Når drabantbyer bygges ut, tar det rundt 15 år før de beskyldes for å forderve ungdommen. Vi drar tilbake til forrige århundre for å finne ut mer om både reelle og overdrevne drabantbyproblemer. Tekst: Kari BuFoto: Åsmund Lindal, Samfoto / NTB Øyvind skulle bare ut og kjøpe melk. I 2021 kunne det blitt en klikkbar nettsak, men da Øyvind Holen ble slått ned på vei til nær­butikken på Lindeberg i Oslo på 1980-tallet, nådde det aldri media. Da han dagen etter kom med blåveis til Haugerud ungdomsskole, var plutselig de tøffeste guttene interessert i ham. I dag er Øyvind aktuell med «Getto: en historie om norske drabantbyer», en bok som også er en viktig kilde i denne artikkelen. Han vet fortsatt ikke hvem som angrep ham, bare at det var en «fyllik» i 20-årene og kjæresten hans. Tegneserieskaper Christopher Nielsen har kalt dem Narvere – tenåringer og unge voksne som drev dank ved Narvesen-kiosker i Oslo på 1980-tallet. Noen av dem var voldelige, og i 1980 drepte en 19-åring en kamerat utenfor Bøler t-banestasjon. «T-baneungdom» ble et begrep allerede på 1960-tallet. Stasjonene ble en alternativ fritidsklubb for drabantby-outsidere. Avisene skrev at ikke engang politiet klarte å stoppe t-banebråket. På 1970-tallet truet banebetjeningen med streik om det ikke tok slutt. Det ser ikke ut til å ha bedret seg på 1980-tallet. I løpet av to måneder i 1986 ble det registrert to skudd mot en vogn og en billettør, en brannstiftelse, to ran av sperrevakter, tre ran av reisende og flere trusler med kniv, slagvåpen og armbrøst. Oslos drabantbyer ble bygd for å møte den store folke­veksten etter krigen. I åpne landskap skulle det reises blokker med god avstand imellom. Store vindusflater skulle åpne seg mot lyset og naturen, og t-banen skulle gå i nærheten. Først ble Lambertseter utbygd. Innflyttingen startet i 1951, og 20 år senere var nesten annenhver innbygger mindreårig. Enhver drabantby har sine gjenger, skriver Tina Skouen i boka «Den trygge byen». Gjengene kommer alltid 15–20 år etter at drabantbyen står ferdig. Forfatteren forklarer det med en «sjokkerende homogen» sammensetning av folk. Fra sine egen barndom husker hun Lambertsetergjengen, som hang rundt Narvesen på Munkelia. De hadde byens trangeste jeans og begynte etter hvert å stjele biler. Tidligere hadde ungdomsgjenger vært et sentrums­fenomen. Frognergjengen, Vibesgjengen og Vikagjengen sto bak innbrudd, biltyveri, ran og gatekamper i Oslo på 1950-tallet. De hadde skytevåpen og sprengstoff. – Da Frognergjengen herjet, var det ingen som kalte det et Frogner-problem. I drabantbyene fikk hele bydelen skylden, forteller Øyvind. – Bekymringen for drabantbyungdom kommer når den første generasjonen blir tenåringer. Så flytter det seg fra bydel til bydel, i takt med demografien. Da jeg skrev «Groruddalen: En reiseskildring» i 2005, var det pensjonistene som herja på Tveitasenteret, ikke Tveitagjengen. Ungdomsproblemer henger ofte sammen med størrelsen på bydelens ungdomskull. Savnet tillitspersoner Høyblokkene på Ammerud sto ferdig på slutten av 1960-tallet og ble snart et symbol på alt som var galt med drabantbyer. I 1969 kom «Ammerudrapporten», der to arkitekter kalte bydelen livløs og nedbrytende. Da Lindeberg ble bygd noen år senere, var arkitekturen mer «menneske­vennlig», med lavblokker og rekkehus. Det løste ikke problemet med dårlig forberedte omgivelser. – Det var en veldig konsentrasjon av barnekull, som i rask rekkefølge sprengte kapasiteten på barnehager, barneskoler og ungdomsklubber, forteller Øyvind, som var tre år da han flyttet til Lindeberg i 1976.  I 1975 kom «Stovnerraporten», en artikkel som kanskje fikk mer oppmerksomhet enn den fortjente. Her sto det blant annet at stovnerbarn forble analfabeter og ikke engang kunne navnet på ukedagene. At mange av disse elevene gikk i hjelpeklasser og ikke representerte stovner­barn flest, kom ikke fram. Drabantbytragedien havnet på forsiden av Aftenposten. Året etter gikk fem stovnerskoler sammen for å kjøpe leirskolen Tyrili i Mesnali. Naboene protesterte høylytt. De hadde hørt om Stovner­rapporten og ville ikke ha unge fra Oslos mest tvilsomme strøk rundt seg. Det ble ingen leirskole. I 1971 flyttet toåringen Arild Knutsen inn i den splitter nye drabantbyen på Stovner. Boligene var rimelige, og snart hadde Stovner nesten like mange innbyggere som Rogaland fylke. Stovner var en smeltedigel og tiltrakk seg også mange fra andre bydeler. – Første gang jeg merket stigmaet, var jeg 10–11 år. Jeg var utplassert fra skolen på en ukes arbeidstrening. De midlertidige kollegaene mine ble helt rare i ansiktet da jeg sa at jeg kom fra Stovner. Det var en slags fremmedfrykt, forteller Arild. – Det skjedde mye på Stovner, fordi det var så mye folk der. Jeg tror Stovnersenteret var Nordens største kjøpesenter på den tida. Alle var der. Var du forelska i noen eller ville tilhøre et miljø, måtte du være der mest mulig. Vi kjøpte lunsjen vår der, og de fleste ungdommene var ålreite. Jeg var veldig frustrert over de få av vennene mine som ble voldelige når de drakk. De verste urokråkene ble dratt ned i kjelleren og banka av politiet. I Ståle Øklands bok «Norske tilstander» forteller en pensjonert politimann fra Stovner politistasjon om hverdagen på 1980-tallet: Politiet kunne aldri kjøre alene til kjøpesenteret. De måtte stille mannsterke, ellers kunne de bli steinet eller banket opp. Hjemme hos folk kunne det også gå hardt for seg. Arild husker fulle Stovner­foreldre som sto på verandaen og skrek. – I gata mi vedda vi på om det var min far eller en annens som skulle bli henta av politiet på julaften. Det var et par sånne fedre i hver veistump, og enda flere i de store blokkene. Da jeg selv fikk rusproblemer, savnet jeg voksne tillitspersoner. De eneste som tok meg imot, var rusmiljøet. Så fort det gikk rykter om at du brukte ulovlige stoffer, ble du bortvist i uker og måneder fra senteret. Hver dag når jeg lufta bikkja, gikk jeg og gråt. La ned fritidsklubben Siden 2006 har Arild vært kjent som leder av Foreningen for human narkotikapolitikk. Hans egne rusproblemer hadde en dramatisk bakgrunn, som han tidligere har fortalt om i media. Som 14-åring ble han nesten drapsmann ved det han hevder var et uhell. Han ville forsvare en gravid jente som skulle tas fordi hun hadde tystet om et bilinnbrudd. En kamerat ga ham en kniv, som endte opp i magen til 15 år gamle Trine Kristoffersen. – Flere stovnerfamilier flyttet langt ut på landet etter det jeg gjorde. Det var et enormt sjokk for hele bydelen. Folk fløy på meg og kalte meg Jack the Ripper. Mange prøvde også å inkludere Arild etter hendelsen, men han tok piller for å takle rettssaken. Da han begynte med hasj, ble det vanskelig å få innpass andre steder enn der det ble kjøpt og solgt ulovlige rusmidler. – Det var en fritidsklubb på Stovner, men vi som hadde problemer ble ofte utestengt. Fritidsklubbene var utrolig populære. Der kunne du møte folk i ryddige omgivelser og føle deg trygg. Da Stovner politikammer skulle bygges, la de ned den eneste klubben vi hadde, fordi den lå på tomta. På Stovnersenteret kunne det stå 20–30 fulle og høy­lytte ungdommer i en trapp. – Jeg husker en som knuste ølflaska i gelenderet på trappa. Han sto og trua folk med den halve flaska. Det var mye avmakt blant vekterne, og mye man bare måtte tåle. Bestekameraten min ble rana på t-banen, og jeg ble slått ned. Da vi nevnte det på skolen, skjedde ingenting. Først da t-baneranerne ble mørkhuda, ble det en politisk sak. Når det var Abdi og ikke Ola som var kjip, ble det blåst opp på en helt annen måte. Før fikk ungdomstettheten skylda for problemene, i dag får innvandrertettheten skylda. Nå er det en mye større forventning om at politi og barnevern skal gripe inn. Arild lurer på om folk ble ekstra fulle fordi dagligvare­butikker solgte sterkøl på den tiden. Øyvind minnes også mange fra oppveksten som klamret seg til ølflaska. – Gjengvirksomheten på 1980-tallet dreide seg mye rundt fylla. I historiene om problembarn og ungdomsgjenger, er det fyll og vold i hjemmene som går igjen. Det var mye familievold, men det ble ikke snakket om. Det skulle veldig mye til før noen grep inn. Hengt ut etter tur Den kanskje mest fryktede banden på 1980-tallet, var Tveitagjengen. I likhet med Stovner ble Tveita et samlingssted for ungdom fra flere kanter, på grunn av et stort kjøpesenter. Fra 1982 ble gjengen kjent for «sjokkbrekk» i eksklusive butikker, der de krasjet biler inn i sikkerhets­gitteret. I 1988 sto Tveitagjengen bak 40 biltyverier og 35 sjokkbrekk. Gjengmedlemmene hadde dyre klær og sportsbiler, inspirert av 1980-tallets jappetid. De ble kimen til miljøet bak NOKAS-ranet i 2004, der en politimann ble drept på åpen gate i Stavanger. Oslo øst var ikke alene om beryktede bydeler i forrige århundre. I 1967 overtok OBOS et område mellom Røa og Holmen. Arbeiderpartiet trumfet gjennom en drabantby på beste vestkant, og et landlig strøk ble fylt med blokker. Sommeren 1982 hadde VG en rystende reportasje fra «vestkantens østkant», drabantbyen Hovseter. «Det tøffe miljøet på Hovseter har ødelagt barna våre», sa to anonyme mødre. De fortalte om beinharde ungdoms­gjenger som hadde ført døtrene ut i stoffmisbruk og kriminalitet. På Hovseter ravet fulle ungdommer ned i 12-årsalderen rundt mellom blokkene og lå sløve i skolegården. Det var innbrudd, tyveri og hærverk, men ingen aktivitetstilbud. Et par uker senere trykket VG et leserinnlegg fra ungdomsjentene Nina Vaage og Katinka Leiner. De kjente seg ikke igjen i beskrivelsen av Hovseter. «Vi har bodd her i åtte år, og har meget sjelden sett fulle ungdommer mellom blokkene, og slett ikke i skolegården», skrev de, og fortsatte: «Hvorfor skal avisen slå opp slike saker så folk tror at hele miljøet er ødelagt? Dette gjelder ikke bare oss på Hovseter, men også alle de andre drabantbyene. Vi blir hengt ut etter tur.» De mente det var feil at Hovseter manglet aktivitetstilbud, og listet opp mange.  Kristine Storli Henningsen vokste opp på Hovseter og har skrevet ungdomsbokserien «Østenfor Vest» derfra. I 1982 gikk hun på Steinerskolen, som lå i drabantbyen. – Barndommen min var som en slak, deilig nedoverbakke på sykkel med håret løst. Etter Steinerskolen begynte jeg på Hovseter ungdomsskole, som var helt annerledes. Miljøet var ganske hardt, men jeg likte at det var så variert. Alle kunne finne en klikk som passet for dem. Barn fra Holmenkollen gikk sammen med barn fra sosialblokkene ved Hovseter senter. Mange vandrehistorier Kristine mislikte alt av snobberi, gikk i hullete olabukser og hang iblant sammen med den tøffe Hovsetergjengen. – Gjengen drev med småbrekk og narkotika, men ikke vold og slåssing. Jeg kan ikke huske at jeg noen gang var redd på Hovseter, og jeg kjedet meg ikke ett sekund. Ungdomsklubben reddet nok mange som hadde det ugreit. De voksne som jobbet der, var så kule! Klubben kom i 1986, fire år etter at Hovseter ble hengt ut i VG. «Jeg er overbevist om at Hovseterklubben og deres ledere på 80-tallet var med å gi meg en retning i livet mitt videre», sa Thomas Felberg ved 30-årsjubileet i 2006. Klubben gjorde ham til vokalist i bandet WE, før han ble bedre kjent som programleder for «Tidsbonanza» på NRK. Kristine har ikke et vondt ord å si om ungdomstiden, men hun husker andre som strevde. – Noen vokste opp i hjem hvor ingen brydde seg. Foreldrene var aldri til stede, det var som å besøke Pippi Langstrømpe. Jeg husker tre ungdommer som tok livet sitt. Kristine var stolt av å være fra Hovseter, og tenkte ikke spesielt på at hun kom fra en drabantby. Men hun hadde skumle forestillinger om slike bydeler på østkanten. Da hun begynte på videregående i Oslo sentrum, traff hun mange derfra. – Stovner så jeg på som et skrekkabinett. Det gikk mange vandrehistorier, men jeg opplevde aldri noe skummelt når jeg var der selv. Den kuleste jenta i klassen på videregående kom fra Stovner. Alle ville være som henne og slo om til østkantdialekt når de snakket med henne.  Kristine mener ungdommen fikk mye større frihet til å utfolde seg da hun vokste opp.  – Jeg husker hjemme alene-fester hvor hus ble rasert og gullfisk stekt. Det var rart at naboene ikke reagerte. Vi satt på i … Fortsett å lese Beinhard ungdom i blokk