gamle lokalene. Nå samarbeider de med klubben, blant annet kan unge derfra få lønnet arbeid på biblioteket i skoleferier. To timer i uka lønner de også et ungdomsråd som planlegger aktiviteter for jevnaldrende, med støtte fra Sparebankstiftelsen.

– Vi lærer så mye av ungdom som jobber her. I år har vi et spesielt fokus på valg og demokrati. Vi ser at folk i denne delen av byen stemmer i mindre grad enn i andre bydeler. Ungdomsrådet vårt vil øke det politiske engasjementet.

Guttas værested

Kontoret til Eli har ikke fått den største gleden av satsningen på et hjemmekoselig bibliotek. Her er det spartansk, men utenfor har den nederlandske arkitekten Aat Vos laget et «tredje sted», noe midt mellom hjemme og jobb.

Om kvelden bidrar trivselsverter til god stemning. Dette er unge studenter som både kan hjelpe til med teknisk utstyr og delta i kortspill eller andre aktiviteter.

Det har vært en rolig formiddag, men nå er det snart storefri. Vi ser for oss et innrykk av skoleflinke jenter som vil lese i lunsjen, men det som møter oss er noe helt annet. Rundt et bord benker ni gutter seg, med en pose gullvafler og hver sin halvliter energidrikk.

Noen snakker sammen, andre sitter og spiller på mobilen. Tharjin Thushyanthan (18) forteller at de ofte spiller med hverandre. I hvert eneste friminutt møtes kompisgjengen fra Stovner videregående på Deichman.

– Her kan vi sitte ned og snakke, det er rolig, varmt og rett ved skolen. Vi er her ganske ofte etter skolen også.

Tharjin sier de bruker biblioteket som værested, etter at de ble for gamle for fritidsklubben. Men det er ikke bare fritid og moro det er rom for her vi sitter:

– Trenger jeg å jobbe med skolearbeid, drar jeg også ofte hit. Meråpent er en veldig bra ting. Det betyr at jeg kan sitte her og jobbe på søndager, når det ikke er så mye annet. Noen ganger drar vi flere hit sammen for å øve til prøver. Her finner du både de som er seriøse med skole og de som bare trenger et sted å være.

Vi er nysgjerrige på om ungdommene også bruker biblioteket på den gammeldagse måten, altså til å låne bøker? Tharjin smiler og rister på hodet.

– Nei, ikke egentlig. Jeg leser bøker, men jeg leser dem på skjerm. På nett. Jeg liker å lese.

Mer enn bibliotekarer

Tre nye ungdommer kommer og stiller seg ved bordet. De har reist fra den andre siden av byen for å løse en skoleoppgave, og spør guttene om livet på Stovner. Er det mange aktivitetstilbud her?

Trioen fra Blindern videregående gir oss konkurranse om intervjuobjektene, og Tharjin begynner å få dårlig tid. Om bare et par minutter ringer det inn til neste time. På vei ut spør vi om han har opplevd noe negativt på biblioteket, eller om han savner noe? Svaret kommer kjapt:

– Ikke noe negativt, tror jeg. Biblioteket har blitt bedre og bedre siden jeg begynte på videregående. Eller, det kan være litt travelt her noen ganger, med så mye folk at det ikke fins ledige bord. Men det er jo ikke et stort problem, konstaterer han før han småløper ut i februarkulda mellom Stovner-blokkene.

Inne får vi øye på en toåring som leker på gulvet, langt utenfor barneavdelingen. Han viser seg å være sønnen til en av de ansatte. Mahmood Ur Rehman (32) er ikke biblio­tekar, men barnevernspedagog. Siden biblioteket har blitt mye mer enn bøker, trengs det mer enn biblio­tekarer her, forteller han.

– Jeg har ansvar for ungdom som jobber her, og driver ellers med relasjonsskapende arbeid. Som regel er det veldig god stemning, men noen trenger litt tydeligere beskjeder enn andre. Mange bruker biblioteket bare til å være med venner.

Stovner har nok høyere terskel for lydnivå enn mange andre biblioteker, mener Mahmood. Det hender noen klager, men de fleste gjestene er godt kjent med den sosiale kulturen her.

– Vi ser de samme menneskene hver dag, eller hver uke. Mange eksterne bruker biblioteket til aktiviteter, for eksempel holder Bydelsmødrene sykurs. Noen ungdommer har utfordringer de ber om råd for, og da vet jeg hvor jeg kan sende dem. Jeg kjenner de ulike hjelpeinstansene.

Ble mer interessant

Mahmood har mye erfaring fra førstelinja i barnevernstjenesten, hvor han har jobbet med forebygging av kriminalitet blant ungdom.

– Når biblioteket blir et samlingspunkt for unge, tiltrekker man seg mange ulike personer. Jeg snakker mye med dem, og siden vi allerede har en relasjon, er det lett å komme i kontakt hvis noe problematisk har skjedd.

Han tror nesten det er flere gutter enn jenter som bruker biblioteket. Heller ikke de ansatte stemmer med fordommene våre om bibliotekarer. Når Eli Follerås ansetter folk, ser hun ikke etter de strenge og stille, slik vi så for oss, men de rause og robuste.

– Siden jeg ble bibliotekar som 24-åring, har det blitt mye mer interessant å jobbe på bibliotek. Her har vi både bibliotekarer, litteraturvitere, en kunstner og en barne­vernspedagog. Mahmood lærer oss andre hva ungdom holder på med. Han samarbeider med andre aktører i bydelen som jobber med ungdom.

Eli liker at bibliotekene har fått en større rolle i samfunnet, og at det stilles krav til hva de skal gjøre. Et av de mer utfordrende kravene er at biblioteket skal være en arena for demokrati, men ikke for partipolitikk.

– Vi har sagt nei til politiske partier som vil ha arrangementer her. Da vil vi at de skal samarbeide med andre partier, for å få fram flere synspunkter. Men vi fikk ingen negativ respons da vi bokbadet Odd Karsten Tveit om hans Palestina-bok før jul. Det kom 300 tilhørere, mange flere enn vi hadde sitteplasser til.

Kjappe vektere

Alle som går inn på biblioteket registreres av en kamerateller. I fjor var det 363 000 besøk, i en bydel med 33 000 innbyggere. Med unntak av Bjørvika, er Stovner Oslos best besøkte bibliotek.

– Biblioteket er et av de siste stedene i samfunnet hvor du kan komme og bare være. Det kreves ikke noe spesielt, og du trenger ikke å betale. Du skal ikke lenger enn til Nederland før du må betale medlemskap for å få låne bøker. I Norge står gratisprinsippet i loven. Noen biblioteker tar litt betalt for arrangementer, det gjør ikke vi.

Biblioteket har hatt ruspåvirkede gjester, men det er ikke noe stort problem, sier Eli, det er verre i sentrum. Det at biblioteket ligger inne på et kjøpesenter, ser hun bare fordeler med.

– På senteret er det vektere vi kan ringe, som kommer kjapt. De hjelper oss å løse konflikter, så slipper vi å bli den store, stygge ulven. Alle ansatte her er drilla på å bygge relasjon. Vi ville være en utvidet stue, og det har vi fått til. I hele Oslo øst er biblioteket viktigere som møteplass enn som et sted du låner bøker. I vest er det mer én-til-én mellom besøk og utlån.

Filialen har faste arrangementer med leksehjelp, sjakklubb, språkkafé og gaming. Det er 15-årsgrense for å bruke meråpent uten følge med voksne, og Eli synes det er veldig få problemer i forhold til antall brukere.

– Jeg tror folk her er veldig glad i biblioteket sitt. Gjør de noe gærent, skjer det som regel utenfor. Inne er vi avhengige av at besøkende sier fra hvis noen er til bry. Det kan være noen som er grenseløse med å snakke i telefonen, eller ungdom som har beina på bordet og kebab utover alt.

Effekt på ensomhet

Eli synes det er ekstra meningsfullt å jobbe i et område med lave sosioøkonomiske kår. Hun kan navnet på mange av de faste brukerne, og noen spør etter sin favoritt­bibliotekar.

– I stedet for at folk sitter hjemme og sturer alene, kan de komme hit. De kommer sammen og blir litt kjent, snakker om hva de leser i avisa. Bare ved å åpne dørene har vi en effekt på ensomhet. Én gang i uka har vi seniortiltak, med morgenkaffe for avisleserne.

På Googles anmeldelser scorer Deichmann Stovner imponerende 4,6 av 5 stjerner. Én bruker skriver: «Deichmann Stovner er blant de beste bibliotekene i byen, et sted preget av mangfold, kultur, litteratur og fantastiske mennesker.»

En bruker som kaller seg «TheLasaron» er sterkt uenig: «Jeg likte gamle Deichman Stovner mye bedre da de hadde stillerom. Jeg håper virkelig dette kommer tilbake her igjen. Alt for mye aktiviteter som tegning og sjakk som okkuperer plasser. Det er alt for mye bråk, umulig å lese. For å være helt ærlig føler jeg ikke at dette er et bibliotek lenger. Virker som de ansatte ikke bryr seg i det hele tatt. Veldig trist.»

Noen som synes det er langt fra trist, er Bjørn Sandbæk og Sarbinder Singh. Nå sitter de to eldre mennene på hver sin side av et bord og leser avis.

– Jeg er her så å si hver dag, sier Bjørn.

– Nesten alle som er her kjenner hverandre, fortsetter Sarbinder. – Der borte ser du folk som bare leser blader, de kommer også hver dag. Alle her er bra!

Ved disken hos biblio­tekar Parichehr Taheri, som alle kaller Pari, treffer vi senere igjen Sarbinder. Han er bekymret for at biblioteket åpner senere fredag, når de ansatte skal på kurs. Da Pari sier at han kan bruke meråpent på formiddagen, brer lettelsen seg over ansiktet hans.

Gubbeerfaringer

Bibliotekaren vil gjerne fortelle oss masse om hvor glad hun er i arbeidsplassen sin, men nå har det kommet så mange barnehagebarn at hun må starte en eventyrstund. Pari kjenner mange av ungene fra før, og de kjenner henne. Eventyrstund er forventet. Før hun forsvinner innover i lokalet, peker hun på en bebrillet herre ved avisbordet:

– Der er Gunnar. Han må dere bare snakke med. 

– Jeg er mest stamgjest og litt stambruker. Gjest er jeg når jeg setter meg der borte ved avisbordet og får dagens aviser servert på papir, begynner Gunnar Hatlen etter at vi har introdusert oss.  

Han fyller snart 73 og bor på Rødtvet, men den spreke, lavmælte pensjonisten er blitt så glad i biblioteket på Stovner at han flere ganger i uka spaserer en time for å tilbringe formiddagen her. Først skjønner han ikke helt hva han kan bidra med til artikkelen, men han blir fort snakkesalig når han viser oss rundt:

– Du ser det ikke nå, men der borte ved søylene er en scene hvor det holdes foredrag og andre arrangementer. Det hyggeligste er teater for barna. Dette er et pulserende sted, hvor jeg har fått mange bekjente. Spesielt i gubbegjengen rundt bordet her. Når vi ikke leser aviser, preker vi gubbeprek og utveksler gubbeerfaringer.

I likhet med 55 år yngre Tharjin innrømmer Gunnar at han ikke er en storlåner av bøker, og leser det meste på skjerm. Men han liker å ha bøker rundt seg, legger han til, før han hyller de ansatte på biblioteket:

– Kunnskapen og kundevennligheten hos de ansatte er høy. Jeg kan ikke si at vi er venner akkurat, men vi kjenner hverandre, og jeg føler meg sett. Én av dem huket tak i meg og overtalte meg til å være med på språkkafé. Det er jeg veldig glad for i dag.

Pedagogisk talent

Flere av Deichmans filialer i Oslo arrangerer jevnlig språkkafé, et uformelt tilbud til fremmedspråklige gjester – voksne som vil lære seg bedre norsk. Gunnar forklarer hvordan det foregår:

– Vi sitter rundt et bord, drikker kaffe eller te og prater om et tema de ansatte på biblioteket har valgt. Jeg sitter ved enden av bordet og er en slags mentor. Det er tre grupper du kan delta i, og du velger gruppe ut fra hvor mye norsk du kan fra før. Det er veldig interessant. Du møter nye folk fra hele verden. Mange er høyt utdannede og ønsker veiledning for lettere å kunne jobbe med fag­feltet sitt her i Norge.

Før han ble pensjonist, jobbet Gunnar mange år som lærer i hjemkommunen Skedsmo og i Oslo. Det gir ham et fortrinn når han tar plass ved bordet i språkkafeen, og pedagogikken kan være nyttig på biblioteket ellers også, forteller han:

– Jeg vet jo hvordan man skal henvende seg til elever på ungdomstrinnet og videregående, så jeg går bort og sier ifra til dem som prater så høyt at de forstyrrer. Hemmeligheten er å rose litt først. Si at jeg synes de virker som en flott gjeng. Så gjør jeg det klart at jeg ikke har tenkt til å kjefte, men bare spørre pent om de kan dempe seg bitte litt. Det har aldri blitt noe tull når jeg gjør det på den måten.

Gunnar humrer litt når han forteller om samtalene med ungdommen. Så blir han tankefull, før han legger til:

– Du vet, det å bli korrigert og lære seg å vise hensyn, det er dannelse. Og er det én ting som hører hjemme på et bibliotek, så er det vel det.

Uformell kultur

Nå er det fullt ved alle bord i denne store, grønne oasen på Stovner Senter. Et nytt friminutt har startet, og igjen er tenåringene i overtall. Gunnar speider i alle retninger:

– Jeg er glad i sånne åpne landskap, smiler han.

– Akkurat som i den sangen.

Innerst i dette landskapet, der det er mørkest, er et tungt forheng trukket tvers over rommet. På den andre siden er bibliotekar Pari godt i gang med høytlesning. En flokk smårollinger i gule refleksvester sitter storøyde i amfiet mens Pari trekker musikkinstrumenter og andre rekvisitter ut av en magisk sekk.

Hånddukken Leo, som elsker bøker, er med og forteller historien om sjørøveren Thomas. Oppmerksomheten fra publikum er total, selv når litt større barn svinser innom bak forhenget. Det er som et lite eventyrland inni eventyrlandet vi besøker.

Amfiet i barneavdelingen ble et samlingspunkt for ungdom, forteller Eli. Det tok helt av, så barna turte ikke å komme for å se på barnebøker. Så innførte de forbud for alle over tolv år som ikke kom i følge med barn.

Det respekterte ungdommen, og fortsatt holder de seg unna barnas område. Men folk gjør sikkert mye rart på biblio­teket som de ansatte ikke legger merke til, sier Eli. Kanskje er Deichman en sjekkearena?

– Vi kan ikke ha for mange regler, og det må gå an å overholde dem. Mye går av seg selv når man har fine folk på jobb. Vi har en uformell kultur, og vi er veldig flinke til å ta vare på hverandre.

Reportasjen sto på trykk i =Oslo nr. 3/2025.