-
Ned som en skinnfell, opp som en bjørn
Regjeringens rusreform falt, men kampen fortsetter, og vi vinner til slutt, mener Arild Knutsen, styreleder i Foreningen for human narkotikapolitikk. Den 3. juni var det klart. Regjeringens rusreform fikk ikke flertall på Stortinget. Forslaget falt. Den foreslåtte modellen innebar at politiet stadig skulle avdekke narkotikabruk, anholde, ta beslag og destruere narkotikaen. Men så skulle straff som bøter og fengsel avvikles, om det kun dreide seg om bruk og ikke salg. Da til fordel for møteplikt hos en kommunal rådgivningsenhet, for kartlegging av situasjonen og eventuelt tilbud om hjelp. Brudd på møteplikten skulle kunne utløse et sivilrettslig gebyr. «Når narkotika er forbudt, så bør det ha en konsekvens å være i…
-
Ligning med to ukjente
Oslo på 1980-tallet var ganske deprimerende, og derfor også en perfekt kulisse for en film om et depressivt forhold. Men jeg ble ikke deprimert av å se Oddvar Einarsons «X» igjen. Tvert imot. Å se om igjen kunstfilmer man var overbevist om var gode filmer i tenårene, kan være en pinlig affære. Jeg har i hvert fall lært ikke å vise dem for andre, før jeg har sjekket om de faktisk inneholder noen av de kvalitetene jeg tilla dem som pretensiøs ung mann. Spesielt norsk kunstfilm fra 1970- og 1980-tallet kan kreve en stor pute. Men nylig oppdaget jeg at det finnes unntak. Hypet og hyllet En kamerat av meg…
-
Husterapeuten
Han inviterer deg gjerne inn i andres hoder på podkast eller tv, men psykolog Peder Kjøs holder helst tett om sine egne utfordringer. – Det er vanskelig for meg å snakke om det som kjennes skamfullt, sier han. Vanligvis er det Peder Kjøs som stiller spørsmålene, men i dag er det vår tur til å spørre, hans tur til å svare. Det viser seg raskt at vi får to psykologer for prisen av én. Kona Hanne Weie Oddli er nemlig også psykolog. I dag er hun hjertelig til stede og avslutter gjerne setningene Peder begynner på, om hun ikke svarer først. – Ja, jeg synes rett som det er at…
-
Hjemløs vender hjem
Frank Aas har vært hjemløs to ganger i løpet av livet. Hans erfaringer samsvarer langt på vei med funnene i en ny rapport om bostedsløse i Norge fra Oslo Met. Kort sagt: Det går riktig vei. Jeg har kjent Frank siden han begynte å selge gatemagasinet Erlik for rundt syv år siden. Senere ble han også barista på Erliks kaffebar, Erlik Kaffe. Likevel vet jeg svært lite om den høye, avslappa fyren med hestehale og flust av tatoveringer. Jeg vet at han tidligere har vært avhengig av heroin, og at han nå går på substituttet metadon. Jeg vet at han er en rolig fyr, en som for det meste holder…
-
Hver mann sin stue
Da Oslo våknet fra den syv måneder lange dvalen i mai, visste jeg akkurat hvor jeg hadde lyst til å være – et sted der folk fikk komme hjem når de endelig fikk gå ut. I dag gir jeg totalt faen i regninga, proklamerer Erik og gliser bredt. Han forteller at han akter å bestille tre måltider i løpet av dagen, hvorav det siste skal være favoritten biff tartar. Det første blir reinsdyrkarbonader. Det er onsdag 26. mai 2021, og Dovrestua har åpnet dørene for første gang på syv måneder. – Mitt sosiale liv har ligget i dvale de siste syv månedene, helt siden byrådsleder Raymond Johansen lanserte det han…
-
I trappa med Ante
Lurer du på hva gatemagasinselgerne er opptatt av? Hver måned møter vi en av dem til en liten prat i trappa, om det som engasjerer dem. Hei, Ante. Hva vil du snakke om i dag?– Hva med å snakke litt om døden? Oi, det er tunge saker. Hvorfor døden?– Jeg tenker mye på døden nå om dagen. For meg er det livets siste fase. I alder. Jeg blir 75 neste år. Så er det fem år til 80. Det er skremmende. Tiden går så fort. Men du er jo frisk og sprek. Du kan jo fort bli 100 år.– Men du vet, man kan dø uventet. Helt uten at noe…
-
Minneord om Sverre Eika (1965-2021)
Miljøarbeider og skribent i =Oslo Even Skyrud minnes en usedvanlig lege. Den første gangen jeg hørte om lege Sverre Eika var det fra en av pasientene hans. Beskrivelsen hennes hørtes ut som noe henta ut fra et superheltunivers eller et godt gammeldags heltesagn. I løpet av de elleve åra jeg har jobbet gatenært med folk i aktiv rus, har jeg hørt mange slike hyllester. «Uten Sverre hadde jeg vært død for lenge siden.» «Da jeg kom inn på Sverres kontor endret det livet mitt.» «Sverre var den første som så og forsto meg.» Da jeg endelig møtte mannen, konstaterte jeg at han også så ut som en superhelt, med overdimensjonerte biceps og…
-
Dei usynlege norske barna
I landet vårt veks det opp norske statsborgarar som lever fastlåste liv på asylmottak. Før var dei ikkje synlege i offisiell statistikk, no er statistikken til UDI feil. Kven er desse barna, kvifor bur dei på mottak og er det eigentleg nokon som bryr seg? Interessa for desse usynlege barna i Noreg, vakna då eg vart kjend med to småjenter. Dei hadde norske pass, men budde på asylmottak. Barn som har fått norsk statsborgarskap gjennom norsk far, der mor ikkje har opphaldsløyve i landet, endar ofte opp i asylmottak saman med mor. Over fleire år. Nokre forsvinn; ut av asylmottak og ut av landet. Gradering av statsborgarskap? Eg var…
-
Den lange veien til renslighet
Da bading ikke lenger var syndig, skulle det norske folk rengjøres. Offentlige bad fridde til arbeidere, og det kom mange kommunale toalettanlegg. Likevel tok det lang tid å nå målet om bedre hygiene. Hadde Årets Osloborger blitt kåret i 1862, er det store sjanser for at Thorvald Meyer ville vunnet. Vel å merke med tittelen Christianiaborger. Da Torggata ble opparbeidet i 1840–1860-årene, sikret forretningsmannen seg et større areal. Der lot han oppføre en vaske- og badeanstalt etter engelsk mønster. I 1862 ga han den bort til Christiania kommune. Gaven hadde en ganske annen betydning den gang enn den ville hatt i dag. Offentlige bad hadde sin storhetstid i det gamle…
-
Rett fra levra i hytt og pine
I høst vil Mímir Kristjánsson inn på Stortinget for Rødt. Han har ingen ambisjoner om å bli en feilfri politiker, og det har han ikke vært hittil heller. Tekst: Kari BuFoto: Leikny Havik Skjærseth Mímir Kristjánsson er redd for å gå glipp av noe. Han takker sjelden nei til en invitasjon, og én gang kunne det ha gjort ham lam. Han skulle på nachspiel, men verten svarte verken på dørklokka eller på telefon. Leiligheten lå i andre etasje i Tøyengata i Oslo, og ett av vinduene sto åpent. – Jeg klatret opp, og rakk å stikke hodet inn og si «Hei, ka faen» før jeg ramla rett ut igjen. Han…
