
Arne og Jan var de ekte hippiene
Jan Bojer Vindheim var en av de første hippiene i Oslo på 1960-tallet. Arne Øgaard foretrakk et mer fargerikt miljø i Danmark. De to gamle hippiene forteller om rus i Slottsparken, sosiale eksperimenter og politisk engasjement.
Jan Bojer Vindheim var noe av det nærmeste man kom en ekte hippie i Norge på sekstitallet. Han ble født i fredsåret 1945, og vokste opp på Lambertseter og Ljan i Oslo. Bestefaren var den kjente forfatteren Johan Bojer, og faren var ihuga Ap-mann. De siste 28 årene har Vindheim vært lokalpolitiker for Miljøpartiet de grønne i Trondheim. Da VG kalte ham «ur-hippie» for noen år siden, tok han betegnelsen med et smil. Historien om livet hans på 1960- og 70-tallet, er en historie om hippietiden i Norge.
På begynnelsen av 1960-tallet identifiserte visse ungdommer seg som «beatniks». De delte musikksmak. De følte seg annerledes. De var mer opptatt av musikk enn av politikk, men det lå et opprør i det, forteller Jan Bojer Vindheim:
– Jeg var både anarkist og pasifist. Når vi samlet oss i Oslo sentrum, ga det en følelse av å finne noen med samme holdninger. Vi hadde langt hår, og politiet jaget oss før dop kom inn i miljøet.
Ungdommene samlet seg ved Cecilhjørnet nær Stortinget. I Cecilgården var det en popklubb som het Hit Cavern. Noen ble nektet adgang der på grunn av hårlengden. Det utløste opptøyer. En sommer var det gatekamper. Vindheim husker at en vindusrute på en trikk ble knust.
– Vi ble jaget vekk fra Cecilhjørnet, og trakk opp i Slottsparken. Over hele verden lot unge folk håret gro og samlet seg i parker. Det var en slags reaksjon på asfaltjungelen. Det lå en økologisk sensibilitet i det. Jeg var nok en av de første som røykte hasj i Slottsparken.
Hasjen kom fra jazzmiljøet, forteller Vindheim. En del jazzmusikere på utestedene Club 7, Rondo og Metropol brukte rusmiddelet. Det samme gjorde noen av gjestene.
– Jeg husker at jeg røykte hasj på Club 7 i 1964, uten at noen reagerte på det. Et par år senere ble jeg overrasket over å støte på noen som gjorde det i Slottsparken. Da det etablerte samfunnet ble voldsomt imot, ble det en ekstra grunn til å røyke: «Se så frigjorte og opprørske vi er!»
Vindheim forteller at det ikke var særlig lett å skaffe seg hasj i Norge på 1960-tallet.
– Så sent som i 1970 var tilførselen sporadisk. Det var ikke alltid mulig å få tak i. Mange ruset seg på nervepiller og astmasigaretter (lovlig solgte sigaretter som skulle åpne luftveiene for astmatikere, red. anm.) Astmasigarettene inneholdt piggeple, som er dødelig i relativt små doser. En gang døde en fyr som hadde hatt sigarettene i ølet sitt. Andre populære rusmidler var reisesyketabletter, og sniffing av lynol. Alternativene til hasj var i hvert fall ikke sunnere.
Vindheim har gode minner fra Slottsparken, men etter hvert begynte han å kjede seg. Han var blitt altfor politisk engasjert til å sitte på rumpa og røyke. Samtidig var han nysgjerrig nok til å sette sprøyter med både morfin, opium og amfetamin.
– Jeg leste bøker av William Burroughs (1914 – 1997), som romantiserte tyngre stoffer. Jeg fant fort ut at det ikke var like romantisk i virkeligheten. Mange av dem som kom hardt ut å kjøre hadde betydelig større problemer enn meg fra før. Det handlet ofte om underliggende traumer fra oppveksten. Den gang snakket man ikke om psykiske lidelser. Mange forarget seg over hippiene i Slottsparken, men vi var jo ikke de eneste som brukte ulovlige rusmidler. Det gjorde også Blindern-studenter og mer voksne intellektuelle, som sjelden kom i politiets søkelys.
I en VG-artikkel fra 1970 beskrives hippiene nærmest som ugress:
«Politi og vakthold av gardesoldater har ikke hjulpet stort for å få store skarer av hippier og andre ungdommer bort fra Slottsparken. Hasjrøykerne dukker opp igjen så fort soldater og politifolk går noen skritt unna. Men nå er høsten kommet og parkvesenets folk er i virksomhet. Om de lykkes i å jage hippiene med plan, eller om deres effektive sopprydningsaksjon er ufrivillig, er ellers av mindre betydning. Faktum er at hippiene forsvant som et skudd, og er fortsatt blitt borte – parkvesenet klarte det hele ved å spre illeluktende gjødsel.»
I USA var 1967 hippienes blomstringsår. 100 000 hippier samlet seg i nabolaget Haight-Ashbury i San Francisco til «The Summer of Love». Noen var mest opptatt av kunst og kultur, andre av politisk motstand mot Vietnamkrigen og materialismen. I Europa var ungdomsopprøret annerledes enn i USA. Unge europeere hadde drømmen om en sosialistisk verden i bakhodet. De vi kaller sekstiåttere i Norge, var gjerne kommunister. Da de fikk kontakt med de lokale hippiene, ble det kulturkræsj.
– Plutselig dukket det opp folk i Slottsparken med et rødt bilde av Mao på jakkeslaget. Disse ml-erne (marxist-leninistene, red. anm.) var imot både rock’n roll, hasj og langt hår, sier Vindheim. Han illustrerer med et mindre lokalt eksempel:
– Skulle du reise til det kommunistiske Albania måtte du passe på å klippe håret. For sikkerhets skyld var det en frisør på flyplassen i Tirana.
I Norge ble ml-erne langt mer dominerende enn hippiene. Faktisk var det venstreradikale miljøet i Norge et av Europas største og mest ytterliggående.
Vindheim ble aldri kommunist. Han var mer inspirert av anarkismen. Impulsene fikk han både fra San Francisco og Amsterdam. De nederlandske provoene gjorde opprør mot det borgerlige samfunnet. De var imot både kapitalismen og kommunismen. Provoene utviklet seg til kabouterne, som ville ha en alternativ fristat.
– I hippieopprøret står utopiene nærmere anarkismen enn sosialismen. Vi ville bygge opp fredelige alternativer nedenfra, ikke gjennom væpna revolusjon. Kabouterne bygde biodynamiske gårder, okkuperte hus og laget kollektiver i byen. De sprang ikke rundt og knuste vinduer og tente på biler, slik de marxist-inspirerte opprørerne i Frankrike gjorde.
På sekstitallet deltok Vindheim i en husokkupasjon i Oslo. Den foregikk der kjøpesenteret Oslo City ligger i dag. I 1970 var han med å starte Arbeidskollektivet i Hjelms gate 3. Alle virksomhetene i huset slo seg sammen til et kollektiv med felles økonomi. En av deltakerne var Futurum forlag, som utga avisa PH på Forsøksgymnaset. Den ble en forløper for den opposisjonelle Gateavisa, som i glanstiden solgte opp mot 20 000 eksemplarer.
– Først skiftet PH navn til Kimen og ble organ for Arbeidskollektivet. Avisa skulle redigeres gjennom et allmøte. Vi klarte bare å bli enige om ett nummer. Iben Hjort og jeg begynte å stensilere opp noe vi kalte Oslo gateavis, som fikk navnet Gateavisa da den ble landsdekkende.
I 1972 dro Vindheim og kjæresten til FNs første miljøkonferanse i Stockholm. I Gateavisa diskuterte de om økologi var alternativt nok til å skrive om. Vindheim fikk ikke artikkelen sin fra konferansen på trykk. Snart flyttet han til Karlsøy i Troms for å rendyrke hippielivet. Der ville unge idealister leve i pakt med naturen. Han startet Vindheimkollektivet og tidsskriftet Vannbæreren.
Tidsskriftet tok for seg temaer som hvordan du lager biogass og konstruerer enkle vindmøller. Dette ble oppfattet som veldig sært, forteller Vindheim. Da reklamemannen Erik Dammann startet Framtiden i våre hender i 1974, fikk de grønne ideene større oppslutning.
«Hippie til bystyret», skrev Adresseavisen da Vindheim ble valgt inn i Trondheims kommunestyre i 1991. Der sitter han fortsatt. I 2015 kom han også inn i fylkestinget. Underveis har han utgitt ti bøker. Først var det diktsamlinger, som Adresseavisen har kalt «et viktig litterært tidsdokument over den psykedeliske revolusjonen i Norge på begynnelsen av 70-tallet.»
I 2000 kom hans kanskje best kjente sakprosabok, «Inn i hampen». Her viser han at hamp, eller cannabis, kan brukes til adskillig mer enn røyking i Slottsparken. Planten har en flere tusen år lang historie som medisinsk urt, som råvare til blant annet klær, brensel og papir – og som rusmiddel. I India kombinerer noen grener av hinduismen cannabisbruk med åndelig praksis. Dette var nok en av årsakene til at mange hippier hadde en dragning mot India.
Hippiene var slett ikke de første som brukte rusmidler som hasj og LSD. Likevel bidro de mye til samfunnets syn på stoffene i ettertid. Rusforsker Willy Pedersen sa tidligere i år til =Oslo at narkotikapolitikken nok ville sett annerledes ut hvis hippiene ikke hadde virket så provoserende.
Vindheim synes det er uheldig at alle ulovlige rusmidler ble slått sammen under én etikett.
– «Narkotika» er et helt håpløst begrep. Det gir inntrykk av at alle de forbudte rusmidlene har en felles virkemåte, enten det er LSD, heroin eller khat. Jeg har truffet folk som tar heroin i sprøyte, men som ikke tør å ta LSD. Heroin er bedøvelse, som holder smerten borte. På LSD blir smerten enda tydeligere. Med rett veiledning kan psykedelika, som LSD, hjelpe deg å slutte fred med dine indre demoner. For hippiene var psykedeliske stoffer liksom den store veien til en dypere virkelighet. I Norge var LSD vanskelig å få tak i, men det hendte vi hadde fester med 50-100 personer som var på trip sammen. På sitt beste kunne vi oppleve en spennende gruppeidentitet.
Noen kjente hippier provoserte amerikanske myndigheter med sin holdning til LSD. Forfatteren Ken Kesey, som blant annet skrev boka «Gjøkeredet», lanserte «The Acid Tests» i San Fransisco i 1965. Det var store LSD-fester, som etter hvert foregikk utendørs på offentlig sted. Dette var nok medvirkende til at California forbød stoffet høsten 1966.
– Kesey mente at folk burde ta LSD i en hvilken som helst situasjon. På festene var det 20-liters kar med saft og masse LSD oppi. Det foregikk en debatt mellom dem som ønsket regulert bruk av psykedelika, og dem som i likhet med Kesey ville bryte alle grenser, sier Vindheim.
I Nord-Amerika har flere urfolk grunnlovsbeskyttet rett til å bruke psykedeliske stoffer. Det er en del av deres religiøse tradisjon. Indianere ble nokså lei av besøk fra hippiene, forteller Vindheim.
– Hos noen indianere er bruken av psykedelika en religiøs praksis som styrker samholdet i stammen. De setter seg sammen i et telt en gang i måneden, tar noen knopper av peyotekaktusen og synger (peyote inneholder det psykedeliske stoffet meskalin, red. anm). Dette er omtrent som å gå i kirka på søndag. Så kommer det noen utfrika, uvaska folk med et i beste fall rudimentært forhold til indiansk religiøsitet. En del hippier hadde nok dårlig evne til å lese sosiale signaler i kulturene de reiste til. De ville først og fremst spise seg skjeve på hellige sopper og planter.
I dag har Vindheim en litt annen livsstil enn for femti år siden. Han bor i rekkehus i Trondheim med ektefellen, og får barnebarna på besøk. Flere av hans gamle hippievenner har enten mistet eller klippet håret, og fått mektige posisjoner i samfunnet.
– Mange var bare hippie et år eller to. Mange var også weekend-hippier. De kom innom Slottsparken på fredag, fyrte en rev og var tilbake på jobb mandag morgen, minnes han.
Arne Øgaard ble nysgjerrig på hippielivet i Slottsparken i ung alder. Han vokste opp på Høvik i Bærum, og var 16 år i 1968. Han husker den sju år eldre Jan Bojer Vindheim som en litt aristokratisk type.
– Jan har alltid hatt en høyreist, bevisst holdning. Han er veldig reflektert. I 1968 kunne du treffe folk med spennende tanker i Slottsparken. Allerede i 1969 begynte det å bli borte. I 1970 var det bare en omsetningsplass for hasj, sier Øgaard.
I fjor ga han ut boka «Hvor er min far, den gamle hippien?» Her er hovedpersonen en ung mann som skriver masteroppgave om hippiene. Arne Øgaard har lenge interessert seg for det spesielle miljøet, som han selv var en del av.
– De som virkelig ville realisere hippielivet, reiste til Karlsøy. Der var folk interessert i å eksperimentere med mye annet enn rus. Hasjrøyking i seg selv har aldri tiltrukket meg. Det var et samlingspunkt og ritual når jeg traff alternative folk. Alkohol så vi på som en del av det gamle samfunnet, vold og utnyttelse, alt vi var imot. Vi hadde sett slektninger og naboer gå til grunne med alkohol, og hadde ikke særlig gode assosiasjoner til det. Likevel begynte de fleste hippiene jeg kjente å drikke igjen etter noen år.
Øgaard holder seg fortsatt unna alkohol. Hasj droppet han tidlig, til fordel for vanskelige matteoppgaver. Han gikk på den krevende reallinja på gymnaset, og ville være klar i hodet. Andre deler av hippiekulturen appellerte langt mer til ham enn rusmidlene. Han husker godt den store avstanden han følte til foreldregenerasjonen.
– Når foreldrene våre hadde bygd landet, fortsatte de bare å pusse opp og kjøpe nye ting. De kunne ikke fortelle oss noe om hva som var viktig, bortsett fra å tjene penger og ha en fin fasade. Vi unge var mye mer interessert i verdens urettferdighet, Vietnamkrigen og rasekonflikter. De voksne hadde ingen dypere forståelse av hva livet egentlig gikk ut på, følte jeg. Det var bare «få deg en jobb og oppfør deg anstendig».
Da Øgaard dro til Danmark, fant han et større miljø av hippier som tenkte som ham.
– I København var det store frikonserter, med masse folk som danset. Danskene framsto som mye mer frie og kreative enn nordmenn. I Danmark fikk jeg følelsen av å være sammen med folk som ville noe. De prøvde å bygge opp kollektiver, var interessert i alternativ energi, spirituelle livssyn og mye annet. Etter å ha opplevd dette, skrev jeg en artikkel i Gateavisa med tittelen: «Å leve er å være med, ikke bare se på».
Øgaard har alltid vært opptatt av å skape endring i praksis. Han har blant annet vært med på å starte Cultura Sparebank, som støtter sosiale, økologiske og allmennyttige prosjekter.
– Interessen for å skape noe selv, det er noe Jan Bojer Vindheim og jeg har til felles. Det er typisk norsk å tenke at «nå har jeg sagt meningen min, så da forandrer verden seg». Da jeg begynte på Blindern, var studentene stort sett ml-ere eller streite folk. Det var få av oss hippier der. Vi sa at det er viktig å ta tak selv, og prøve å gjøre noe med verden. Da mente ml-erne at vi var reaksjonære og forsinket revolusjonen. Vi hadde metervis med debatter på gråpapir på veggen. Mange skoleflinke folk ble ml-ere og fikk en veldig snever tankegang. Det var både rart og fascinerende å se på.
Da Øgaard hadde gått på Blindern i tre år, var han mett av teori. Han følte seg nærmest død. For å få kontakt med virkeligheten igjen, flyttet han til øya Rott utenfor Tananger i Rogaland. Han skulle hjelpe en som bodde der med gårdsarbeid. Etter hvert ble de flere, som bodde i kollektiv.
– Vi var opptatt av den alternative ideen om et mangfoldig samfunn. Vi ville vise at det gikk an å leve sammen, leve enkelt og dele på ting. Mange som flyttet i kollektiv oppdaget plutselig hvordan de selv var. Det kunne være rystende.
Øgaard bodde på Rott i to og et halvt år, på slutten av 1970-tallet. På gården var det sauer og alltid mye å gjøre. Han lærte mye om jordbruk, men kanskje aller mest om seg selv. Her ser du ham i aksjon med rokken i hippiekollektivet.
– Den største utfordringen ved å bo i kollektiv er å akseptere at andre er annerledes enn deg. For eksempel har noen kapasitet til å gjøre innmari mye, og noen har det ikke. Du må tåle at noen bidrar litt mindre enn deg selv, og ikke finregne på hvem som har gjort hva.
Det sosiale gikk rimelig greit for Arne Øgaard på Rott. Det verste var klimaet. Det var ofte kald nordavind når kollektivistene måtte ut og luke, og det var aldri ordentlig sommer.
– Å bo på gård lærte meg verdien av hardt arbeid. I 1968 føltes det som om alt det gamle bare falt av seg selv. Etter hvert forsto jeg at endring krever mye jobb. I løpet av hippietiden ble jeg mer positiv til arbeid, og mer skeptisk til rus. Nå synes jeg det er fint når elevene mine arrangerer rusfrie fester.
I likhet med en del andre hippier, ble Øgaard etter hvert lærer på Steinerskolen. Han ramser opp de typiske hippieyrkene:
– Mange ble kunstnere, og veldig mange ble formingslærere og sosionomer. Det var populært å gå på husflidskole og lære seg gamle håndverk.
Kombinasjonen av praktiske og mystiske interesser ser ut til å kjennetegne ekte hippier. Allerede i 1974 drev Arne Øgaard med yoga og transcendental meditasjon. Passende nok startet Norges første yogaskole opp i Oslo i 1968.
Øgaard har aldri vært i India, men han er opptatt av en spirituell livsanskuelse.
– Vi må få en slags bevissthet om hele virkeligheten. Hvordan skal man som moderne menneske få til en spirituell virkelighetsforståelse som ikke er virkelighetsfjern? Det lå en spire til det i hippiebevegelsen, men den forsvant opp i røyk, eller ble kvalt av ml-bevegelsen. Ml-erne var beinharde materialister. De har satt veldig preg på det norske samfunnet i ettertid.
I Danmark fikk hippiene større innflytelse på ettertiden, mener Øgaard. Der er det fortsatt mange flere som bor i ulike typer kollektiver. Økologisk landbruk står sterkere, og det fins mange forskjellige friskoler. Hvilke hippieideer har overlevd i Norge?
– Jeg vil si at det først og fremst er likestillingen som har overlevd her. I hippiemiljøet var det full likestilling, men hippiene var ikke alene om å kjempe for den saken. Noe av det som særpreget 1968, var at folk fra alle mulige miljøer møttes som likeverdige: småkriminelle, kunstnere, studenter og folk som hadde falt ut av skolen. Hippiene var opptatt av å akseptere mennesker som de er. Det ga også selvtillit – folk var glade for å være som de var.
Øgaard er opptatt av å gi et nyansert bilde av hippiene. Noen rotet seg bort i lukkede, destruktive miljøer.
– Når du bryter med samfunnet og har veldig tro på at du har funnet det rette, da er det tungt å oppdage at du har valgt feil. Hvor skal du gå? Jeg kjenner flotte mennesker som døde av selvmord og overdoser. Folk eksperimenterte med ting de ikke hadde oversikt over. Det verste var noe som skjedde i Trondheim: Noen hadde kjøpt noe stoff de var usikre på. Så tok de med en fyr inn på et offentlig toalett, og sa:
«Vi har en sprøyte, vil du prøve?»
Han døde mellom armene på dem. Det var mye dårlig stoff på markedet. De som begynte med sterkere stoffer, var stort sett dem som hadde mest problemer i utgangspunktet. En del av dem ble plukket opp av kristne gatearbeidere. Der så jeg utrolige eksempler på at folk kom seg på beina igjen. De trengte først og fremst noen som brydde seg om dem, og som etter hvert hjalp dem inn i arbeid.
Hippienes brudd med det konforme samfunnet de kom fra, kunne få ekstreme utslag. Det er lett å glemme hvor strenge de sosiale normene var før omveltningen på 1960- og 70-tallet. Den tidligere hippien og skuespilleren Lasse Tømte sa litt om det i et intervju med =Oslo i 2013:
«Bøndene hadde rutete skjorte, arbeiderne blå og funksjonærene hvit. Konformismen var enorm. Holdninger som den gang ble uglesett, er i dag en selvfølge i de fleste partiprogrammer. Vi aksepterer ulike måter å leve, jobbe og elske på.»
Mange av Arne Øgaards venner fra hippietiden kaller seg heller gamle frikere enn gamle hippier. Selv vil han gjerne hylle «hippiesjelen». Han ramser opp dens viktigste kjennetegn:
– Vær fri, vær kjærlighetsfull, vær fantasifull. Bry deg ikke så mye om at andre tenker og oppfører seg annerledes enn deg, så lenge de ikke er voldelige. Den største lærdommen jeg tar med meg fra livet i kollektivet er: Jeg er ikke enig med alle, men vi er likevel venner og synes det er viktig med mangfold.
Artikkelen sto på trykk i =Oslo mars 2019. Det gamle bildet av Arne Øgaard er fra Stavanger Aftenblad. De andre bildene er tatt av Lars Aarønæs.


Én kommentar
Bjørn Olav Nerhagen
Artig og interessant lesing for en som er født 10 år for sent til å delta, men som utover på 1970-tallet var inspirert av både musikken, poesien, prosaen, livsstilen og hasjrøykinga og noen tripper.