Bernhoft liker at Oslo ypper

Bernhoft. Det er han derre med brillene og håret. Her forteller han mer om Oslo, USA, fløytespill, prostituerte – og om de skuldrene musikken hans står på.

Etter å ha rota litt rundt i bratte, smale oslogater, finner jeg endelig frem til adressa jeg har fått oppgitt. Jeg innser at huset til Jarle Bernhoft-Sjødin med familie er et av drømmehusene mine i hovedstaden. Det koseligste huset i den koseligste gata i koselige Arctanderbyen, ruvende over Gamle Oslo og med en av byens fineste utsikter. Men ikke for svært eller fancy, bare hyggelig.

Litt som den bebrilla fyren som slipper oss inn, setter over kaffen og fyrer i vedovnen.

Vi skulle egentlig møtes i Bernhofts hjemmestudio, som ligger i uthuset på tomta. Men han vurderer det som for rotete i øyeblikket. Det er helt i orden.

Jeg forteller ham at jeg alltid har hatt lyst til å bo i et av disse husene, mens vi står og ser ut. Samtalen dreier seg i retning byen som ligger foran oss.

– Det aller første soloalbumet mitt handla om Oslo, forteller Spellemannspris-vinneren.

– Ceramik City Chronicles ble til mens jeg bodde i utlandet, og savna denne byen. Da jeg hadde bodd en periode i London, husker jeg at selv det å gå innom skattekontoret på Tøyen var utrolig fint. Jeg satt på Skatt Øst og koste meg glugg i hjæl. Jeg har prøvd å analysere mitt forhold til Oslo, hvorfor jeg har det så fint her. Jeg skjønte det en gang jeg kom kjørende inn fra denne retningen. Dette var før Barcode, og jeg kom fra Mosseveien. Jeg så på Oslo Plaza og Postgirobygget og tenkte: «Her ligger lille Oslo og tøffer seg, med to små skyskrapere». Oslo er utrolig søt som by. Den prøver å yppe, men er jo en småby i den store sammenhengen. For meg er den helt perfekt.

Den omtalte førsteskiva markerte for Jarle Bernhoft-Sjødin også spranget fra frontmann i rockebandet Span til superkul solo soulmann.

– Musikken jeg prøvde å lage på den første soloskiva, var den musikken jeg alltid hadde hørt på. Det falt seg helt naturlig. Egentlig skulle det være en bandskive. Parallelt med Span hadde jeg et soulcoverband som het Funky Hot Grits. Vi spilte den ene gangen i året da alle hadde tid, på 17. mai. Da tok vi over Mono, med soul- og funkklassikere. Men så tenkte jeg at jeg skulle være litt mer seriøs med den delen av meg. Den første skiva het «Jarle Bernhoft». Men jeg skjønte at jeg kom til å bli sliten i hånda hvis jeg skulle skrive autografer, så jeg kutta det ned til Bernhoft. Det var like greit, for nå har jeg gifta meg, og heter altså Bernhoft-Sjødin.

Det har blitt mange utgivelser på Bernhoft etter Ceramik City Chronicles. Likevel er han kanskje aller mest kjent som en fantastisk liveartist, alene. Med band, og til og med sammen med KORK, har han satt publikum i bevegelse med funk, soul og smektende ballader. I 2012 fylte han Oslo Spektrum for første gang.

Starten på den endeløse konsertrekka det er blitt var nokså annerledes.

– R&B og soulsjangeren var ikke spesielt stor i Norge da jeg starta opp. Det som kanskje skilte meg fra de få andre som spilte i disse sjangrene på den tida, var at jeg var veldig sulten på å spille live. Bandet jeg hadde lyst til å ha med ut var dessverre altfor svært. Jeg gikk gjennom en liten personlig finanskrise mens jeg prøvde å få til turné med hele gjengen. Jeg skjønte etter hvert at det ikke kom til å gå. Da jeg skalerte det ned til meg og et par gitarer og kom meg ut på veien, viste det seg at det også fungerte veldig, veldig bra. Låtene nådde ut til de minste avkrokene av landet. Fordi jeg ikke en gang trengte en scene, bare en stol og et gitarstativ. Den turneringa la grunnlaget for suksessen som kom med neste skive, Solidarity Breaks. Og med den kom det store gjennombruddet, minnes Bernhoft.

– Når skjønte du at karrieren kom til å ta av? Var det et definerende øyeblikk?

– Så absolutt. Det var da jeg spilte på en takterrasse i Berlin i 2012. Jeg hadde laget en Youtube-kanal for å vise folk hva jeg pusla med. Innstilligene der gjorde at jeg fikk en mail hver gang noen hadde kommentert videoene. Så hadde jeg da spilt på denne takterrassen, og det var en spektakulær opplevelse fordi det begynte å lyne og tordne under låta. Det var lyn og torden i øst, vest, nord og sør – men ikke akkurat over der vi spilte. Så bakteppet var alle disse lynene som flerret himmelen. Og akkurat da vi var ferdig og jeg sa Danke schön, da begynte det å pøse ned. Jeg løp inn under tak og skrudde på telefonen. Der så jeg at det hadde kommet 200 mailer mens vi sto og spilte. Da skjønte jeg at akkurat nå er det ett eller annet som knekker, jeg skjønte bare ikke rekkevidden av det da. Låta vi spilte var C’mon, talk. Den opptredenen danna fundamentet for alt som har skjedd siden. Den er, om du vil, grunnen til at vi kunne kjøpe dette fantastiske huset, ler han, og fortsetter:

– Den videoen ble faktisk et lite internetfenomen. Kanskje ikke Gangnam Style, men den gjorde at vi kunne komme til utsolgte konsertlokaler i Chicago og Paris.

Spisestua vi sitter i bærer preg av et ganske så aktivt familieliv. Rotete, på den hyggelige småbarnsfamiliemåten. Det er vanskelig å ikke bli sittende og fikle med Star Wars-lekene til sønnen Samuel, som har tatt over det kraftige, godt brukte spisebordet. Kun en nonsjalant plassert Spellemanns-statuett og ei fløyte på kjøkkenbenken minner oss på den omfattende karrieren til far i huset. Jarle Bernhoft-Sjødin har vært pappa i snart sju år. Om kort tid blir han tobarnspappa. Det har ikke alltid vært like enkelt å kombinere familien med et omfattende turnéliv.

– Det har gnagd mye mer enn det gjør nå. Da det var sinnssykt mye virak rundt meg for noen år siden, da var det også mye reising. Dårlig samvittighet er en veldig uproduktiv tilstand. Jeg ble en mye bedre far da jeg den dårlige samvittigheten over bord, og kom hjem som en som gleda seg til å være sammen med sønnen sin. Men det var ille i starten. Jeg har faktisk gått til psykolog for å takle samvittigheten, innrømmer Bernhoft.

– Nå går det veldig bra. Apropos det, den fløyta der på kjøkkenbenken: Samuel min tok den med inn fra studioet, for han ville prøve. Det var sånn jeg starta også. Det første instrumentet jeg lærte å spille var fløyte. Ellers gikk det i kor. Fløyte og kor. Jeg var ikke en spesielt maskulin fyr, for å si det sånn. Så gikk jeg gjennom en identitetskrise, og begynte å spille tuba og gitar i stedet, forteller multi-instrumentalisten. Han er kjent for å spille inn mange av instrumentsporene i studio selv.

Det er lett å kjenne igjen Jarle Bernhoft-Sjødin, selv i sivil her i hjemmets lune arne. De svære nerdebrillene og den karakteristiske rett-opp-sveisen er blitt et godt kjent varemerke. Det er også uvanlig å se ham uten den velsittende dressen og slipset. Det er hans faste sceneantrekk, og leder tankene til 60-tallets soulmestre. Slike som Otis Redding og Wilson Pickett.

– Hvor gjennomtenkt er imaget ditt? Var det med fra starten?

– Jeg har alltid hatt en tendens til å trekke i dress, selv ved mindre anledninger, svarer han.

– For eksempel da jeg hadde eksamen på Blindern. Da tok jeg på dressen. For å feire at jeg fikk lov å gå opp til eksamen. Når det gjelder brillene: De har jeg for å kunne se gitarpedalene, som jeg bruker flittig, og samtidig kunne se folk i øya. Til det trengte jeg skikkelig dype, svære briller. Det samme med hårsveisen. Jeg våkna en morgen og var drittlei den jeg hadde. Så jeg testa denne, og fant ut at den er veldig funksjonell. Jeg kan våkne, bare dra hånda gjennom håret og så er jeg klar for alt. Det var bare en bonus at jeg ble lett å kjenne igjen. Folk husket jo ikke alltid navnet mitt når de sto i platebutikken … det var da det fortsatt fantes sånne butikker, altså. Da kunne de bare si at de skulle ha den til «han derre med de brillene og det håret». Da skjønte de det med en gang.

Han derre med brillene og håret ble raskt allemannseie i hjemlandet. Men han ble sjelden spilt på P3. Musikkpressen slet med å skjønne appellen. Jeg lurer på om det har vært sårt for Jarle å bli til dels oversett av musikkpolitiet i Norge.

– Hva kom det av?

– Blant dem som definerer popmusikalsk smak i Norge er det ganske stor ensretting. Hvis du ser på norske musikkanmelderes lister over tidenes hundre beste skiver, vil du finne mye Neil Young og Dylan. Sånne singer-/songwriter-skiver. Hvis du derimot ser på tilsvarende lister fra engelske musikkjournalister, vil du finne fem Stevie Wonder-utgivelser blant de 50 øverste. Så på et vis er jeg nok ikke helt innafor. Jeg har ikke referansene helt i orden, om du vil. Sånn sett er det helt naturlig at min musikk slår bedre an i USA enn i Norge, konstaterer Bernhoft, og fortsetter refleksjonen:

– Jeg var nominert til Grammy, verdens kanskje mest høythengende musikkpris, i 2015. Det er et historisk faktum. Hva noen mente om musikken min, eller at de overså den, det har ikke så mye å si for meg. Men jeg kan skjønne det. Hvis Dagbladet har gitt skiva mi en lunken firer eller en sterk treer, og den skiva blir Grammy-nominert, da har de kanskje ikke lyst til å slå det opp så stort. Hvis jeg har noen følelser rundt den kontrasten, så er det vel heller at det hele er ganske artig enn at jeg blir såra.

Bernhoft skulle spille for et utsolgt Rockefeller noen dager etter denne samtalen. For andre gang hadde han invitert =Oslo-selgerne til å få oppleve ham på scenen, og til å selge blader i konsertlokalet. Også i tekstene skinner det sosiale engasjementet til Bernhoft gjennom. Mange av de tidlige låtene om Oslo tar for seg livet på gata, og utenforskapet i storbyen. Han forteller litt om hvorfor:

– Da jeg startet som soloartist hadde jeg et arbeidsrom i Kongens gate. På den tiden var det et svært innrykk av nigerianske prostituerte. Det ble mye oppstuss rundt prostitusjon. Jeg lurte på hva det kom av, for prostitusjonen hadde vært der hele tiden. Det eneste nye var hudfargen, og derfor synligheten. Hvorfor kom debatten først nå? Om kjøp og salg av kropp og om menneskehandel. Jeg var nysgjerrig på disse jentene, og prøvde å komme i snakk med dem. Jeg må innrømme at de var litt vel friske med tilbudene i starten. Etter hvert ble det mange gode og morsomme samtaler på vei hjem fra kontoret. Jeg fikk rikelig med anledning til å ta situasjonen deres innover meg. Ikke minst hvor komplisert dette er. Jeg opplevde at venner sa ting om disse jentene som var helt merkelige. Jeg ble ikke klok på meg selv heller, innrømmer han.

– Det samme skjedde i møtet med tilreisende tiggere i Oslo. Det er for komplisert, så vi finner enkle løsninger. Hvis tigging er organisert, gjør det behovet til dem som tigger mindre? Når mennesker ikke har mulighet til å få jobb, hva gjør de da? Norge fikk en liten smak av dette. Da jeg turnerte etter utgivelsen av Solidarity Breaks fikk jeg se situasjonen for en hel generasjon søreuropeere på nært hold. Det å være menneske, å sette deg inn i andre menneskers sted, det er vrient. Vi er så sinnssykt privilegerte, så heldige i Norge. Vi glemmer det av og til.

På den ferske EP-en The Morning Comes har tekstene tatt en ny retning. Det er fortsatt et brennende engasjement og et sinne i bunnen. Det kan virke som om temaene er hentet fra Donald Trumps USA. For øvrig et land Bernhoft har bodd og turnert flittig i.

– Det kom noen låter om erfaringene mine fra USA. Om den institusjonaliserte rasismen og politivolden. Mange prøver å bortforklare. Min opplevelse er likevel at dette rammer så skeivt og er så opp i dagen at det ikke er mulig. Så mange unge svarte menn dør i politiets varetekt. Der de burde vært trygge. 150 år etter opphevelsen av slaveriet og det hvite overherredømmet, straffes ikke politiet for disse drapene. I de nye låtene har jeg refleksjoner rundt rasisme som fenomen, men også om min egen posisjon. Jeg skammer meg ikke over det: Det er ikke feil å være rik, hvit mann. Jeg er bare bevisst på at jeg har hatt flaks i alle kategoriene. Som relativt bleik soulsanger er det viktig å være klar over at denne musikken er og har vært en del av en samfunnsstruktur, at den har en historisk betydning utover melodi og tekst. Hvis jeg ikke veit hvilke skuldre jeg står på, da risikerer jeg å dytte den som har skuldrene ned i gjørma. Det er rett og slett viktig for meg å være respektfull overfor det sosiale og historiske, det som skapte musikken som inspirerer meg.

Bernhoft innrømmer at dette også har en svært personlig side:

– Faren til kona mi, Lisa, er fra Kapp Verde. Stedet er grunnlagt på slavehandel. Det har fått meg til å reflektere over hvor mye jeg nyter godt av. Det som er til på grunn av et sykt verdensbilde og menneskesyn, både i musikken og på hjemmebane.

Klokka begynner å dra seg mot ettermiddagen. Fotograf Shkelqim og jeg må snart gi fra oss Jarle til familielivet. Vi får likevel ikke gå før vi har fått vært med en tur ut i den lille hagen. Her gir Bernhoft lynkurs i effektiv oppkapping av tennved. Kombinert med utsikten over Jarles lille, søte storby.

Jeg benytter anledningen til å spørre om hva han liker best: å skrive tekster, eller å bli intervjua som nå.

– Det må faktisk være å bli intervjua, ler han.

– Jeg elsker å prate med folk, jeg. Særlig om meg selv. Alle elsker vel det.

Intervjuet sto på trykk i =Oslo, mai 2017.