Åtte fortellinger om norsk ondskap
Når vi snakker om ondskap satt i system, peker vi helst på fjerne land. Men vår egen, nære historie kan skremme fanden på flatmark.
Tekst: Kari Bu
Illustrasjon: Tommas Leikvangmoen
Noen mennesker lever fortsatt i middelalderen, mens vi nordmenn ble moderne i 1814. Da fikk vi egen grunnlov, og den typisk norske godheten kunne spre seg. Eller var det ikke så enkelt? Her følger noen smakebiter fra norsk lov og praksis etter 1814, med hovedvekt på 1900-tallet.
1. Halshogging var en folkeforlystelse
Kristian Kvarts lov var ikke nådig. Utroskap og barn utenfor ekteskap kunne gjøre deg et hode kortere.
Fram til Norge fikk ny kriminallov i 1842, gjaldt Christian IVs Norske Lov fra 1687. Den var ikke nådig. Ved muntlig blasfemi kunne tungen skjæres av. Ved skriftlig blasfemi kunne hånden skjæres av. I tillegg kunne du bli halshogd og få hodet på stake. Majestetsfornærmelse og forsøk på revolusjon hadde lignende straffer. Var du utro eller fikk barn utenfor ekteskap, kunne du bli henrettet. En rekke ugjerninger kunne straffes med gapestokk: Drukkenskap, banning, usømmelig oppførsel, ubetalte bøter, med mer. Gapestokken låste fast og stilte ut folk til spott og spe.
Etter Kautokeino-opprøret i 1852 ble samene Mons Somby og Aslak Jacobsen Hætta dømt til døden og halshogd. Over tusen kom for å se på. I Christiania skjedde den siste offentlige henrettelsen den 19. april 1864 på Etterstadsletta. To kamerater hadde drept en lakseselger på torvet, og tatt pengene hans. Begge tilsto. Under henrettelsen måtte 500 soldater holde publikum på avstand. Offentlige drap var topp underholdning for hele familien. Noen tilskuere hadde med seg piknikkurv, forteller Geir Tunby i boka «Forunderlige Oslo».
2. Smågutter ble satt i bur
Barnearbeid og ren tortur av mindreårige var dagligdags.
Groteske straffer opphørte ikke i Norge med den nye kriminalloven. For eksempel ble Bastøy skolehjem anlagt i 1900. «Slemme gutter» ned i åtteårsalderen ble satt i bur eller i celler. De ble slått og pisket. I stinkende, små rom i kjelleren satt de i opptil 24 dager uten lov og dom. Ofte fikk de heller ikke mat. Guttene ble kun tiltalt ved nummer, for at de ikke skulle føle seg som mennesker.
Barn som bodde hjemme levde heller ikke livets glade dager. Fra midten av 1800-tallet var det vanlig at de tok lønnet arbeid fra sjuårsalderen. Norge brukte barn i industrien i større omfang enn både Sverige, England og USA. Oftest jobbet de i tobakksindustrien og ved fyrstikkfabrikkene. Mange fikk sykdommer og plager. Verst var den giftige fosforen til fyrstikkene, som tæret på tenner og kjeveben.
Ved utgangen av 1875 var 43 prosent av alle arbeidere i tobakksindustrien barn. De fleste var mellom ti og tolv år gamle. De jobbet lange dager, og mange hadde nattarbeid. Et barn fikk cirka en tredel av en voksens lønn. Fabrikkeierne likte den billige arbeidskraften. I 1892 kom fabrikktilsynsloven. Den sa at barn og unge under 18 år ikke måtte sysselsettes før klokka seks om morgenen eller etter klokka åtte om kvelden. De kunne heller ikke jobbe mer enn 60 timer i uka.
3. Kvinnene var slaver
Kvinner fikk ikke gifte seg med hvem de ville, fikk bare halv arv og lønnet arbeid var fy.
Gjennom det meste av 1800-tallet var norske kvinner umyndige. De fikk ikke bestemme over egen økonomi. Skulle de inngå rettslig bindende avtaler, måtte de ha verge. Først var de underlagt faren, så ektemannen. Sønner arvet dobbelt så mye som døtre. Fikk kvinner barn utenfor ekteskap, mistet de retten til lønnet arbeid. I praksis måtte de slave som hushjelper. I 1864 ble ugifte kvinner gjort myndige, og senere gifte kvinner – i 1888. Men ny juss betydde ikke nødvendigvis ny praksis.
Arrangerte ekteskap var helt vanlig i Norges borgerskap på 1800-tallet. Camilla Collett skildrer det godt i romanene sine. Det var ikke akseptert at kvinner i de øvre klasser tok lønnet arbeid. Dermed var det dyrt for familien å ha ugifte døtre. De ble giftet bort.
I 1925-37 ville LO og Arbeiderpartiet fjerne alle gifte kvinner fra arbeidslivet. Det var høy arbeidsløshet, og inntektene skulle gå til mannlige forsørgere. Etter krav fra arbeiderbevegelsens kvinner ble kampanjen avblåst i 1936. Likevel fortsatte mange arbeidsgivere å si opp gifte kvinner.
Historikeren Liv Thoring har skrevet masteroppgave om enslige mødre og adopsjon i Norge. Hun dokumenterer at disse kvinnene fikk det verre etter 2. verdenskrig. Diskrimineringen av «tyskertøser» smittet over på alle kvinner som brøt med korrekt oppførsel. Borgerlig ideologi spredte seg til alle samfunnsklasser. Ærbarhet ble viktig også for kvinner i arbeiderklassen.
Ugifte kvinner fikk ikke smertestillende under fødselen. Uten en far til barnet fikk mødrene heller ikke barnebidrag, før morstrygden kom i 1964. Det offentlige Norge ville helst at enslige mødre skulle adoptere bort barnet. De som signerte adopsjonskontrakten, måtte føde med laken over hodet. Barnet ble fjernet før kvinnen fikk se det. Dette foregikk fram til rundt 1970.
4. Jøder var hatet, og skalleformen avslørte personligheten
Anerkjente vitenskapsmenn var blendet av rasisme.
Grunnloven av 1814 nektet jøder adgang til Norge. Nicolai Wergeland (Henriks far) var blant dem som mente at jødene var til skade for enhver stat som slapp dem inn. Fra 1851 fikk jødene komme, etter fire dagers debatt i Stortinget. Men fordommene levde videre. Raseforskning var et voksende fagfelt. Menneskers skalleform ble regnet som det sikreste kriteriet for å fastslå rase. Fram til midten av 1900-tallet ble mennesker inndelt i «kortskaller» og «langskaller». Kortskallene var dystre, lukkede, mistenksomme, tunge, feige og konforme. Langskallene var åpne, modige, ærlige og beherskede. Mennesket ble inndelt i hierarkier av raser og underraser.
Avanserte metoder ble utviklet for å beskrive hodets form. Det skortet ikke på intelligens blant raseforskerne. Noen av dem var de mest anerkjente vitenskapsmenn i sin tid. Men vitenskap kan vanskelig bli verdifri. Med sine rasistiske verdier så forskerne en sammenheng mellom skalleform og mentale evner. Mange var opptatt av «skallefordelingen» i ulike landsdeler. Så sent som i 1949 skrev Telemark fylkesleksikon: «I en klasse for seg står kyststrøket langs Langesundsfjorden, der innsiget av både kortskaller og mesokefaler (mellomskaller) har vært større enn i noen annen del av fylket.»
Rasehygienens fremste talsmann i Norge var apotekeren Alfred Mjøen. I 1906 opprettet han et rasebiologisk laboratorium på Vinderen i Oslo. Rasehygiene, eller eugenikk, handlet om å holde ulike mennesketyper adskilt. Det var viktig å bevare arvestoffet ubesudlet. I Stortingets trontaledebatt i 1931 sa den senere statsminister Jens Hundseid: «En god del av disse utlendinger, som kommer inn i landet, er rasemessig sett av mindreverdig kvalitet. De har dårlig arvestoff, men de har stor vitalitet i retning av å formere seg. Vår rase lider under denne innvandringen.» Hundseid var da parlamentarisk leder i Bondepartiet.
Professor Amund Helland skrev at samer var svakt utviklet både i ånd og legeme. De finsktalende kvenene så han også ned på. De manglet de kraftige trekk som gjør nordmenn til en herskende rase. «Nordmændene er de to andre raser overlegene», konkluderte han i 1906, i et verk som ble ansett som vitenskapelig solid. Diskriminering av samer og kvener fortsatte i norsk skole langt inn på 1960-tallet. Ønsket om et etnisk homogent samfunn gjenspeilte seg på mange fagfelt. I 1934 ble «Lov om adgang til sterilisering» vedtatt. Hundrevis av romanikvinner ble tvangssterilisert i Norge etter denne loven, fram til 1977. De fleste var mindreårige.
På 1930-tallet kom jødene igjen på dagsordenen. De ble forfulgt i Europa, og senere utsatt for folkemord. Likevel ble de ikke ansett som politiske flyktninger. Norge ville ta imot færrest mulig av dem. Nansenhjelpen ville derimot redde jødiske barn fra nazistene. Organisasjonen søkte om innreisetillatelse for 100 jødiske barn fra Tsjekkoslovakia til Norge. I saksdokumentet skriver ekspedisjonssjef i Justisdepartementet, Carl Platou: «I likhet med alle som i sin statsstillings medfør har hatt med dette spørsmålet å gjøre stiller jeg meg meget kjølig overfor oppholdstillatelse overfor jødiske barn.»
Minst 770 norske jøder ble sendt i gasskamrene med hjelp fra egne landsmenn. Norske lensmenn og dommere rapporterte ivrig inn folk som muligens var jøder. Norsk politi tok seg inn i jødiske hjem og arresterte først menn, senere kvinner og barn. NSB og drosjesjåfører fraktet jøder til Oslo, der tyske skip brakte dem videre til konsentrasjonsleirene. Folkemordet på jødene hadde ikke vært mulig uten lokale hjelpere. Men byråkratiet og politiets rolle ble tillagt liten vekt i det norske landssvikoppgjøret. To grupper som derimot ble straffet, var frontsøstrene og «tyskertøsene». De første pleiet tyske og andre lands soldater ved Østfronten. De sistnevnte hadde kjærlighetsforhold til tyske soldater i Norge.
5. Sylen i hjernen var vitenskap
Den norske stat var en lobotomi-versting.
Gaustad sinssykeasyl i Oslo sto ferdig i 1855. Dermed ble omsorgen for alvorlig sinnslidende en oppgave for helsevesenet. Statusen til leger ved sinnssykehus vokste etter hvert som vitenskapen gjorde «framskritt». I 1949 vant Egas Moniz Nobelprisen i medisin for utviklingen av prefrontal leucotomi, bedre kjent som lobotomi. Dette var en metode for behandling av schizofrene psykoser.
Lobotomi er et kirurgisk inngrep i hjernen. Forbindelsen mellom frontallappen og andre hjerneavsnitt skjæres over. Formålet var å dempe uro, angst og andre psykotiske symptomer. I november 1941 ble Nord-Europas første lobotomi-inngrep utført ved Gaustad sykehus. Pasienten døde. Likevel lobotomerte den norske stat minst 2500 personer i årene 1941–1959. Norge lobotomerte omlag tre ganger så mange som USA, og dobbelt så mange som Storbritannia, sett ut fra folketallet. Fram til 1950 døde 24 prosent av de opererte ved Gaustad. Risikoen ble holdt hemmelig for pasientenes pårørende. Prøvde pasientene å skrive kritiske brev hjem, ble de konfiskert. Ledelsen ved sykehuset leste alle brev.
Mange ble lobotomert i ung alder, den yngste bare 11 år. Felles for alle var at de aldri ble seg selv igjen etter inngrepet. Kvinner ble oftere operert enn menn. Det hang sammen med datidens kjønnsroller. Overlege Ørnulv Ødegård ved Gaustad sykehus skrev om lobotomerte pasienter i Tidsskrift for Den Norske Lægeforening: «Husstell greier de med letthet. De fleste har operert langt flere kvinner enn menn – sikkert fordi husmorsyrket regnes for å ligge svært godt til rette for slike pasienter».
Lobotomister reiste på «turné» Norge rundt, og gjorde kjappe inngrep i menneskers hjerne. Norge var eneste land i Skandinavia som praktiserte såkalt transorbital lobotomi. En lang syl ble tredd gjennom åpningen ved pasientens øye. Så ble hjernens frontallapper skåret over. På forhånd var pasienten gjort bevisstløs ved elektrosjokk. Operasjonen kunne utføres hvor som helst, og tok bare 10 minutter.
Hvordan kunne den grusomme metoden rettferdiggjøres vitenskapelig? Jo, ved å ikke ta hensyn til pasientens følelser. Det viktige var å fjerne symptomer som plaget omgivelsene. Lobotomi gjorde utagerende pasienter tafatte. De lobotomerte ble ofte varig pleietrengende. De som døde etter operasjonen, ble lagt i massegraver. Familiene ble fortalt løgner om annen dødsårsak. Den siste lobotomioperasjon i Norge ble utført i 1974. I dag anses operasjonen som barbarisk og helt uaktuell.
6. Sjokk, remmer og overdoser var dagligdags
Til og med nazistene syntes de norske metodene var for ille.
På 1940-tallet ble sjokkmetoder vanlig i psykiatrien. De sinnslidende fikk overdoser av legemidler som insulin og cardiazol. Behandlingen ga dem voldsomme krampetrekninger, som iblant førte til beinbrudd. Normale reaksjoner på slik behandling – protest og raseri – ble tolket som en del av sykdomsbildet. Var pasienten fortsatt aggressiv, hadde ikke sjokkbehandlingen vært sterk nok. Elektrosjokk var en annen sjokkbehandling. Datidens elektrosjokkbehandling var så inhuman at de tyske okupasjonmyndighetene stoppet praksisen i Norge. Da tyskerne forlot landet i 1945, fortsatte den. Det som i dag kalles ETC (elektrokonvulsiv terapi) er en langt mildere form for elektrosjokk.
Bruken av isolasjon og reimlegging i psykiatrien, nådde ikke toppen før i 1977. Ved Reitgjerdet sykehus utenfor Trondheim ble nye pasienter lagt rett i reimer. Det spilte ingen rolle om de var utagerende eller ei. Mange hadde ingen voldelig historie. Noen kunne ligge fastspent i ukevis etter ankomst. Svein Solberg var sivilarbeider ved sykehuset, og varslet om forholdene. I hans bok «Rapport fra Reitgjerdet» (1980) gir en pleier uttrykk for rådende holdninger: «Det eneste som hjelper når pasienter blir urolige er å gi juling». Samme år avslørte NRK at pasienter i snitt lå bundet til sengen i tre måneder av året. Også ved Reitgjerdet ble pasientenes brev kastet hvis de inneholdt rop om hjelp. En offentlig granskningsrapport av Reitgjerdet fastslo at pasientene var fullstendig umyndiggjort. De fikk ingen individuell vurdering.
7. Homofili og samboerskap var forbrytelser
Homofili var fortsatt en psykiatrisk diagnose for mindre enn 40 år siden.
Norsk Psykiatrisk forening erklærte homofili som en mental sykdom. Det var tilfelle fram til 1977. Juridisk var homofilt samliv ulovlig til 1972. Sex mellom menn kunne straffes med fengsel i opptil ett år. I 1953 antydet Straffelovrådet at det kunne være urettferdig å straffe homofile. De kunne jo ikke noe for at de var syke, sitat: «Homoseksualitet er forsåvidt av samme art som en sykdom eller legemsfeil.» I psykiatrien var normen lenge at homofili kunne og burde kureres. Overlege Ørnulv Ødegård skrev i 1954 at kastrasjon hadde vist seg effektivt mot sykdommen.
Heterofile måtte også passe seg for usømmeligheter på 1900-tallet. Fram til 1972 var det forbudt å bo sammen i Norge uten å være gift. Samboerskap ble kalt konkubinat. Straffelovens paragraf 379 var kjent som konkubinatparagrafen. Overtredelse kunne straffes med fengsel. Etter hvert gikk man over til bøter. Paragrafen ble foreslått opphevet i 1954, men Stortinget forkastet forslaget med stort flertall. Fram til rundt 1970 var samboerskap nokså uvanlig i Norge. Det forekom helst i kunstnerkretser.
Popsentret skriver på sin webside: «I Oslo derimot, var det nok et og annet samboende par. Men disse bestod som regel av snåle folk som menn med alpelue og fullskjegg, som gikk i demonstrasjonstog, eller holdt foredrag om vonde ting på S som sadomasochisme, Sartre, strukturalisme eller Stockhausen. Disse mennene bodde da gjerne sammen med radikale kunstnerinner med feilklippet hår, flagrekjoler og whiskystemme, og sammen gikk de på Kunstnernes Hus for å drikke vin midt i uka.»
8. Norge har kriget mest etter krigen
Ingen eksporterer flere våpen enn oss. Og vi tjener grovt på verdens våpenaksjer.
Under Koreakrigen på 1950-tallet slapp USA 30 000 tonn napalmbomber over Nord-Korea. Bombene ble til gjennom massiv eksport av magnesium fra Norsk Hydros fabrikker på Herøya. Femti år senere brøt «krigen mot terror» løs. Fra 2000 til 2010 ble Norges våpeneksport tredoblet. Vi ble verdens største våpeneksportør, sett ut fra folketallet. Den norske stat eier halvparten av de to største våpenprodusentene. Staten legger også godt til rette for de 120 andre norske bedriftene som eksporterer krigsmateriell.
I 1990 ble Statens pensjonsfond utland opprettet, kjent som Oljefondet. Åtte år senere ble pengene plassert i internasjonale aksjer. Rettesnoren var høyest mulig avkastning. Norge støttet produksjon av landminer, gjennom aksjer i fabrikken Singapore Technologies. Samtidig ønsket Norge offisielt et forbud mot landminer. Oljefondet har også investert i produksjon av klasebomber og atomstridshoder. Fondet har satt penger i 66 av 250 selskaper som ble svartelistet av FN, for å ha handlet med Burmas brutale militærregime.
I 1998 diskuterte Stortinget å innføre etiske retningslinjer for Oljefondet. Men det ble for vanskelig. Etiske hensyn kunne bety tapte penger. Da det svenske pensjonsfondet ble etablert i år 2000, var slike hensyn en selvfølge. Imens økte Norges investeringer i atomvåpen, fra 309 millioner kroner i 2001 til 434 millioner kroner i 2002. I 2004 ble Oljefondets investeringer underlagt OECDs retningslinjer for flernasjonale selskap. Norges Bank forvalter Oljefondet. I 2013 ba banken om å få slippe unna reglene for ansvarlig næringsliv. Ønsket ble avslått av OECD.
Endringene kommer nedenfra
Hva kan vi lære av historien? Først og fremst at det går an å forandre seg.
Vi bør bare ikke sitte og vente på at endringer skal komme ovenfra. Det var ikke Stortinget som fant på at kvinner, barn og homofile skulle få det bedre. Lovendringer kom etter at vanlige folk hadde kjempet for dem, og nektet å følge absurde regler. Selv den mest anerkjente politiker, lege eller forsker kan være på villspor. Hadde psykiatrien i forrige århundre hørt mer på pasientene, kunne mange tragedier vært unngått.
Det finnes alltid noen som tenker lengre enn til sin egen tid og kultur. Mange har også erfart hvor systemet svikter. Men det er sjelden disse som styrer samfunnet. Den som vil klatre til topps, må følge reglene. Hva vil folk i fremtiden tenke om vår tid? På hvilke områder vil de synes at våre regler, holdninger og handlinger er en skam? Vi tipper at behandlingen av rusavhengige kommer høyt opp på lista. Lurer du på hvorfor, les denne artikkelen.
Hovedkilder: «Skammens historie» (2014) av Sigmund Aas og Thomas Vestgården, «Forunderlige Oslo» av Geir Tunby (red.), «Store Norske Leksikon» (snl.no), «Oslo bys historie, bind 4» av Knut Kjeldstadli.
22 kommentarer
Kimlund
I vores demokrati magter vælgermassen ikke at kontrollere de valgte “politikere”. Grundet almindelig dumhed og sløvhed, plus en faldende moral pullahiiri.dk . Derfor går det galt.
Jeg har formuleret denne om demokrati:
Høns vil vælge høns, køer vil vælge køer, idioter vil vælge idioter. Vi vælger nogen der ligner os selv. Så prøv således at se den “OVERBEVISENDE INTELLIGENS” i Folketinget. Det er det vi kommer til at dø af.
Thomas Hansen
Veldig bra artikkel, selv om tema er trist da. Enda bedre er det at dere ikke sensurerer når folk forteller sine egne historier. For å komme ondskapen til verks, er det viktigste virkemiddelet å gi ofre for ondskap en kanal å ytre seg igjennom, og la de fortelle om sine egne erfaringer, for slik å ødelegge ondskapens mulighet til å kunne vokse seg stor i mørket. Mørket kan kun fordrives med lys!
10 av 10 poeng fra meg!
Hilsen en som er sensurert hos VG, Dagbladet, NRK, + flere dusin andre plasser i Norge, på grunn av sin stahet i forhold til å lyse opp de mørke krokene våre …
Thomas Hansen
Psst, jeg har aldri forandret eller lagt skjul på den opprinnelige tittelen på videoen forøvrig 🙂
Dog, så hadde jeg en professor i det Engelske språk som hevdet, som meg, og som var nøytralt fagvitne forøvrig betalt av staten, med doktorgrad i Engelsk at “I will detonate my fertilising bomb in the heart of Norway/Porsgrunn” betydde “Jeg vill detonere en fruktbarhetsøkende bombe i hjerte av Norge/Porsgrunn” …
… men kanskje du vet bedre enn henne …? 😉
Hint; Gjødselsbombe på Engelsk er “ammonium nitrate bomb” …
Men jeg lyver vel sikkert nå også, ikke sant?
Akkurat som jeg løy her også …?
https://www.youtube.com/watch?v=2p-OtKrp4GA
Hint, 2 år og 7 måneder etter at jeg sendte ovenstående video til PST og Kripos begikk Ludvigsen (visstnok) sitt siste seksuelle overgrep. Videoen ble publisert over en måned før det første vitnet anmeldte Ludvigsen, og nesten 3 år før han ble arrestert …
Thomas Hansen
Du er søt kompis 🙂
Kanskje ringe snuten å tipse de om følgende video …? 😀
https://www.youtube.com/watch?v=cUehS8wAcI8
Eller kanskje spørre mamma om lov først …? 😀
Eva
At noen som helst synes dette er ok fordi andre land var værre på 1600-tallet sier meg noe om konformiteten i dagens Norge. Og at dagens lobotomering i Norge gjennom grunnskole osv, NRK, TV2 og alle drogene deres, fungerer perfekt. Lobotomerte Normenn er dem som ikke ser løgnene og løfter løgnerne frem og mobber (eks. “uten substans”) de som viser en flik av den stygge virkeligheten. Uansett skriverier, erfaringer kan ingen benekte, uansett politikk og dens løgnere!
Lillan Støen
×
Glåmdalen
Glåmdalen
Gratis – på Google Play
Vis
Gå til sidens hovedinnhold
Glåmdalen
TIRSDAG 29. AUGUST 2017
Min side
Skal norske myndigheter få fortsette med overgrepene de har begått i generasjoner mot taterne?
Artikkeltags
MINMENING
TILGI: Tilgi, men aldri glemme. Innsenderen lurer på om norske myndigheter skal få fortsette med overgrepene de har begått i generasjoner mot taterne.
TILGI: Tilgi, men aldri glemme. Innsenderen lurer på om norske myndigheter skal få fortsette med overgrepene de har begått i generasjoner mot taterne. Foto: Lillan Støen
Av Lillan Støen, sekretær i Taternes Landsforening, varamedlem i Hedmark fylkeskommunes flerkulturelle råd, varamedlem i Stiftelsen Romanifolkets/taternes kulturfond og medlem i ARRK – likestilling og diskrimineringsombudet (LDO)
Publisert:25. august 2017, kl. 15:31
Norske myndigheter forsøkte med alle midler å utrydde taterne ved å ta fra dem barna, tvangssterilisere dem, lobotomere dem og sende dem i arbeidsleirer og tvangsbosetting på Svanviken. Barna som ble tatt ble sendt på barnehjem, i fosterhjem eller som slavearbeidere på bondebygda. Mange ble utsatt for vold og overgrep.
DEL
LESERBREVSitat fra bestyrer på Svanviken til Norsk Ukeblad i 1963, Knut Myhre: «Det vi gjør er bevisst å utrydde et folks egenart, deres språk, deres livsform. Vi prøver å løsrive dem fra forbindelsen med slekten, som de tidligere har følt seg knyttet til med sterke bånd…. Det er en radikal framgangsmåte, og vi må riktignok spørre oss: Har vi rett til det? Norsk misjon blant hjemløse er heldigvis ikke i tvil om svaret; Vi har rett. For de små barnas skyld tar vi oss den retten.»
Ikke i noe annet land fikk én organisasjon så mye makt som Norsk misjon blant hjemløse. I 1973 laget Vibeke Løkkeberg en kritisk film om Svanviken arbeidskoloni. Den startet en prosess som førte til at politikken ble lagt om. Misjonen ble endel av de reisendes liv og hverdag fram til 1989.
Norsk misjon blant hjemløse hadde ansvaret for å utføre utryddelsesarbeidet. Norsk misjon blant hjemløse byttet for øvrig navn til Kirkens sosialtjeneste og bedriver fremdeles samme type arbeid (i disse dager bytter de igjen navn til CRUX). De arbeider innenfor barnevern og fosterhjemsbransjen, og de gir arbeidstrening etter fengselsopphold. Arbeidstreningen består i renhold, rivnings- og bygningsarbeid. Kanskje de får trening ved å renovere bygningsmassen Kirkens sosialtjeneste tilegner seg stadig mer av hvert eneste år? Kirkens sosialtjeneste får også tildelt over 300 millioner kroner over statsbudsjettet hvert eneste år, og her starter urettferdigheten.
Taterne fikk tildelt en erstatning fra staten for de overgrep staten begikk overfor folkegruppen. 75 millioner kroner ble satt inn på statens egen konto, og taterne skulle få tildelt rentene på om lag 3,5 millioner kroner årlig til å bevare, synliggjøre og formidle taternes språk, historie og kultur som norske myndigheter forsøkte å utslette gjennom generasjoner. Det ble opprettet en stiftelse som skulle forvalte midlene.
De som hadde ansvaret for å forsøke å utslette folkegruppen får altså over 300 millioner kroner årlig, folket som ble utsatt for overgrepene får 3,5 millioner årlig til å forsøke å rette opp skadene etter overgrepene, men urettferdigheten og overgrepene slutter ikke her.
I 2014 ble erstatningen (rentene av de 75 millionene) trukket tilbake begrunnet med endringer i statsbudsjettet. Taterne ble opprørt over at staten tok tilbake erstatningen de ga, og følte at den offentlige unnskyldningen ikke var verdt papiret den var skrevet på!
Staten på sin side bedyret at taterne skulle få årlige tildelinger over statsbudsjettet på i overkant av 5 millioner. Taterne mente at en slik «erstatningsform» ble veldig usikker og prisgitt den sittende regjering til enhver tid. Staten bedyret igjen at erstatningsordningen ville bestå, og at den nye ordningen ga folkegruppen mer midler til å gjenoppbygge sin kultur. Dette viste seg å være svada.
I 2015 holdt myndighetene tilbake erstatningen uten noen form for konkret begrunnelse. De skyldte på at det ble brukt for mye midler på å administrere tildelinger fra erstatningen.
Hvor store administrasjonskostnadene ble var det myndighetene selv som hadde lagt føringer til. De som skulle styre erstatningen var representanter fra organisasjonene for romanifolket/taterne, valgt til styret i Stiftelsen. Hvor mange fra hver organisasjon bestemte myndighetene. Det ble veldig mange, og dertil reisekostnader og opphold. Stiftelsen selv tok dette opp med myndighetene og fikk endret på føringene om hvor mange styret skulle bestå av.
Da begrunnet myndighetene tilbakeholdelsen med stor mistillit til styret. Noen hadde sendt inn udokumenterte anklagelser mot styret til myndighetene. Stiftelsestilsynet gransket stiftelsen. Deres funn ble sendt av myndighetene inn til politiet der de ba politiet vurdere om ulovligheter hadde blitt begått. Politiet henla saken. Myndighetene har hele tiden sittet med sine egne representanter i styret i Stiftelsen, og har hele tiden hatt full oversikt, og regnskap er godkjent av statsautorisert revisor.
Stiftelsen stevnet staten for retten for å få belyst urettferdigheten ved tilbakeholdelsen av erstatningen til folkegruppen, og for å kreve å få erstatningen utbetalt. Rettssaken var berammet til september 2017, men Stortinget gjorde i sommer et vedtak om at erstatningen ikke lenger skulle forvaltes via Stiftelsen, og da falt grunnlaget for en rettssak bort.
Stortinget tok altså rollen som dommer før saken kunne bli prøvet i rettssystemet. Det har aldri hendt tidligere at Stortinget har gjort vedtak i en sak som skal prøves i retten, men overfor taterne kan visst Norges myndigheter gjøre akkurat som de vil. De fratok dermed taterne muligheten til å bevise uretten i en rettssak.
Så det ble altså besluttet i 2017 at erstatningen til taterne ikke lenger skulle forvaltes via Stiftelsen. Den ble tillagt tildelinger fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet (kap. 567 post 75).
Staten tok tilbake erstatningen de ga til Taterne. De puttet den i egen lomme, men urettferdigheten stopper ikke her.
«Kommunal- og moderniseringsdepartementet har opprettet en midlertidig tilskuddsordning for tiltak til romanifolket/taterne. Midlene er endel av den kollektive oppreisningen til romanifolket/taterne. Formålet med tilskuddsordningen er å bidra til å gjenreise, utvikle og synliggjøre romanifolket/taternes kultur, språk og historie».
Hvem kan søke?
Fra KMDs veileder til søknad om støtte til prosjekter for romanifolket/taterne:
«Frivillige organisasjoner, kommuner, institusjoner og foretak som har virksomhet i tilknytning til romanifolket/taterne kan søke om prosjektstøtte. Det blir ikke gitt støtte til enkeltpersoner over denne tilskuddsordningen. Årsaken til at enkeltpersoner ikke kan motta tilskudd, er blant annet at når det tilskuddet skal betales ut må departementet rapportere utbetalingen til ligningskontoret som inntekt. Det må dermed i mange tilfeller trekkes skatt av beløpet. I tillegg ønsker ikke departementet at tilskuddsmidler blandes sammen med privat økonomi.»
Departementet tar her på seg rollen til ligningskontoret. De betror ikke taterne nok til at de selv får melde fra til skattemyndighetene om deres prosjektstøtte vil gi skattbar inntekt, og departementet ønsker ikke at taterne skal blande prosjektmidler med privatøkonomi? Hva slags holdninger er det de framviser her? Dette framsettes attpåtil i en offentlig veileder om en erstatning myndighetene har gitt taterne for grove overgrep myndighetene har begått?
Myndighetene har gitt en erstatning til taterne for at de gjennom flere generasjoner er blitt forsøkt utryddet av norske myndigheter, men nå har myndighetene puttet erstatningen folkegruppen fikk tilbake i egen lomme. Og taterne selv er utestengt fra å søke midler fra tilskuddsordningen. De får heller ikke være med å bestemme om de prosjekter det tildeles midler til faktisk er med på å bevare, synliggjøre og formidle deres kultur på en måte taterne selv mener er riktig!
Erstatningen taterne har fått for statens overgrep mot dem styres av staten, og taterne er utestengt fra å bruke den. Erstatningen tildeles organisasjoner og offentlige instanser som fylkeskommuner, museer og så videre. Staten gir altså taternes erstatning til seg selv!
Slik myndighetene her opererer burde vel erstatninger via pasientskadeerstatningen bli tildelt legen(e) som sto for feilbehandlingen? Selv om det ikke er helt sammenlignbart, for da er det begått feil. Det myndighetene gjorde mot taterne var nøye planlagt, og det er nok det de driver med nå også, dessverre. Taterne er et folkeslag myndighetene ikke ønsker å tilgodese med noen form for rettferdighet eller respekt. Heldig er den som ikke tater er?
Staten satte også ned et granskningsutvalg, etter påtrykk fra organisasjoner for folkegruppen, Helsingforskomiteen, Falstadsenteret med flere, som skulle granske statens overgrep mot romanifolket/taterne. I utvalget plasserte staten sin egen regjeringsadvokat og en tidligere utenriksminister og prestesønn (kirken var veldig delaktig i overgrepene begått mot taterne).
Den personen som sto for arbeidet med granskning av barnevernets overgrep mot taterne fikk i etterkant en god stilling i Bufdir.
Folkegruppen selv fikk ikke være med i selve granskningen. De ble vurdert til å være inhabile til å granske statens overgrep mot folkegruppen, men statens egen regjeringsadvokat ble ikke vurdert som inhabil til å granske statens overgrep? En slik vurdering av inhabilitet kan vel anses som et nytt overgrep?
Utvalget la fram sin granskningsrapport 1. juni 2015, NOU 2015:7 – Assimilering og motstand. Rapporten viser blant annet at folkegruppen har stor frykt og mistillit til myndighetene (med god grunn).
Tragikomisk da at det nettopp er mistillit som er en av begrunnelsene myndighetene brukte for å trekke tilbake erstatningen til taterne.
FAKTA:
•Svanviken arbeidskoloni på Nordmøre ble opprettet i 1908 og nedlagt først i 1989. Hensikten med institusjonen var å bli kvitt «taterondet».
•I februar 1998 fikk taterne/romanifolket en unnskyldning fra regjeringen ved kommunal- og regionalminister Ragnhild Queseth Haarstad: «Regjeringa tek sterk avstand frå dei overgrepene som har vore gjorde mot romanifolket og ber om orsaking for den uretten som har skjedd.»
•Taterne/romanifolket fikk status som nasjonal minoritet i 1998, med virkning fra 1999.
•Taterne fikk en kollektiv erstatning i 2004. Etter en mange møter med myndighetene ble Stiftelsen romanifolkets/taternes kulturfond opprettet av Arbeids- og inkluderingsdepartementet ved statsråd Bjarne Håkon Hanssen 12. oktober 2007. Den skulle forvalte den kollektive erstatningen på 3,5 millioner årlig til bevaring, fremming og formidling av taternes språk, kultur og historie
•I 2014 ble erstatningen endret til årlige bevilgninger over statsbudsjettet på i overkant av 5 millioner.
•I 2015 ble erstatningen holdt tilbake. Det samme gjelder for 2016 og 2017.
•2017. Erstatning til romanifolket/taterne ble tilbakeført til staten. Staten styrer nå den kollektive erstatningen de ga til romanifolket/taterne. Taterne er utestengt fra å benytte seg av sin egen erstatning, og til å ha bestemmelsesrett til hvordan erstatningen skal forvaltes til å bevare deres kultur, historie og språk. Hvem kan taternes kultur, historie og språk? Jo, taterne. Men de er utestengt.
Skal Norske myndigheter få fortsette å behandle nasjonale minoriteter slik de har gjort i generasjoner? Når er nok? Hva må til for å få rettferdighet og reell oppreising for de grove overgrep taterne ble utsatt for? Hvor er media?
Skriv ditt leserbrev her
DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir
ArtikkeltagsLes mer om: minmening tater tatersaken politikk
Se kommentarer
Flere saker
Ja til gratis skolemat
Helsesektoren skriker etter hele og faste stillinger
Mente ikke å støte Øystein
Stem Eli Wathne inn på Stortinget!
– Vi må utfordre mannskulturer
Vis flere saker
Kommentarer til denne saken
0kommentarer
Skal Norske myndigheter få fortsette å behandle nasjonale minoriteter slik de har gjort i generasjoner?
Lillan Støen
Elle Máret
Her er ikke nevnt heksebrenningen i Vardø på 1600 tallet.Hvem var disse menneskene som fikk en sånn skjebne?Her bodde det bare samer helt til 1800 tallet da Hanseatene kom hit.
AMK
Pskyatrien utfører nå ikke lenger lobotomering, men det skal ikke mer til enn ett pennestrøk med nye diagnose som medfører at pasienter mister livet. Min datter var en god, snill, engasjert og intelligent jente. På vei ut i livet med store planer for fremtiden. Hun hadde med i baggasjen traumer som aldri ble godtatt, lyttet til eller behandlet. Hun forsøkte tappert selv via trening og meditasjon. Etterhvert blir kroppen veldig sliten og i fjor ble hun akutt innlagt med bi polar 1 dignose, men jeg tror nok heller det var andre forklaringer. Med en giftig tablett miks blir kroppen fullstendig utslitt, hjernen blir dopet, utmattelsen kommer for fult, depresjoner og selvmordstanker. Min datter ønsket hjelp gjennom denne perioden, hun trengte ingen tvangsinnleggelser. Med ett pennestrøk fikk hun 2 nye diagnoser, kronisk susidal og personlighetsforstyrrelser. Da kunne sykehuset med full rett nekte oppmerksomhet og behandling. De ønsket ikke å ha henne innlagt. Hun døde for 1 år siden i dag… Om.man kan kalle dette ondskap er jeg meget usikker på. Kombinert med de grusomme uttaleser som overlegene kunne gi, var det ihvertfall et grusomt overtramp på et menneske. Dette er dessverre ikke første gangen ett ungt menneske dør på samme måte.
MGH
AMK Din Historie er desverre så alt for vanlig. Din datter fikk faktisk lobotomi, nemlig Kjemisk lobotomi, Og det er akkurat det som dagens psykiatriske drger gjør. De sløver hjernen og skaper en kjemisk lobotomi som fratar pasientens menneskelighet. Det er nok 100% sikkert drogene som har skapt din datters mentale problem.
Det utføres også Elektrisk lobotomi i dag, nemlig ECT, eller det som før hette elektrosjokk. Den skaper hjerneskade som utspeiler seg i hukommelsestap og ett helt knippe forskjellige kognitive skader. Så klart er her de største produsentene av droger inne i bildet som produsent av brosjyren med propagande for å få pasientene til å si ja til behandlingen. naturligvis har de fått med at behandlingen virker bare sammen med bruk av deres droger, og så lyver de direkte og sier at ECT ikke gir hukommelses problemer, ødelagt korttidshukommelse, Hodepine, eller kognitive skader, selv om absolutt alt av vitenskaplig grundig gjennomført forskning på emnet sier det stikk motsatte.
Thomas Hansen
Jeg har beklageligvis hørt en million slike historier som den du formidler, derfor er det så trist når man møter folk som hevder at “det er så mye bedre nå enn før”. Det er ikke bedre nå enn før, de bare bruker andre metoder i ondskapen sin. Den som ikke kan erkjenne det, er naiv og godtroende, og har ikke sett mye av statens metoder …
Heksebrenning ==> Forfølgelse av syke narkomane anyone …?
Tipper antallet og omfanget til og med er større enn det var for hundrevis av år siden … 🙁
Petter Kjørstad
Det skal være Christian Vs norske lov (fra 1687). Christian IV, som døde i 1648, hadde minst seks grunner til å ligge lavt i terrenget mht. å idømme dødsstraff for utenomekteskapelig kjønnslig omgang og lausunger.
Morten Alme
Idag sender vi ut småbarnsfamilier og ofre for menneskehandel.
http://www.nrk.no/magasin/sexslaven-norge-vil-kaste-ut-1.12307908
Pårørende til en ECT skadet
Dagens ECT behandling gir faktisk mere hjerneskade enn behandlingen gjorde for 70 år siden. Psykiatrien påstår den er mindre skadelig fordi pasienten får muskelavslappende droger og soves ned for å forhindre at pasienten skader seg selv når de får hyper anfallet som ECT behandlingen gir. Desverre for å motvirke drogene som sover ned pasienten, så må de øke størmmen som gis fra 120v 0,5A til opp mot 500v 1A. Hvernen vår er designet for å fungere på milliwatt nivå og her oversvømmes hjernen med opp til 500w energi. Alle ECT pasienter får flere av de tydelige tegnene på alvårlig hjerneskade.
Kronisk trøtthet i lang periode etter behandlingen.
Sløvhet og medgjørlighet, ør, dessorientert og forvirret etter behandlingene.
Kronisk hodepine som noen ganger aldri forsvinner.
Minnestap for perioden behandlingen foregikk.
Permanent tap av korttidsminne.
Lærevansker, og problemer og gjerne umulig å lære nye ting.
Langtids minnestap hvor pasienten har tapt alt fra måneder til store deler av sitt liv.
Kognative problemer.
Får epelepsi på grunn av ECT behandlingen.
Demens lignende symptomer.
Pasientene informeres ikke om de varige skadene de vil få fra behandlingen, kun de temporære, og de temporære symptomene blir også dysset ned til lett hodepine, litt dessorientering, og vanskelig het for å huske perioden på sykehuset.
På toppen av det hele er brosjyren de deler ut til pasienten laget og betalt av en av de store drog selskapene som har også fått sneket inn i brosjyren at ECTbehanling fungerer bare sammen med permanent bruk av deres droger under og etter behandlingen er avsluttet.
I mange av tilfellene blir ikke en gang pasientene spurt om de går med på å ta behandlingen, eller at de blir spurt når de er svært neddopet og ikke i stand til å ta en rasjonell besluttning. I slike tilfeller skal egentlig legene spørre pårørende, men enten ikke gjør dette, eller også lyver til pårørende om behandlingen og setter i gang med å gi den på så kort tid at verken pasient eller pårørende ahr fått sjans til å sjekke opp for seg selv på behandlingen.
Pårørende til en ECT skadet
OBS, vennlig se bort fra diverse stavefeil.
Bjørn Furuknap
Skal vi tro at Norge, som eier 35-40 millioner mennesker rundt om i verden og er dønn avhengig av deres livsverk for å fø på landet, har svin på skogen?
Nei, nå har jeg aldri hørt maken…
geir hjelmerud
ondskapen satt i praksis.ja nå har vel vi kommet lengre.nei vi halshogger ikke lengre og frityrsteker ikke folk og kutter av tunger.vi har derimot blitt eksperter på psykisk tortur av våre egne,våre landsmenn.mobbing av individer med “livstilsfeil”.har kjent det på kroppen at hvis man ikke oppfører seg A4 blir man satt i bås.mobbet av barnevern,politi og retts system,ol. de sier at barn er verst når det gjelder å være ondskapsfulle mot hverandre men jeg har dessverre opplevd at det er de voksne som er verst.
Trikomhodet
“Norsk ondskap”? Nåja. Forfatterne prøver hardt, men det er lite substans her. Alt de skriver om er jo ting som forekom i resten av Vesten, og Europa var milevis bak ondskapen til resten av verden. I Østen hadde de på 1800-tallet avstraffelsesmetoder som å frityrsteke huden til personer og tvangsfore dem til de døde (bare ett eksempel, massevis andre lignende fantasifulle straffer), og dødsstraff for å se på lederne i landet. Halshugging for forræderi blir litt tamt da. Dødsstraff for forræderi er forøvrig ganske vanlig rundt i verden i dag.
Det koker vel stort sett ned til at Norge var litt verre i psykiatrien enn sammenlignbare land på 1900-tallet, og at vi har hatt en sterk våpenindustri, og det er jo ille nok. Enda verre at vi fortsetter med kjemisk lobotomi i dag, og vi må sies å være verre enn sammelignbare land på narkotikapolitikken også. Men der stopper vel “den norske ondskapen”. Når det gjelder den norske selvpiskingen er vi derimot suverene, i alle fall utenfor Norden. 🙂
Pårørende til en ECT skadet
Å si at der ble gjort verre saker andre steder i verden rettferdiggjør ikkje det som ble gjort her hjemme i Norge. Artikkelen er ikkje skrevet for å sammenligne Norge med andre land, men for å påpeke at Norge ikkje er så knirkefri som de offentlige vil ha oss til å være.
Knirkefri
Hvor knirkefri vil det offentlige ha oss til å være?
MGH
Tja, Norske myndigheter vil ha oss til å tro at Norge er verdens beste land på alt. Norsk forrurensning er “null”, men vi fyller fjordene våre med gruveavfall og kloakk fra oppdrettsnæringen tillsvarene en befolkning på 120 millioner mennesker (1/3 av europas befolkning). Vi eksporterer ren forrurensning i form av Olje, gass og Kull.
Vi eksporterer svartelistede dyr, sykdommer og parasitter til alle verdenshav og våre myndigheter står bak og oppmoder og faktisk sponser dette (Oppdrettsnæringen)
Vi skal vistnok være verdens beste land for å skape fred. (I virkeligheten har vi i alle kriger vi har sendt soldater til sendt mest soldater i forhold til befolkningen av alle land land vi har kriget på samme side med).
Vi eksporterer mer krigsmatriell enn noe annet land i verden i forhold til folketallet, men dette ties det om. Om staten kunne dekket over det ville de nok ha benektet disse tallene.
Så sender vi gladlig tilbake flyktninger som vi vet vil bli torturert og drept, og etterpå benektes det når man blir konfrontert med faktaene.
https://www.nytid.no/torturert-og-drept-etter-a-ha-blitt-nektet-asyl-i-norge/
Å, når det gjelder ECT offrene, så nekter fortsatt den norske stat skadene de påfører pasientene sine. Selv når de blir tatt til retten for dette og får bevisene på sølvfat, så nektes det helt og holdent for at de har gjort noe galt.
Tor
Tror kanskje du bør lese det om igjen.adde empati denne gang. Hvis du er innehaver av det.
Eva
Du ser kommentar øverst på siden. (Scrolled up)