Begynnelsen og slutten

Dagfinn Lyngbø (45), komiker

Det er to typer hendelser som har preget meg: når familien blir større – og mindre. Fødsel og død.

Min far var så sterk. Det var et brått dødsfall: Han var ute og jobbet med vinkelsliperen da hjertet sviktet. Han hadde ikke vært sengeliggende eller noe slikt, så det kom som et stort sjokk. Dette var i 2011. Tidligere på dagen hadde vi snakket om hvor skummelt det var at fotballspilleren Carl-Erik Torp hadde fått hjertestans på fotballbanen. Senere på dagen var pappa borte. Det kom så brått på oss at en sterk mann som virket, plutselig ikke skulle være iblant oss mer.

Man stiller seg en del eksistensielle spørsmål når noe sånt skjer. Og hvorfor i alle dager skulle ikke jeg kunne preike med ham igjen? De første ukene følte jeg at jeg fremdeles kunne det. Jeg hadde en følelse av at han fremdeles var der, men etter en stund kjølnet det. Det er blitt vanskeligere å snakke med ham med årene.

Vi hadde alltid hatt et veldig godt forhold. Han visste at jeg var glad i ham, og jeg visste at han var stolt av meg. Det var ikke slik at vi hadde daglig kontakt, men vi snakket ofte sammen, og jeg stakk alltid innom boden hans på Torget hvor han solgte blomster. Etter at han gikk bort var det mange av kundene hans som fortale at han ofte snakket om meg. Bergen forandret seg litt da han ikke lenger var der. Torget er også borte. Jeg kan ikke lenger bare stikke innom når jeg skal noe i sentrum.

Jeg har aldri følt at det var noe jeg ikke fikk fortalt ham, men det er mange ting jeg gjerne vil fortelle. Som hvor sterk jeg synes at han var.

I begravelsen sa jeg at han var verdens sterkeste pappa. Mange sønner føler nok at pappaen deres er nærmest allmektig. Pappaer kan alt. De vet hvor sikringsskapet er; de vet hva man skal gjøre hvis det lekker et sted. Men det finnes ingen pappautdannelse man kan ta når man kommer i 20-årene. Det er en livslang læringsprosess.

Jeg husker den gangen vi fikk en lekkasje i kollektivet jeg bodde i, i fjerde etasje i en bygård. Selv tenkte jeg at vi fikk se på det neste dag: Noen dråper fra eller til var vel ikke så farlig, men jeg kunne jo ringe pappa likevel. Han bare: «Sånn kan det ikke stå hele natten! Nå ringer du rørleggeren med en gang». «Nå? Går det an, da? Klokken er jo elleve på kvelden!». Jeg hadde jo ikke peiling på når rørleggere var på jobb! Men rørleggerne kom og konstaterte at her var det temmelig vått, og at det var bra at jeg hadde ringt dem.

Mine sønner vet at det er vann i springen, mens jeg vet hvor hovedkranen sitter, hvor avløpet går og hvordan vi fikser det om noe skjer. Samtidig føler jeg at min far visste mye mer enn jeg gjør i dag. Det er ingen enkel følelse, for pappaer skal jo kunne alt.

Min yngste sønn ble født samme uken som pappa døde. Begravelsen ble flyttet litt og fødselen – vi var allerede på overtid – ble framskyndet. Dagen vi var i begravelse kom han hjem fra sykehuset. Det var en litt vanskelig dag, jeg var ikke så til stede i noen av situasjonene som jeg ønsket. Det kom masse blomster på døren, det var gratulasjoner og kondolanser om hverandre. Samtidig finner man en trøst i det at livet går videre. Noen ganger syntes vi at minstemann lignet veldig på min far – sikkert fordi pappa også var skallet.

Fødsler er nesten religiøse opplevelser. Man vet jo at man skal bli far, men det første hylet – hoi – her kommer et ordentlig menneske som jeg har ansvar for. Jeg kunne ikke forstå hvordan jeg skulle klare å ta vare på dette barnet.

Som nybakt forelder er det mye man må huske på, og mange ting man må skaffe seg. Man trenger en trygg bil og et ordentlig barnesete – du må ikke prøve deg på å velge et litt billigere barnesete i butikken, for da får du det blikket av dem i kassen. «Er du ikke glad i barnet ditt», liksom?

Sånn fortsetter det. Er barnehagen god? Er veien til barneskolen trygg nok? Dette var jo ikke noe vi hadde i tankene da vi bosatte oss ute i skauen. «Hva? Må han gå på denne skolen med bare 50 elever kun fordi vi bor her?». Så kommer det en masse andre folk inn i bildet: Helsesøster kommer på besøk og lurer på hvordan vi har det, og så må vi plutselig ned på helsestasjonen og avlegge rapport én gang i halvåret og greier. Blir målt opp og ned, som om man er foreldre på prøve. Men det er jo en bra ting.

Det første halvåret med ny baby er det en sakral stemning i huset. Man lister seg rundt på sokkelesten. Det var nesten som om det var født oss en frelser – livet fikk en helt annen mening. Men man blir også engstelig; virker alt på barnet som det skal? Er disse lydene vanlige?

Som far har man ansvar for å slippe ungene sine til og lære ting selv. Du kan ikke bli irritert over at ungene dine gjør ting feil eller jobber for treigt. Det kan virke litt mot sin hensikt.

Jeg er oppvokst på en gård hvor det var dyr og blomster og alt mulig, så der var det ikke tid til at han skulle passe på at vi gjorde alt etter boken. Han ga beskjed om hva som måtte fikses, og ble det gjort på feil måte, måtte vi bare gjøre det en gang til. Det er jo sånn man får selvtillit. Det hjelper ikke om pappa står ved siden av og klør i fingrene fordi det tar for lang tid, når ungen skal lære seg å bytte dekk på bilen. Bare dytter ungen til side og gjør det selv, liksom.

Mange tror at det er vanskelig å gi unger en god ballast i livet. Jeg tror det egentlig er mye lettere enn folk skal ha det til. For det første må de som sagt få lov til å feile.

Min far lærte meg at man må ha toleranse, både for andre og seg selv. Man må tåle at andre er annerledes, man må tåle at en selv er annerledes, og man må tåle å jobbe. Spiller ingen rolle hva man gjør eller hva man tjener på det, så lenge man gjør noe. Da får man selvrespekt.

Dessuten må man lære seg å begynne. Se for eksempel på Lærdalstunnelen. Hadde du bedt meg lage noe slikt, hadde jeg sikkert fått angst for hvordan jeg skulle gjøre det. Men man må jo bare begynne et sted. Det er noe jeg forsøker å lære ungene mine. «Ja, rommet ditt er kjemperotete etter bursdagen din. Bare begynn å rydde. Så kommer pappa og hjelper deg litt om en stund». Så skal vi heller terpe på gjennomføringen senere. Ellers kommer man ingen vei.

Jeg vil at mine barn skal kjenne til kunst og kultur og slike ting. Jeg forsøkte å få eldstemannen inn i korpset, men det falt ikke helt i smak. Så forsøkte jeg å lære ham å spille trommer, men han er mer opptatt av datamaskiner og DJ-utstyr og sånt. Det er ikke så farlig. Jeg vil bare at han skal vite om alle mulighetene der ute. At det faktisk går an å gjøre slike ting.

Det er spennende å se hva barn blir opptatt av. For eksempel er eldstemann veldig interessert i «Titanic» og kan utrolig mye, som hva slags motor det var i skipet og hva kapteinen het, sånne ting. Jeg vet ikke helt hvor han har plukket det opp, men den interessen har han hatt siden han var omtrent fire år gammel. Det har selvfølgelig smittet over på den yngste, så nå er de Titanic-eksperter begge to. Det er veldig gøy.

Unger har en enorm evne til å ta til seg kunnskap. Jeg føler at jeg lærer noe nytt hver eneste dag. Det er også litt rart å liksom skulle være den voksne, allvitende forelderen når man hele tiden kan bli arrestert av sine egne barn på massevis av småting. Som hvilken fotballspiller som skåret hvilket mål med hvilken side av hvilken fot i hvilken kamp. Og jeg bare «Ja han, ja. Ja da, med innsiden, ja. Ja, det var jo det jeg mente hele tiden». Og så håper man at barna tror på en. For pappaer skal jo liksom vite og kunne alt.

Fortalt til Petter Lønningen, fra =Oslos julebok 2016.