Aurora synes musikkbransjen er vakker og forferdelig

Vi møtte den nye stjernen Aurora Aksnes (20). Vi snakket om presset i musikkbransjen. Og om magi, kjærlighet, rus og døden.

Aurora har høye sokker med superhelter på, en mønstret jakke, et langt grønt skjørt og stripet strømpebukse. Hun er i Oslo noen få dager, for å opptre på den populære Øyafestivalen. Med en travel hverdag, mye reising og mange intervjuer fikk hun likevel tid til å møte oss i =Oslo for en prat.

Jeg legger merke til øynene hennes. Det ser ut som istapper har frosset fast på innsiden av dem. Isblå med hvite detaljer. Hun ser direkte på meg, et ungt og nysgjerrig blikk.

– Hvordan håndterer du all oppmerksomheten?
– Jeg tror ikke jeg er så flink til det. Jeg tror kanskje jeg er Norges verste kjendis. Du vet når man går nedover gata med musikk på øret, i godt humør. Så legger jeg merke til at mennesker kan stirre på meg. «Så rart», tenker jeg da. Noen av dem spør om å få ta bilder, og mange er nok mer opptatt av å få det bildet med meg enn de er av meg. Jeg forstår det veldig godt. Vi mennesker er jo skapt sånn, vi blir fascinert av ting som er en anelse større enn normalt. Men folk er alltid hyggelige. Jeg skjønner vel litt hvordan det er å være et dyr i dyrehagen, ler Aurora.

«Warriors and weirdos» kaller Aurora tilhengerne sine. De er blitt mange, fra atskillige land. På bare to år har karrieren hennes eksplodert. Det hele startet med at noen sanger ble lagt ut på Urørt, et nettsted som lar uetablerte artister eksponere musikken sin gratis. Så kom en opptreden på Bylarm i 2014. Da var det gjort.

Hun signerte kontrakt med plateselskapene Petroleum i Norge, Decca i Europa og Glassnote i USA. Nå har hun vært på turné siden den andre dagen i januar.

Aurora ser ut som en eventyrfigur. Den lyse huden, det korte sølvblonde håret og måten hun gestikulerer på. Hennes spesielle, nordiske stil har blitt lagt merke til av både musikkbransjen og tilhengerne.

– Hvordan føltes det å opptre på Øyafestivalen i år?
– Jeg husker godt den første på Øya, for to år siden. Det var min niende opptreden noen gang. Jeg var så nervøs at jeg holdt på å besvime. Har du noen gang vært et sted der det begynner å brenne? Du kjenner en intens frykt og panikk. Men så finner du ut hva du må gjøre. Du ser etter nærmeste utgang, vann eller noe å legge over brannen. Det er det samme på scenen, du vet hva som må til, og så gjør du det. Hjernen skriker: «Nei, nei, nei» idet jeg går ut mot scenen, men beina fortsetter å bevege seg. Så begynner jeg å synge. Ofte husket jeg ikke opptredenen i etterkant. Jeg var så ny. Jeg føler fortsatt at jeg er det. Det er både skummelt og godt å kjenne på hvor trygg jeg blir på scenen. I dag er jeg tryggere, mindre nervøs. Jeg blir det alltid litt rett før jeg går på, men det tror jeg er sunt. Det er viktig for meg å huske at alle opptredener er like viktige.

Auroras lyse, rolig stemme preges av bergensdialekt. Hun tar en liten slurk av vannet og forteller hvor avhengig hun er av akkurat dét, pluss to ting hun alltid pleier å ha i veska; sitron og ingefær. Aurora vokste opp i kommunen Os, utenfor Bergen. Før hun ble kjent, hadde hun så vidt vært utenfor Norge. Nå har hun turnert rundt i USA og Europa. Jeg tar en titt på timeplanen hennes fremover. Den er tett og inneholder mange reisemil. Ungarn, Tyskland, Nederland, Frankrike, Irland, Polen og Belgia er bare noen av stedene hun skal videre til i høst.

– Hvordan er hotell-livet?
– Jeg har blitt flinkere med det nå enn det jeg var tidligere. Det er noe deilig med hotell, å komme til et sted du ikke trenger å vedlikeholde eller å se igjen. I dag har jeg bare vært inne på hotellrommet mitt. Jeg drakk te og gjorde litt yoga. Så leste jeg i boka mi, en spennende fantasy-bok. Jeg har alltid med meg flere bøker, for jeg er redd for å lese ferdig en og ikke ha flere. Bøker er hellig for meg. Og så lukter de så godt. Jeg pleier å bruke litt røkelse i rommet. Så pakker jeg alltid ut alle klærne mine i hyllene. Da føles rommet mer personlig.

Aurora ser ned i bordet, tar en tenkepause.
– Jeg er ikke mye hjemme for tiden. Jeg bruker omtrent alle våkne timer på musikk. Det er mye hard, men spennende jobbing. Noen ganger blir jeg veldig sliten og tenker: «Hvorfor gjør jeg dette?».

– Når du legger deg om kvelden og ligger der i mørket: Hva tenker du på da?
– Oi. Det er masse. Av og til tenker jeg på små partikler. Altså at i alt finnes det bitte, bittesmå bakterier, som ser ut som små insekter. Uansett hvor vi tar med hendene våre, så ødelegger vi dem.

HunAurora banker lett på det massive trebordet vi sitter rundt. Hun ser opp på meg og snakker ivrig.

– Som nå, nå er det noe som skjer inni dette bordet. Slike ting tenker jeg på ofte. Når jeg ligger i sengen kan jeg tenke på hvor mange sånne små bakterier jeg ligger på. Det er fascinerende. Så tenker jeg ofte på døden. Jeg er fascinert av døden. Jeg har vært i mange begravelser, så det har nok noe med det å gjøre. Det er død overalt i verden, spesielt nå for tiden. Det er uunngåelig å ikke tenke på det, føler jeg. Døden er det eneste vi vet sikkert at skal skje i livet. Det er så naturlig, det er noe fint over døden. Skummelt. Jeg begynner å tenke på hvor fine vi mennesker er som tør å bli glad i hverandre. Selv om vi vet at vi må gjennom den smerten det er å miste noen man er glad i.

– Er du redd for å dø selv?
– Av og til. Og av og til ikke. Jeg kan bli redd for at døden bare er en uendelighet med ubevissthet, der du bare er ingenting. Samtidig tenker jeg at jeg en gang var et foster inni en mage. På slutten av den perioden i mitt liv ble jeg et menneske. På slutten av mitt liv som menneske, hva vil skje da? Hva blir jeg da? Jeg vil heller dø selv enn at noen i familien min skal dø.

Hun droppet ut av videregående for å satse på musikken. Hun forteller at hun alltid har følt seg litt annerledes, at det er befriende å ikke ha vennedrama eller guttedrama i livet akkurat nå. Aurora sier at hun ikke angrer på at hun valgte karrieren framfor skolegangen. Hun merker at hun og venninnene har veldig forskjellige liv. De prøver å møtes så ofte som mulig, når Aurora er hjemme i Bergen.

– Du er ung, vakker … har du noen i kikkerten?
– Hmm, har jeg det?

Hun smiler lurt og ser ut i lufta.

Øynene møter mine før hun sier:

– Jeg blir fort glad i folk, og jeg blir fort fascinert av ulike personer. Jeg liker mennesker, og er nok litt forelsket i alt. Det er ingenting jeg har mindre lyst på akkurat nå enn et forhold. Jeg vet jeg hadde vært en dårlig kjæreste. Jeg er sånn som kan glemme bursdager og markeringer. Jeg kunne ha glemt å ringe og å sende melding hver natt. Jeg er bare ikke flink på kjærestegreier! På de der småtingene som betyr mye i et forhold. Jeg har faktisk vært singel en ganske god stund nå. Tidligere har jeg vært i to forhold. Eller nei, ett og et halvt faktisk, sier hun og smiler.

– Hvordan var ditt første kyss?
– Jeg husker faktisk ikke om det var med en gutt eller jente. Jo, det var naboen min. Jeg var fire, og han var to. Jeg var litt sånn «cougar» da jeg var fire. Jeg tok på meg en kjole, en gammel fra loftet med frynser. Jeg gikk ned og slepte kjolen i gjørmen bak meg, den ble ødelagt og skitten. Jeg gikk til nabogutten og ba ham ta på seg Spider Man-drakten sin, og spurte om han ville gifte seg med meg. Vi er egentlig gift ennå, vi skilte oss aldri. Jeg tror det var mitt første kyss. Vi burde vel egentlig skilles snart, jeg tror vi har sklidd fra hverandre, sier Aurora mens hun ler høyt.

Presset i musikkbransjen er noe Aurora kjenner på. Hun opplever at musikken fortsatt er veldig viktig, men at alt som handler om utseendet er blitt enormt.
– Mediene i dag er jo helt merkelige. Folk blir redigert til tusen. Vi ser opp til forbilder som sier: «Elsk deg selv», mens de selv er syltynne, høye og solbrune. Det er mye overfladisk i denne bransjen. Ingenting er jo vakrere enn et naturlig menneske. Tenk så mye vanskeligere vi gjør det for oss selv med alt dette?

– Har du god selvtillit?
– Ja. Eller nei. Altså. I situasjoner som krever virkelig selvtillit og mot, så har jeg det. Som å gå på scenen, intervjuer og sånne ting. Det klarer jeg fint. Men det å gå på fester, det er mitt største mareritt. I musikkbransjen er det mye minglefester, da friker jeg helt ut. Sosialt sett er jeg nok litt pinglete. Jeg har god selvtillit på noen ting, men ikke alt. Jeg tror vi alle er sånn. Noen dager er vi sterkere enn andre. Jeg er glad jeg har klart å holde meg såpass jordnær gjennom hele denne prosessen, sier Aurora bestemt.

I mars kom debutalbumet «All My Demons Greeting Me as a Friend». Om litt over et år kommer mest sannsynlig Auroras album nummer to. Mange er spent, inkludert stjernen selv. Hun hater å måtte vente så lenge. Hun ville helst ha gitt ut det neste albumet så fort som mulig.

– Endrer du det musikalske uttrykket på neste album?
– Definitivt! Jeg har allerede endret ganske mye. Det første albumet var ferdig et år før det kom ut. Det var mye jeg ikke var fornøyd med der. Det var tungt. Grunnene til dette var tid, penger og at jeg ikke alltid kan bestemme alt selv. Jeg forstår at alle de dyktige menneskene rundt meg vil sikre at musikken kan treffe så mange som mulig, og ikke blir for sær. Men det går egentlig litt imot det jeg vil. Jeg innser at det er til det beste om jeg skal ha en lang og god karriere. Det er mye jeg elsker med det første albumet. Jeg gråt av glede da det kom ut. Da hadde jeg vært mye trist. Jeg innså at jeg ikke kunne være så hard mot meg selv, men heller være stolt av å faktisk ha fått muligheten til å gi ut et album. Det neste skal jeg bruke bedre tid på, jeg skal høre mer på meg selv og dem jeg jobber med. Planen er at det kommer i måned elleve, altså november 2017. 11 er yndlingstallet mitt. Jeg er besatt av tall.

– Hvorfor er tall så interessante?
– Nei, jeg bare elsker elleve. Det er magisk. Jeg blir lykkelig om klokken er 11.11, eller at jeg har snakket med noen i elleve minutter og elleve sekunder. Elleve er det samme opp-ned og bakfra. Generelt er jeg glad i tall og matte. På skolen var jeg veldig god i matte, fysikk og kjemi. Jeg skulle bli fysiker før jeg satset på musikken.

– Hvor får du ideene til sangtekstene fra?
– Ah, det kan være alt. På samme måten som vi kan lukte noe, minner den lukten oss om barndommen, noe vi ikke likte, noen vi var glad i. Det er det samme med verden. Jeg plutselig bare lukter eller ser noe, en farge for eksempel. Eller det treet her inne i denne restauranten. Det er jo veldig inspirerende. Det er et tre, men det er plastikk, og det står inne. Det får aldri se solen, og fruktene på det kan vi aldri spise. Det er en rar situasjon for det treet å være i, det må føle seg rart. Alt er en inspirasjon. Jeg kan bare bli sittende og tenke i stillhet. Da skriver jeg best. Jeg skriver på flere låter nå, og skrev i stad på hotellrommet. Jeg satt og så ut av vinduet på en vanndam, på regnet som falt ned. Da begynte jeg å skrive om vanndammen, og hvorfor man sitter og ser på den. Ja, jeg tenker mye, utbryter Aurora. Hun er et stort smil.

Neste år skal unge Aksnes ta en liten pause fra jobbingen. Når jeg spør om grunnen, forklarer hun at hun ønsker og trenger å kjede seg litt. Hun savner familien veldig. Hun skryter sine to storesøstre, Miranda og Viktoria, og foreldrene opp i skyene. De kommuniserer mye, og jobber sammen om å bearbeide alt Aurora opplever.

Et utdrag fra sangen «Home»: «Endless days of complaints, forcing the light to our veins, keeping in our minds, one day life will be kind».

Hun forteller at den handler om mennesker som har havnet på feil spor i livet, og som overlever ved å finne en form for trygghet.

– Vi mennesker har skapt så mye som er avhengighetsskapende. Alt fra narkotika til sukker, som vi blir ødelagt av. Er ikke det rart? Det er mange som tjener penger på det. Det er ufyselig å tenke på. Jeg, som mange andre, er et veldig følsomt menneske. Jeg har taklet det ved å ha en god familie, et rolig hjem, natur, og en evne til å skrive musikk, og dermed få utløp for følelsene mine på den måten. Det er så lite som skal til for at et menneske havner på feil spor i livet. Jeg hyller alle som prøver og klarer å hjelpe disse menneskene, som sikkert er kunstnersjeler, følsomme og unike. Men de trengte en annen måte å takle verden på. Det er trist. I Bergen kastet de ut det narkomane miljøet fra der de pleide å vanke. Dette var et sted de kunne føle seg trygge, i hvert fall en liten stund i løpet av dagen, et slags hjem. Jeg skulle ønske det fantes bedre løsninger. Ruspolitikk er en sak jeg absolutt vil engasjere meg i.

– Hvor er Aurora Aksnes om ti år?
– Da har jeg et hus på et fjell, helt alene og øde. Jeg håper jeg fortsetter å turnere, og at musikken min er akkurat som den skal være: emosjonell, ekte og med vekt på sjelen i musikken. Jeg håper jeg har klart å oppnå noen av de tingene jeg vil kjempe for; ytringsfrihet, hjelpe rusavhengige og kvinnerettigheter. Jeg tenker at for ikke å miste meg selv, eller for å unngå å bli deprimert i denne vakre men forferdelige bransjen, er det viktig å ha en ekstra grunn til å drive med det jeg gjør – å kunne prøve å hjelpe andre mennesker.

Aurora er en unik ung kvinne, som kan nå langt. Hun snakker med selvsikkerheten til en eldre person. Hun har imponert meg og fotograf Dimitri med sitt barnslige vesen, og samtidig modne refleksjoner.

– Før vi går må jeg bare spørre: Hvorfor har du superhelter på sokkene dine?
– Jeg elsker superhelter og magi. Det er magisk at vi bor på en planet som svever midt i et stort univers, med masse stjerner rundt. Av og til, når jeg er helt alene, kan jeg sitte og stirre på noe. Jeg konsentrer meg og ser på gjenstanden, målet er at den skal flytte på seg. Det gjør jeg jevnlig. Ingenting har flyttet på seg ennå, dessverre. Jeg tror på alver. Jeg snakker en del med meg selv, men det er egentlig med alver eller andre magiske skapninger. Det er ekstra magisk når fremmede er snille med hverandre.

Noen kjappe:

• Fest eller rolig innekveld? Rolig innekveld.
• Narnia eller Harry Potter? Harry Potter.
• Fly eller tog? Tog
• Te eller kaffe? Te
• Insekter eller pelsdyr? Insekter
• Strand eller skog? Skog

Dette er Aurora Aksnes

• Født i 1996, i Stavanger. Oppvokst i Os utenfor Bergen.
• Plateselskap: Decca Records, Glassnote Records og Petroleum Records.
• 2014: Opptrådte på Øyafestivalen for første gang. Ble nominert til årets nykommer i P3 Gull.
• 2015: Kåret til årets nykommer på Spellemannsprisen. Ga ut låten «Half the world away», en coverlåt av en Oasis-sang fra 1994. Fremførte to sanger på Nobels fredspriskonsert. Sangen «Conqueror» var med i videospillet FIFA 16. Hyllet i sosiale medier av artisten Katy Perry.
• 2016: Debutalbumet «All My Demons Greeting Me as a Friend» kom ut 11. mars i år, i to versjoner; en standardversjon med tolv spor og deluxe-versjon med fem ekstra spor. Listet av bladet Rolling Stone som en av ti nye artister man bør kjenne til. Opptreden på «The Jimmy Fallon Show», med åtte millioner seere. På turné i USA og Europa.