Autisten som fikk sjansen

Temple Grandin var et barn med store atferdsproblemer. Hun fikk diagnosen autisme. I dag er hun professoren som endret vår forståelse av dyr, og som har gjort kvegindustrien mer human. 

Temple var to år da foreldrene fikk beskjeden: Jenta var hjerneskadet og autist. Hun begynte i tilrettelagt barnehage og fikk en pedagogisk barnepike. Fire år gammel sa hun sine første ord.

Hun ble født i 1947, og takker datidens klare regler for at hun lærte sosiale ferdigheter. Gode manerer ble drillet inn i henne som om det var gangetabellen. Alle mødre og lærere lærte barna de samme reglene. Selv media forfektet denne moralen. Det var til stor hjelp for et barn med autisme.

Autismediagnosen rommer et bredt spekter av funksjonsevne. Noen autister lærer aldri å snakke, mens andre altså kan bli professorer. Temple Grandin har sitt professorat i dyrevitenskap ved Colorado State University i USA.

Det er vanlig å skille mellom autisme med og uten psykisk utviklingshemming. Høyt fungerende autister får i dag diagnosen Aspergers syndrom. Sanseforstyrrelser er ofte et stort problem for autister. Noen får vondt i øynene av raske bevegelser og lysstoffrør. En skoleklokke kan høres ut som en drill ved øret, og tettsittende klær kan være ubehagelig.

Da Temple vokste opp, var det mye mindre sansestimuli enn i dag. For eksempel var restauranter fredeligere. Hadde de vært bråkete, ville det vært nytteløst å lære Temple manerer der inne. Da ville bråket krevd hele hennes oppmerksomhet. Som barn kunne hun stå lenge og se automatiske dører åpne og lukke seg. Inntrykket var sterkt nok til å fascinere henne, men ikke overveldende. Temple hadde moderate sanseforstyrrelser. Hun mener lavt fungerende autister er hardest rammet av slike problemer.

Forskning har funnet svakere forbindelser mellom ulike deler av hjernen hos autister. «Følelsene mine er enkle», sier Temple. «Alt jeg føler kan plasseres i få kategorier: glad, trist, redd eller sint». En gang gråt hun i to dager fordi hun mistet en jobb. Men hun blir ikke trist av å tenke tilbake på det. Det er bare en film i hodet. Minnene hennes er frikoblet fra følelser.

Vi uten autisme, som Temple kaller nevrotypiske, har mer komplekse følelser. Det er ikke alltid en fordel. Vi kan føle hat og kjærlighet samtidig, og elske en person som behandler oss dårlig. Vi kan frykte en fare som sannsynligvis ikke vil inntreffe. Temple synes folk pådrar seg mye unødvendig stress på grunn av ulogiske følelser. Hun har et mye mer logisk perspektiv på ting.

Vi nevrotypiske har en «sosial sans» fra fødselen av. Vi lærer ved å observere mennesker, mens autister må lære gjennom å erfare selv. Temple advarer mot å plassere autistiske barn foran TV. De kan fortape seg i farger og bevegelser i timevis, men de lærer ikke noe av det.

En sjelden variant av autisme er autistisk savant. Disse personene har ekstraordinære evner på et visst område, selv om funksjonsnivået ellers er lavt. De kan ha en utrolig hukommelse, eller talent innen tegning, musikk og hoderegning. De har fått mye oppmerksomhet etter at Dustin Hoffman spilte savant i filmen «Rain Man».

Forskere mener nå at savanter har tilgang til hjernens rådata. De kan tegne en by ned til minste detalj, uten å ha lært teknikker for det. Andre mennesker blir ikke bevisst hva de ser i byen før hjernen har satt sammen bitene til en helhet. Savanten er bevisst på bitene, og alle kan oppnå noe lignende ved magnetisk stimulering av hjernens frontallapper. Et slikt forsøk viste at deltakerne ble bedre detaljtegnere og korrekturlesere.

Temple er ikke savant, men hun ble godtatt av andre barn fordi hun var en mester til å lage ting de kunne leke med. Da kunne de overse at hun oppførte seg rart. Ungdomstiden ble mye verre for henne. Nå sluttet jevnaldrende å gjøre praktiske ting sammen. Samtaler ble viktigere, og ofte handlet de om vanskelige følelser. Det skjønte Temple ingenting av. Hun er glad moren ikke maste om sosialisering på denne tiden. Hun var ikke opptatt av at datteren skulle gå på pysjamasparty med andre tenåringer. Hun så høyere mål for Temple: å finne en tilfredsstillende jobb og bli uavhengig.

«Å sosialisere med tenåringer var ikke en ferdighet jeg trengte senere i livet», sier Temple. Hun mener at høyt fungerende autister må få lov til å fullføre skolen utenfor den sosiale trykkokeren. For eksempel i ro og mak over internett. Det krever mye energi å forholde seg til det angstfremkallende ungdomsmiljøet. Da blir det lite overskudd til skolefag.

Unge Temple Grandin var svært interessert i vitenskap. Men hun ble mobbet, og kastet en bok i hodet på en jente da hun fikk nok. Dermed ble hun utvist fra skolen. Moren sendte henne til en internatskole for begavede og følelsesmessig forstyrrede elever. Der traff hun læreren som berget henne. Mr. Carlock utnyttet hennes spesielle interesser, og ga henne en drøm om å bli forsker.

Temple slet med angstanfall, men fant selv en løsning. Hun hadde sett at kyr ble plassert i en boks når de skulle vaksineres. Hodet stakk ut, og denne posituren roet dem ned. Temple fikk prøve boksen, og presset mot kroppen roet henne også. Dermed bygde hun en «klemmemaskin» med luftsylinder og kompressor, hvor hun kunne klemme seg selv ved å dra i et håndtak.

Psykologer ved skolen ville ta fra henne maskinen, men Mr. Carlock var åpen og nysgjerrig. Han oppmuntret henne til å finne en vitenskapelig forklaring på hvorfor den beroliget henne. I dag brukes Temples oppfinnelse i ulike terapiformer rettet mot autister. Å bli klemt av mennesker kan ofte være ubehagelig for dem, siden de er oversensitive og sliter med det sosiale.

Autister har vanskelig for å relatere til andre gjennom følelser, men de kan lære sosiale ferdigheter. Det handler om hva du gjør, ikke hva du føler, påpeker Temple. Autister som følger sosiale spilleregler får et enklere liv. Det motiverer dem til å spille det sosiale spillet, selv om det ikke føles naturlig i utgangspunktet.

«Min evne til å danne sosiale relasjoner har jeg lært kun gjennom intellektet», sier Temple. Folk som kjenner henne synes hun er blitt mindre autistisk med årene. Det er fordi hun har et større «videoarkiv» av sosiale erfaringer i hodet. Hun tenker i bilder som er logisk organisert i kategorier. Hun kan raskt søke gjennom dem, og finne bildet som passer til situasjonen. Hun ser for seg «handlinger som gjør folk sinte» og «handlinger som gjør folk glade».

Bilder av Temples hjerne viser at hun har langt flere nerveforbindelser til hjernens synssenter enn folk flest. Ber du henne tenke på et kirketårn, ser hun bilde etter bilde i hodet av kirketårn hun har sett. Folk flest ser et vagt og generelt tårn som symboliserer alle tårn. Ikke alle autister tenker i bilder. Noen er mønstertenkere med «mattehoder». Andre tenker mer med ord. Dette varierer også hos nevrotypiske, men autisters sinn er gjerne mer spesialisert.

Temple klarte aldri å lære algebra. Den mest abstrakte matematikken var umulig å omdanne til bilder. Geometri ville vært lett for henne, men det hun fikk aldri prøvd seg på, fordi hun strandet tidligere i skolens mattepensum.

Et typisk trekk ved autisme er vektlegging av detaljer. Vi nevrotypiske overser detaljene til fordel for helheten. For eksempel gjenkjenner vi en hund, selv om den er mindre enn andre hunder vi har sett. Noe ved helheten gjør at vi tenker «hund».

Som barn funderte Temple over hvordan en liten hund kunne være hund. Hun hadde bare sett store hunder, helt til hun så naboens nye dachs. Hun studerte den lenge, og fant ut at den hadde samme nese som større hunder. Hun måtte resonnere seg fram ved hjelp av slike detaljer.

Et konsept er en abstrakt merkelapp, felles for mange varianter av et fenomen. Konseptet «hund» rommer alle slags ulike hunder. For å kunne danne konsepter, må vi se helheten og ikke fortape oss i detaljer.

Som voksen testet Temple sin evne til å danne konsepter. Hun fikk en serie med kort, og ble bedt om å finne noe «stort og gult» på dem. Problemet var at hun ikke kunne holde fast ved konseptet «stort og gult» i hodet mens hun så på kortene. Hun ville ha gjort det bedre på testen om hun fikk skrive ned konseptet på en jukselapp.

Etter hvert skjønte Temple at dyrs tenkning ligner hennes. De ser verden i detalj, ikke gjennom et slør av språklige konsepter. Slik ble hun en ekspert på dyrs oppførsel og behov. «Vil du forstå dyr, må du vekk fra språket», sier Temple. «Så mye av det som skjer i hjernen deres er sansebasert».

Temple så at noen kyr gikk rett inn i buret sitt for å få vaksine, mens andre nektet. Dermed gikk hun inn i burene og tok bilder av det samme som kyrne så. Folk syntes hun var sprø, men Temple fant ut at kyrne var redd for små detaljer. De var redde for skygger, eller en kjetting som dinglet. Så fort dette ble fjernet, gikk kyrne rolig inn i buret.

En gang så Temple et vaiende flagg foran veterinærens kontor. Noen foreslo å rive hele bygget, fordi dyrene nektet å gå inn. Men det eneste de trengte å gjøre, var å fjerne flagget. Skarpe kontraster og ting som blinker, bråker og beveger seg, kan skremme både dyr og autister. Det hjelper ikke å skjenne på eller straffe dem. Det som hjelper, er å forstå hvordan de opplever situasjonen.

Temple kjente en hund som ble påkjørt av en bil. Den ble ikke redd for biler, men veldig redd for det stedet i veien hvor den ble påkjørt. Hunden forholdt seg til detaljene, ikke til konseptet «bil».

Temples hjerne er som skapt for å konstruere ting. Hun ser detaljerte 3D-modeller i hodet av det hun skal lage. Hun kan se konstruksjonen fra alle vinkler, bedre enn et fancy dataprogram. Hun jobber ikke ut fra ord som beskriver tingene. Lenge trodde hun at alle tenkte som henne. Hun ble sjokkert da hun begynte å spørre folk, og fant ut at de tenkte med språk.

Temple er kjent for sitt konstruksjonsarbeid i kvegindustrien. Hun har designet utstyr som reduserer stress og angst hos dyr. Ved vaksinasjon og slakting må kyr kanskje vente og gå i kø. Da er det best å sende dem gjennom en kurvet innhegning. Slik ser de ikke hva som er i den andre enden, og blir ikke distrahert av det. Dessuten liker de å gå i sirkel, rundt en dyrepasser innenfor.

I dag behandles halvparten av kveget i USA etter Temples humane system. Hun har en hypotese om at dyr føler mer frykt og mindre smerte enn mennesker. Dette gjenkjenner hun i seg selv som autist.

I begynnelsen møtte Temple mye motstand i den maskuline kvegindustrien. Hun skilte seg ut både faglig og sosialt. Men folk ble nødt til å respektere hennes fremragende, praktiske løsninger. Det var lett å se at de virket. Hun fant ut at hun måtte selge arbeidet sitt, og ikke personligheten. «Jeg gikk aldri på arbeidskontoret for å få jobb. Jeg gikk rett til ingeniørene og ba om å få gjøre designarbeid», sier hun.

Temple ser fellestrekk mellom følelser hos barn, dyr og autister. To hunder kan være illsinte på hverandre det ene øyeblikket, og perlevenner det neste. Følelsene er adskilt. Barn, dyr og autister er ikke ambivalente. Følelsene deres er åpne og direkte, og de er lojale. Nevrotypiske voksne blir ikke kvitt sinne så lett. De bærer nag og har blandede følelser.

Temple er glad hun slipper slikt psykodrama. Hun ser toppstudenter som dropper studiet på grunn av samlivsbrudd. Romantiske forhold er hinsides hennes forstand. Hun har bevisst valgt å ikke ha det. For Temple er toppen av lykke å bygge ting. Prat for pratens skyld kjeder henne, men hun har vennskap basert på felles interesser.

Hun liker å snakke med folk om autisme, hjerneforskning, kvegdrift og annen vitenskap. Hun holder også mange foredrag. Hun blir glad når hun kan hjelpe folk å forstå autisme. Hun mener at autister er mer utsatt for miljøpåvirkning enn folk flest, derfor er det viktig å gi dem god oppfølging helt fra starten.

Temple var ingen høytfungerende autist som barn. Det eneste hun ville gjøre, var å tegne hester. De store atferdsproblemene hennes kommer godt fram i filmen «Temple Grandin» fra 2010. Det autistiske sinn har en tendens til å bli fiksert på én interesse. Da må voksne bruke denne som inngangsport til læring. Et barn som kun er interessert i racerbiler, kan for eksempel regne ut hvor lang tid bilen bruker på å kjøre en viss avstand.

«Hvis autisme ikke fantes, ville mennesker fortsatt sittet og pratet ved bålet foran inngangen til en hule», sier Temple. Hun ser autistiske trekk hos historiens største vitenskapsfolk og oppfinnere. Det prestisjetunge Massachusetts Institute of Technology tiltrekker seg så mange med autistiske trekk at sosiale ferdigheter er blitt et eget fag ved skolen.

Høytfungerende autister kan være unike ressurser hvis de får muligheten, men ofte blir de misforstått. Foreldrene forstår kanskje ikke at barna kan bli lykkeligere av en hobby enn av emosjonelle bånd til andre. Lærere forstår ikke at barna kan nå langt i ett fag, selv om de aldri lykkes i et annet. Arbeidsgivere forstår ikke at de må gi autister helt spesifikke og konkrete oppgaver. Dessuten kan de legge altfor stor vekt på sosial fremtreden, selv i yrker hvor det ikke betyr så mye.

Noen skjønner likevel hva de går glipp av. I Danmark fikk dataguru Thorkil Sonne en sønn med autisme. Evnene hans passet perfekt til å teste dataprogrammer for feil. Faren startet datafirmaet Specialisterne, som kun ansetter folk i autismespekteret. Nordmannen Lars Johansson-Kjellerød lot seg inspirere, og etablerte firmaet Unicus. Her har 17 av 20 ansatte Aspergers syndrom. Noen vil spise lunsjen alene på kontoret, og det er greit. Blant kundene er Telenor, Hafslund og Statens kartverk. Unicus gir 20 prosent av overskuddet sitt til tiltak for autister som ikke fungerer i vanlig jobb.

Temple mener at de beste lærerne for høytfungerende autister ofte ikke jobber i skolen. Hennes kjære naturfaglærer var ikke en akkreditert lærer. Han hadde bakgrunn fra NASA og romfartsvitenskap. Gode fagfolk kan motivere autister til å nå sitt høyeste potensial. Temple foreslår at pensjonister fra databransjen blir privatlærere. Det gjør ikke noe om de underviser barn i foreldet kunnskap. Poenget er å vekke interessen. Da vil barna lære seg nye ting selv.

Det er farlig å stille lave krav til folk med Aspergers syndrom, mener Temple Grandin. Hun har sett at de lykkeligste aspergerne er de som har en jobb de trives med. Å få utviklet og brukt evnene sine øker selvtilliten. Det man ikke kan forvente av autister, er at de har samme følelser og interesser som nevrotypiske mennesker. Ektefelle og barn står neppe høyt på prioriteringslisten.

Verden trenger alle slags sinn, sier Temple. For autistenes skyld håper hun at praktiske ferdigheter blir høyere verdsatt i samfunnet. Hun føler seg ikke hjemme i en verden av stadig mer abstrakte ting. Hun klarte seg best i praktiske fag på skolen, og finner glede i å bidra til reell forandring i den virkelige verden. Hun har utgitt DVD-er om behandling av kveg, og de har ingen kopisperre. Hun vil at folk skal dele og bruke informasjonen.

Hun ser ikke på autismen sin som en ulykke, men som en annen måte å være til på. Alle mennesker kan ha autistiske trekk. Forskere har utviklet en test med femti spørsmål som indikerer folks «autismespektrum-kvotient». Her kan du teste deg selv.

Teksten sto på trykk i =Oslos julebok 2014. 

Kilder: «Unwritten Rules of Social Relationships» av T. Grandin og S. Barron (2005), «Animals in Translation» av T. Grandin og C. Johnson (2005), Temples TED-foredrag: «The world needs all kinds of minds», samt diverse intervjuer med Temple Grandin.