Are mener han kan komme til å drepe

Unge amfetaminbrukere ønsker sjelden å slutte. Dette er historien om en av dem.

Teksten er basert på samtaler med Are, Ann og venner av Are, samt hjelpeapparatet i Trondheim. Illustrasjon: Svein Johan Reisang.

Ares magesekk er helt tom. Det er ingenting mer å kaste opp, bortsett fra en tyntflytende blå væske. Det er høsten 2000, Are er 15 år gammel. Han henger over en bøtte hjemme i leiligheten til mamma på Kolstad, en drabantby i skogkanten, femten minutter utenfor Trondheim sentrum. Han har nettopp kommet hjem etter å ha vært borte i nesten et døgn. Mellom rundene med oppkast ligger den spinkle gutten på sofaen med hodet i fanget hennes. For første gang innrømmer han å ha brukt ecstasy. Han holder skjult at han også har sniffet kokain.

Snart må Are bæres ned til moras slitte røde Audi Corsa og kjøres til Regionsykehuset i Trondheim. Det samme sykehuset Ann kommer til å måtte besøke sin egen sønn også om åtte år. Han svever inn og ut av bevissthet. Han er sterkt dehydrert, og kroppen vil ikke ta til seg mat. Sykepleierne setter inn drypp med vann, næring, insulin og beroligende midler gjennom slanger i hendene og halsen. «Mamma,» er det første Are sier når han våkner neste dag.

Etter ei stund bæres han av noen sykepleiere inn på et bad. Det flislagte rommet lukter av desinfeksjonssprit. I speilet ser han seg selv. Han er mange kilo tynnere og har svarte ringer under øynene. «Nå dør jeg,» tenker Are.

Men Are døde ikke. Kroppen begynte å ta til seg næring. Snart var unggutten ute igjen, og satt i klasserommet sammen med kompisene sine i 10A på Huseby Ungdomsskole. Han var sitt gamle jeg, men han hadde lært noe. Neste gang han tok ecstasy skulle han ikke blande det med kokain. Mens hovedstaden er regjert av heroin, som doper deg ned, er stiftsstaden alltid på tuppa med amfetamin. Stoffet setter stemninga i hele Trondheims underverden. Med amfetamin i blodet trenger du ikke søvn, du er ikke sulten og ideene dine er alltid gode. Under andre verdenskrig ble midlet brukt aktivt av begge sider for å holde soldater klare til kamp. I dag blir stoffet fortsatt produsert som medisin mot enkelte lidelser, blant annet ADHD.

Men amfetaminen de fleste rusbrukere får henda i, blir brygget på ulovlige fabrikker i blant annet Polen og Litauen. På gatehjørner ved Nidelva, hjemme hos folk og i røykegården på Frelsesarmeen skifter tusenlapper og poser med piller eller hvitt pulver hender. Det brukes av unge som mener at å sove kan en gjøre i grava, og gamle som merker at kroppen holder på å gi opp. Få, om noen, av de unge vil slutte å ruse seg. Det er først når de er i midten av 20-årene konsekvensene kommer.

I 2005 er Are 21 år gammel. En formiddag rett før jul får Ann plutselig en ekkel følelse av at noe er galt. Hun ringer hjem. Are tar telefonen. Han er helt krakilsk og forteller at hun må komme, hvis ikke kan han ikke ta ansvar for hva som skjer med leiligheten. Han har helt sprit utover gulvet og ringt til Rentokil skadedyrutryddere. Snart vil han tenne på. Ann drar rett hjem. På tunet møter hun en røslig mann fra Rentokil.

– Han som er der oppe er ikke helt god, forklarer hun skadedyrutrydderen.

Ann er redd. Hun vil ikke gå opp i leiligheten alene. Hun vet at psykotiske personer kan finne på å skade selv de menneskene de er mest glade i. Og på rommet sitt har Are ei baseballkølle av metall. Skadedyrarbeideren tilbyr seg å bli med opp. Der møter de Are som prøver å tømme de tomme skoene sine for edderkopper. Huset er fullt av dem, forklarer han.

Skadedyrarbeideren spiller med og leiter rundt i leiligheten, men han finner ingen edderkopper blant de smilende tøyjulenisser som pynter opp stua. Ann ber sønnen komme ut på verandaen, og forklarer at her kan ikke edderkoppene finne dem. Are babler usammenhengende. Men i klare øyeblikk ser han på mora som står ved siden av ham.

– Det har rabla for meg, har det ikke?

– Jo, svarer mor.

Men han forsvinner bort fra henne igjen. Ann ringer Mona Eilertsen som jobber i TIUR-prosjektet som prøver å hjelpe unge rusbrukere. Hun kommer til leiligheten så fort hun klarer. Idet hun kommer inn i leiligheten, merker Mona at Are ikke kommer til å bli med ut frivillig. De må kontakte politiet mens de oppholder ham. Men Are merker at noe er galt. Idet politiet kjører inn på tunet låser han seg inne på barnerommet sitt. På pulten ligger det flere kniver og en plombert pistol. Da han skal velge seg et våpen for å forsvare seg mot politiet som banker på døra, velger han en flaske. Politiet braker inn og Are, liten sammenlignet med de staute politimennene, blir raskt slengt i bakken.

Han legges inn på Haukåsen psykiatriske sykehus på grunn av psykose påført av amfetamin. Han slippes ut allerede neste dag og nekter å ta imot oppfølgning. Etter hendelsen blir Are stadig villere. Snart er det nesten ingen av dørene i den lille blokkleiligheten som ikke har hull etter slag og spark. For Ann går det ikke lenger. Hun kaster ham ut. Om hun ikke gjør noe nå, kan det bety at hun selv blir med i dragsuget Are lager rundt seg. Men utenfor barndomshjemmet blir det ikke like lett å skjule rusen.

– Jeg er synlig som rusbruker nå, forteller han Mona.

Det plager ham. Han hadde aldri tenkt å bli narkoman. Esso-stasjonen er bare noen hundre meter fra moras blokkleilighet. Are går inn og forbi smågodtdisken hvor han plukka ut godsaker som ung. Han går videre bort til doen og lukker døra. Are heller litt amfetaminpulver ned i en kork før han skrur på springen, fyller opp sprøyta med vann og sprøyter et ned i korken.

Han lar vannet og pulveret blande seg før han tar fram en bomullsbit og lar blandinga suges opp i dotten. Så trekker han blandinga opp i sprøyta gjennom bomullen for å få renset bort partikler. Alt dette har han sett venner gjøre mange ganger. Han setter sprøytespissen mot blodåra nederst på overarmen. Han er vant til å sette stikk med insulinsprøytene, så dette er ikke vanskelig. Sprøytespissen lager et lite hull i huden. Siste sjanse til å hoppe av mens leken er god. Han vet hva som skjer når en begynner å dope seg med sprøyter. Du blir sprøytenarkoman, søppelnarkoman.

Han vet at når en har fått et kick fra å ta amfetamin med sprøyte kommer det aldri til å bli det samme å få det i seg på andre måter. Fingeren trykker inn pumpa og blandinga av vann og amfetamin suser ut i blodåra. Den følger blodstrømmen rundt gjennom hjerte, lungene og opp til hjernen. Det er ground zero.

– Nå er det gjort, tenker han.

Mer klarer han ikke å tenke før amfetaminmolekylene reagerer med nervecellene i hjernen, som så sender dopamin og noradrenalin ut i blodstrømmen. Et år seinere springer politimenn opp betongtrappene på boligkomplekset Valøya. Det er en tre etasjer høy blokk i rød teglstein og grå betong som minner om en atombunker fra den kalde krigen. Det er huset for alle som ikke hører hjemme noe sted. Alle som ikke vil eller klarer å endre livsstilen sin. Her er det er ingen begrensinger på bruk av rus. Gangene er fylt med søppelposer og utallige kadavre fra stjålne sykler. Det er alltid to ansatte på jobb, men de sitter for det meste bak en glassvegg på et kontor skjermet fra omverdenen. Ofte er de for redde til å komme ut. For mange beboerne på Valøya er aggressive.

Som leietaker av leilighet B201 blir Are en av dem. Han kaller det selv for «Valøyasyndromet». Før han flyttet inn hit snakket Are med barndomskompisen Tore. Han vet hva som kommer til å skje med han.

– Om jeg må bo på Valøya, kommer jeg til å drepe noen. Det er alles krig mot alle. Kampene pågår åpenlyst i gangene.

Are har trua andre beboere med våpen. Denne gangen er det en golfkølle han vil bruke mot en av naboene. Det er en dophandel som har skåret seg. En pose piller han fikk kjøpt har blitt stjålet tilbake av han som solgte dem til ham. Are er sint og har rasert sin egen leilighet. Politimennene kommer seg opp trappa til andre etasje og får lagt Are i jern. Han blir hevet ut fra botilbudet med lavest terskel i Trondheim. Som et siste forsøk, utenfor systemet, leier TIUR-prosjektet en leilighet hvor huseieren skal passe litt på ham. Ikke lenge etter at han har flytta inn, stjeler han og en kompis naboens fyrverkeri og skyter det opp fra naboens egen veranda. Han har nådd bunnen, men festen er fortsatt i gang. Ingen av tiltakene til TIUR har roet ned Are. Snart er det bare mor igjen.

En av de mange måtene en kan få amfetamin inn i kroppen på er å «droppe». Det vil si å pakke pulveret inn i sigarettpapir og svelge de små papirfirkantene. Idet papiret løser seg opp kommer pulveret ut i kroppen og etser. Rett før åpningen inn til magesekken har betennelsen satt seg. Og den forsvinner ikke. Siden første gang Are ble lagt inn på sykehuset har institusjonen endret navn fra Regionsykehuset i Trondheim til det mer sakrale St. Olavs hospital. Men bygningen er fortsatt den samme. Denne dagen, en mandag i oktober 2008, er Are innlosjert på firemannsrom 1021, avdeling for fordøyelse og leversykdommer.

Han ble lagt inn for et døgn siden etter å ha drukket for mye tequila og sider. Festen som skulle feire en kompis som nettopp hadde sluppet ut fra fengsel, endte med at han ikke klarte å slutte å kaste opp. Det er betennelsen nederst i spiserøret som har skrudd på kroppens alarmklokker. Et begynnende magesår.

Det er i midten av 20-årene at amfetaminbrukere begynner å merke konsekvensene av rusen. Are er 24. Han klør seg på halsen. Slangen som ble presset ned i svelget for å sjekke magen har rissa opp spiserøret. I tillegg kjenner han et ubehag etter sprøytene han har fått på sykehuset. De girer ham opp og får kroppen til å tro den snart skal få et kick. Ann sitter sammen med Are foran et stort vindu med utsikt mot Trondheimsfjorden og ser på at sønnen spiser. Hun bøyer seg rolig over til ham og tar i kragen hans med to fingre. Hun har funnet en liten rift i den svart- og hvitstripede genseren.

– Genseren din er jo ødelagt.

– Jeg veit, svarer Are.

– Jeg må vel fram med symaskina, konstaterer mamma.

Hun har blitt vant til å møte sønnen her. Han blir stadig oftere lagt inn. Hun vet hva det betyr. Anns liv har blitt en skygge av Ares. Noe ganger skulle hun ønske hun bare kunne rømme fra ham. Hun vet det er foreldre til rusbrukere som gjør det. Her i Trondheim er livet hennes alltid fullt av Ares problemer. Og likevel, hun vet ikke hva hun hjelper ham på vei mot. Han vil ikke inn i noe behandlingsapparat, og Ann har ingen tro på at han kan klare å slutte å ruse seg selv. Hun har aldri trodd at sønnen kommer til å bli gammel.

Ikke så langt fra moras drabantbyblokk. På veggen bak dem henger et originalt Håkon Bleken-trykk, ute av stil med hasjbongene, knivene og slåsshanskene som ligger spredd rundt stua. De to har fått det som betaling for narkogjeld. Tore har fått på seg militærutstyr. Are er kortklipt og ikledd et par røde runde solbriller, en selvlysende singlet og i hånda har han en revolverkopi, alt for å ligne så mye som mulig på Woody Harrelson i «Natural Born Killers». En kompis av dem som eier et utested i byen har invitert til utkledningsfest. Are setter pistolen ned i boksa og går ut døra. Såret svir i halsen. Det er nok en helg med nok en fest. Det er fortsatt moro.

Teksten sto på trykk i =Oslo januar 2010.