Arbeids-utvandrerne

En femtedel av Romanias arbeidsstyrke jobber nå i et annet land. Hva er konsekvensene av en slik masse­emigrasjon for et land, for et nabolag og for en familie?

De største husene i Brădeni, som det Daniel og familien bor i, ligger langs veien. Det er en lang, rett strekning, hvor mange tråkker ekstra hardt på gasspedalen, spesielt når de må kjøre forbi en hestetralle eller en gammel traktor. Det er om å gjøre å holde de store portene låst, for bak dem kryr det av viltre småunger. Daniels port er gedigen, og ganske ny:

– Den forrige var helt utslitt. En dag åpnet kona mi den, og den bare falt over henne. Det gikk heldigvis bra, forteller han i det vi geleides inn på gårdsplassen.

De andre husene i denne landsbyen i hjertet av Romania ligger spredt oppover slake åser. Mange av dem er bare skur, andre er murhus som Daniels, men mindre og slitne. Bortsett fra den nyasfalterte veien vi ankom på, er veiene mellom husene leire og gjørme. Det lukter bondegård, på godt og vondt.

Daniels eiendom er kjøpt for pengene han har tjent på å jobbe lange, lange dager på bilvask og med gatemagasinsalg i Norge.

Pappa er hjemme

Daniel har akkurat våknet, fortsatt sliten etter tre dagers busstur fra Oslo. Han forteller at treåringen Edouard ikke vil la pappa være, nå når han endelig er hjemme en tur. Nå står Edouard og storebror Matteo storøyde og skeptiske i døråpningen. Den yngste av brødrene – som til liks med faren også heter Daniel – sover fortsatt, forteller moren hans, Kristina. Hun har kommet inn uten at vi la merke til det, vever og stillferdig som hun er. Daniel er kraftig og snakker høyt. Han peker mot den digre vedstabelen i hjertet av gårdsplassen:

– Vintrene her er kalde. Ikke like kalde som i Norge selvfølgelig, men strømmen er dyr, og alle hus varmes med ved.

Han viser frem hønsegården og grisebingen. Fem griser, tre av dem unger. Det er så mange griser du har lov til å ha hjemme i Romania nå, etter at en ny lov fra 2019 satte begrensninger for dyrehold i private boliger. Alle familier her i Brădeni har fem griser og en stor fryser. Høns og kjøkkenhage er også obligatorisk. Middagene som serveres her kan ikke bli mer kortreiste.

I Romania er det lov til å ha maks fem griser hjemme. I Brădeni har de aller fleste det – i tillegg til høns og grønnsakshage.

Et bedre liv enn mitt

Daniel kjøpte huset i 2015, men flyttet ikke inn før for to år siden. For å få huset i orden har han solgt gatemagasiner i Oslo rundt 10 måneder hvert år. Det meste av pengene han har tjent i Norge, har gått til å pusse opp de to etasjene og kjøpe brukte møbler for å innrede. Utgiftene i Norge holder han på et minimum:

– Vi bor tre menn på et lite rom utenfor Oslo. Vi kjøper inn billig mat som vi tilbereder sammen. Det eneste jeg bruker penger på ellers, er røyk. Jeg sender hjem mellom sju og ti tusen kroner i måneden til kona og guttene. Det er mer enn jeg bruker selv.

Det som eventuelt blir til overs, sparer han:

– De pengene jeg klarer å spare, skal gå til å skape et bedre liv for barna mine. Jeg kan ikke la dem vokse opp som jeg gjorde.

I den fattigste delen av Brădeni ligger Daniels barndomshjem, hvor foreldrene hans fortsatt holder til. Sammen med sønnene besøker Daniel dem for første gang siden han kom hjem fra Norge.

Lille Daniel, Edouard og Matteos oppvekst ligner ikke farens. Den er derimot svært typisk for mange rumenske barns oppvekst i dag. En undersøkelse Redd Barna gjorde i 2021 konkluderte med at litt over 75 000 rumenske barn hadde én eller begge foreldrene i jobb i utlandet. Mørketallene, spesielt for fattige tettsteder som Brădeni, er nok store. Når foreldrene ikke jobber i det ordinære arbeidslivet i landet de reiser til og heller ikke melder fra til myndighetene, blir tallene vanskelig å stole på. Da journalister fra BBC gjorde et dypdykk i materien i 2014, fant de at nærmere 300 000 barn den gang levde med én eller begge foreldre i utlandet. Det var over tre ganger så mange som det offisielle tallet på 80 000.

Å ha og ikke ha

Ingen andre steder vi besøker i Romania, er konsekvensene av emigrasjonen like godt synlige som i Brădeni. Daniels barndomsvenn Mihai foreslår en rundtur i landsbyen og området rundt. Han spenner begge hestene sine foran kjerra han vanligvis frakter ved i, sager til noen planker som han legger på tvers for å lage et sete, og ber oss klatre på plass. Noen av ungene i nabolaget hopper på sammen med oss før vi starter omvisningen. Daniel er guide:

– Dette er den eneste butikken. Her koster alt dobbelt så mye som i byen, så vi handler ikke så ofte her. Mest fôr til dyra. Vi betaler heller noen for å kjøre oss til nærmeste by.

Det er påfallende få biler å se. Nysgjerrige landsbyboere kommer ut for å se hva som står på. Daniel kjenner alle. De gamle konene. Mennene som står på brua og sladrer mens de drikker øl. Mødrene med småunger hengende i skjørtene. Men hvor mange er det som ikke er her?

– De som bor her, jobber i Spania. I dette huset jobber faren i Tyskland. Her også, i Tyskland. De plukker grønnsaker der i sesongen. Her er det ingen hjemme nå, alle er i Tyskland.

Mihais kjerre brukes vanligvis til å frakte tømmer til innbyggerne i Brădeni, men i dag er den omgjort for sightseeing.

Sånn fortsetter det. Alle husene Daniel peker ut, minner om hans eget: stort, nymalt og velstelt. De fleste ligger langs hovedveien, som hans eget. De to gampene trekker kjerra over en bru og inn på leireveiene, og det er som å tre inn i en annen verden. Eller den tredje verden. Daniel peker ut et lite murhus bak et vaklevorent gjerde. Han oversetter for vennen Mihai bak tømmene:

– Dette er hvor jeg vokste opp. Vi var en familie på seks i et rom. Tenk deg det. Seks mennesker som sover, spiser og vasker seg i ett lite rom.

Daniel skyter inn at han har snakket med eldre kunder i Norge som har vokst opp som dette, men legger til:

– Mihai er bare 26 år gammel, som meg. Barn her vokser fortsatt opp som ham.

Vedhoggeren

Når hestene er spent fra vogna, blir vi sittende utenfor Mihais hjem. Selv om eiendommen og bygningen er større enn barndomshjemmet, bærer stedet tydelig preg av manglende ressurser. Barnas klær er hullete og skitne, og bygningen preges av vilkårlige reparasjoner og nødløsninger, i likhet med mange andre hus i området. Daniel forklarer at Mihai skiller seg ut fra de fleste andre unge menn som har valgt å bli igjen her. Der andre lever som faren hans, av minimale sosialytelser, smålån og tjenester, har barndomsvennen valgt å jobbe hardt. Mihai ser sjenert ned og snakker lavt når han forteller oss om jobben og livet:

– Jeg leverer ved til hele Brădeni, men det er likevel for lite penger til å skape et godt liv for familien. Huset har jeg bygget det med mine egne hender, fordi jeg ikke kan betale for arbeidene. I høysesongen, hvis jeg jobber ekstra hardt og klarer tre transporter om dagen, kan jeg tjene rundt 2500 kroner i uka. Det skal holde til mat, klær og strøm til seks mennesker. Strøm har blitt veldig dyrt.

Bekymringene for økte strøm- og matpriser går igjen hos mange vi møter i landsbyen. Til og med rumenere med faste jobber forteller at det nå er umulig å opprettholde levestandarden. Drosjesjåfører unnskylder seg for at de må kjøre svart, og flere og flere tjenester avtales uformelt for å slippe unna skatter og avgifter. Og enda flere setter kursen mot andre EU-land. Hvorfor har ikke Mihai gjort som Daniel, og så mange andre?

– Jeg vil gjerne jobbe i utlandet. Helst i Tyskland. Men det er vanskelig med fire barn, ett er helt nyfødt. Jeg tror ikke kona vil la meg dra ennå, men jeg vil også at mine barn skal få en annen oppvekst enn meg. Et bedre liv.

Daniel kjenner alle, så det blir mange stopp for å hilse på folk han ikke har sett på lenge.

Et land i utlendighet

Begrepet diaspora brukes om den rumenske befolkningen utenfor Romania og Moldova. Vanligvis regnes heller ikke de som bor fast i nærliggende land som Ukraina og Serbia med, og selv uten disse gruppene teller diasporaen nærmere fire millioner mennesker. Dette tilsvarer rundt hver femte rumener i arbeidsdyktig alder. Flesteparten befinner seg i vest-europeiske land, og aller flest har søkt lykken i Italia. Men også Spania, Tyskland og Storbritannia har store rumenske populasjoner.

Denne store emigrasjonen startet på begynnelsen av 2000-tallet. Da Romania ble en del av EU i 2007 og befolkningen kunne søke arbeid innenfor unionen,
eksploderte utvandringen. Bare dette året alene forlot 560 000 mennesker landet.

Bilvask og kjærlighet på Romerike

Daniel, familien hans og de fleste av vennene hans i Brădeni, er roma. Denne minoriteten utgjør under to prosent av landets befolkning, men assosieres likevel med Romania i mange vest-europeiske land. Romaenes historie er en om forfølgelse, slaveri og diskriminering, helt frem til vår egen tid. I Norge ble roma-migranter som Daniel et hett tema etter at Romania ble en del av EUs indre markedet i 2007. Den såkalte tiggerdebatten handlet om hvordan man skulle møte de fattige migrantene som kom hit for å tjene penger på gata. Daniel kom til det kalde landet i nord som 14-åring i 2010, og i flere år levde han fra hånd til munn på gata.

– Jeg tigde og pantet flasker. Visste ikke om noe annet jeg kunne gjøre. Jeg hadde syv års skole og ingen hjelp hjemmefra. Etter hvert fikk jeg en jobb i en bilvask, men det var svært dårlig betalt, og jeg ble lurt for lønn. Likevel er jeg takknemlig for den jobben. Den gjorde det mulig å kjøpe dette huset.

Rundt lunsjbordet hjemme hos Kristina og Daniel er det mye energi. Sønnene Edouard og Matteo er fortsatt oppspilte fordi pappa endelig er hjemme, og det er vanskelig å sitte i ro.

Kristina og guttene har slått seg ned sammen oss. Det står store lunsjtallerkener med kjøttpålegg, ost, egg og stekt svor på spisebordet. Den rumenske gjestfriheten føles overveldende, særlig med tanke på fattigdommen vi har møtt utenfor portene. Daniel spør kona om det er greit at han forteller historien deres. Hun smiler ja.

– Jeg var i Norge, og vi hadde fått kontakt og pratet sammen over nettet i åtte måneder. Vi likte hverandre og hadde lyst til å møtes, så vi ble enige om at Kristina skulle komme til meg. Jeg leide en leilighet på Blaker, men i 2016 mistet jeg jobben i bilvasken og hadde ikke råd til å betale husleie lenger. Da Kristina kom til Norge, bodde vi i et telt utenfor Lillestrøm.

En tøff start

Kristina ser sjenert ned. Hun skjønner ikke ordene, men kjenner historien. Daniel ler når han tenker tilbake på livet den gang:

– I nesten tre måneder bodde vi i teltet. Det var sommer, men det regnet nesten hver dag. Jeg pantet tomflasker og solgte gatemagasiner. Kristina tigde penger på gata i Lillestrøm. Så ble Kristina gravid. Matteo er sånn sett litt norsk. Made in Norway. 

Her vi sitter i den store, ryddige og rene stua i Brădeni, med bugnende fat på bordet, er det vanskelig å se det for seg – de to tigge og bo i telt på Romerike. Men det var dette som la grunnlaget for alt de har og er i dag. Kristina legger ikke skjul på at veien hit var både lang og hard.

– Det ble svært tøft. Der vi bodde var det veldig, veldig mye mygg, og jeg er allergisk mot myggstikk. Jeg hadde store, røde kuler over hele beina og armene. Da jeg var to måneder på vei, måtte jeg dra hjem og bo hos familien. Daniel måtte bli igjen og prøve å tjene penger. Vi kranglet mye på denne tiden, før Matteo ble født.

Daniel nikker og bekrefter:

– Ja, vi gikk nesten fra hverandre. Det var et vanskelig liv, og vi var veldig unge. En lang stund snakket vi ikke sammen. Men da han ble født, forandret jeg meg. Da ble livet seriøst. Nå elsker vi hverandre. Vi er blitt voksne sammen. Blitt sterkere. Kristina er kjempesterk.

Den jeg aldri skal bli

Etter lunsj tar Daniel oss med for å møte foreldrene. De bor tre minutter unna, i det vi skjønner er den fattigste delen av Brădeni. Nysgjerrige unger følger oss på avstand. Mange av dem ser ikke ut til å eie andre klær enn dem de går i. Hullete, skitne T-skjorter, utslitte sko. Porten inn til Daniels foreldre er knapt en port. Bare planker som spriker og truer med å falle over den som drister seg til å åpne. Hjemmet består av to rom, begge med dør ut mot gårdsplassen, hvor Daniels mor er i gang med å koke en diger gryte tomatsaus.

– Mange ganger var jeg sulten da jeg la meg her, forteller Daniel i det han setter seg på senga han sov i da han bodde hjemme hos foreldrene tidlig i tenårene.

– Dette var gutterommet fra jeg var ti til jeg reiste til Norge første gang, forteller Daniel og setter seg på senga. Det eneste sittemøblet i rommet. Veggene er nakne, bortsett fra et hjemmelagd fotball-motiv ved sengegavlen. Det eneste som vitner om en slags ungdomstid. Daniel blir stille og får et melankolsk drag over ansiktet:

– Mange ganger var jeg sulten da jeg la meg her.

Det går et minutt, før Daniel igjen reiser seg. Sammen går vi ut på gårdsplassen for å treffe faren hans. Vi får billig øl fra en stor plastflaske, og de to veksler ord uten å se på hverandre. Det føles ikke så hjertelig, med tanke på at dette er Daniels første besøk hos foreldrene siden han kom hjem. Daniel snur seg mot meg:

– Du skjønner, min far er alkoholiker. Som så mange av mennene her. Det er ingen hemmelighet. Han har aldri hatt en fast jobb. Han liker ikke å måtte jobbe.

Daniels far og hans generasjon ble i stor grad formet av årene mellom kommunismens fall og Romanias inntreden i EU. En tid med stor arbeidsløshet innenlands og små muligheter for å søke arbeid i utlandet. Vi har møtt på flere av dem i Brădeni, mennene som slår i hjel dagene med øl og småprat. De som har gitt opp, kaller Daniel dem. Nå oversetter han for faren, som selv mener at han lever det gode liv.

– Se her, her har vi alt vi trenger for å overleve. Vi har grønnsakshage og griser. Penger har vi ikke, men vi klarer oss for det. Gå og plukk en tomat. Det er sikkert den beste dere har smakt.

Det siste stemmer. Det er en fantastisk tomat. Og det nybakte brødet fra den store bakerovnen rett ved er også i en klasse for seg. Alt rotet og fattigdommen til tross, virker det nesten idyllisk. Daniel smiler stramt når vi nevner det.

Så lenge Daniel kan huske, har faren vært uten fast arbeid. Besøket hos foreldrene, bringer tilbake minnene om en tilværelse han har jobbet hardt for å unnslippe.

– Det var ikke et godt sted å vokse opp. Han var ikke snill mot min mor eller oss barna. Jeg besøker ham fordi han er faren min, ikke fordi jeg føler jeg skylder ham noe.

I det vi sier adjø, trykker Daniel en neve sedler i farens hånd. Moren enser oss ikke lenger. Besøket har gjort Daniel nedstemt. Han rister på hodet mens han forteller:

– Han spør meg alltid om penger. Alle som er igjen her i byen og lever som ham, gjør det. Prøver å bomme noen kroner til røyk og øl. Sånn er det bare.

Det nye huset, det gamle livet

Daniel hilser på en middelaldrende kvinne omgitt av voksne barn og barnebarn. Han forteller at Utsa har vært alenemor i en årrekke, og har tilbragt det meste av disse årene med å høste bær, frukt og grønnsaker i Tyskland. Ingen andre steder i Brădeni er kontrasten mellom levestandarden som emigrant og som fastboende like tydelig som på Utsas eiendom. Det gamle, forfalne huset står der fortsatt, ved siden av de to kritthvite nye murhusene, med nylig innlagt strøm. Det gamle livet ved siden av det nye livet. Pengene til hus, møbler og strøm kommer fra det rike Vest-Europa, men folka her betaler også en annen pris for den nye levestandarden:

– Storesøsken har passet småsøsken, og andre slektninger har sett til dem. De har bodd her uten en mor eller far. Det er vanlig, forteller Daniel.

I Redd Barnas rapport «Spotlight on refugee children in Romania» fra 2021 ble det beregnet at 22 600 rumenske barn levde med begge foreldrene eller én enslig forelder i jobb utenlands. Rapporten beskrev også at rundt en tredjedel av barna som rammes i stor grad må klare seg alene, og at disse ofte kommer fra de fattigste regionene i landet. Som Brădeni i regionen Sibiu. I 37 prosent av tilfellene har foreldrene jobbet i utlandet i mer enn fire år.

Grillmesteren

300 kilometer fra Brădeni, i en forstad til byen Buzău, får vi en førstehåndsberetning om hvordan det egentlig er å vokse opp som et barn av diasporaen. På en dåpsfest, blant flere kjente fjes fra gatemagasinet i Oslo, møter vi 20 år gamle Bogdan. Han er roma, som Daniel og både han og flere andre i den lille forstaden snakker greit norsk. Selv om Bogdan nærmest må rope for å overdøve musikken som dundrer ute på gårdsplassen, forteller han villig:

– Nesten alle her er i slekt, og når noen reiser til et land, reiser ofte de andre etter. For å føle seg tryggere. Det er derfor du kjenner så mange herfra fra før.


Bogdan har ansvaret for å grille mengder av svine- og fårekjøtt til sultne dåpsgjester.

Bogdan er ikke så ofte hjemme i Romania lenger, og når han først er her, må han få med seg mest mulig. Han hilser på venner og slekt, slår av en prat, har ansvar for å grille mengder av saue- og svinekjøtt og må også gjøre seg i stand til en bryllupsfest han skal innom senere på kvelden. Likevel insisterer han på å fortelle sin historie, sånn i rykk og napp:

– Første gang mamma og pappa reiste til Norge, var jeg syv år. De fant ikke arbeid, men levde av å tigge. Da var de bare i Norge noen måneder av året. Da jeg var ni, fant de seg faste jobber der. Da kom de hjem to uker i året, til jul og påske. Ellers ble bestemor både mamma og pappa.

Alene hjemme

Akkurat her hvor Bogdan vokste opp, var det ikke så vanlig at begge foreldrene reiste utenlands for å jobbe, forteller han. Selv om flere og flere barn vokser opp med besteforeldre eller andre slektninger, det eller er overlatt til å ta vare på hverandre, er fortsatt den vanligste praksisen at én av foreldrene er igjen hjemme.

Bogdan mener at de som havner i denne situasjonen. er de med to foreldre med minimal utdannelse. Blant disse er minoriteten roma sterkt overrepresentert. På dåpsfesten snakker vi med flere tenåringer som bor alene hjemme store deler av året. De er mange nå, men Bogdan var ganske alene, og følte på det:

 – Det verste var foreldremøtene. Bestemor kom dit, men jeg tror hverken hun eller jeg likte det. Jeg så på alle foreldrene og tenkte på hvor lenge det var det til jeg fikk sett mine. At de var der én gang i året. Jeg husker spesielt én bursdag, da jeg fylte tolv. Vennene mine kom sammen med foreldrene sine for å feire meg. Jeg speidet etter mine egne foreldre. De hadde sagt de skulle komme, men rakk det ikke likevel. Da gråt jeg. Jeg gråt lenge – og så ble jeg sint. Dritsint.

– Jeg hadde annen familie. Min bror og onkler og tanter. Bestemor var nok ikke så veldig streng. Jeg tror hun syntes synd på meg fordi jeg nesten aldri så foreldrene mine. Jeg var heller ikke så vill av meg de første syv årene på skolen. Det forandret seg da jeg begynte på ungdoms­skolen, som lå inne i byen. Jeg begynte å feste mer og mer og sove hos venner i byen.

Rotløs i nord

Barn av diasporaen, de midlertidig foreldreløse i tenårene, er blitt et problem for Romania. Bogdan mener foreldre har mer autoritet og makt enn lærerne i skolesystemet, så når foreldrene ikke følger opp skolegangen, dropper mange ut. Bogdan er usikker på om han selv droppet helt ut, men mener å ha forklaringen på hvorfor så mange av Romanias unge gjør det.

– Når du går i første klasse og ser andre som røyker, kan du gå i butikken og kjøpe røyk selv i Romania. Hvis du da ikke har foreldrene dine der, er det ingen som ber deg slutte å røyke. Det samme med sprit eller narkotika. Hvis læreren vil snakke med foreldrene dine om at du ikke kommer på skolen, så er det ingen å snakke med.

Bogdan valgte å dra til Norge da han var 16. Etter to uker begynte han på skole, og i løpet av et halvt år lærte han seg greit norsk, bestemt på å få det til i Norge. Han bodde sammen med moren og faren til han fylte 18.

– Moren min jobbet med renhold og pappa som vaktmester. De hadde aldri hatt tid til å lære seg språket, så jeg ble deres tolk.

På en gårdsplass utenfor Buzău holdes det dåpsfest, og flere av deltakerne har oppholdt seg i Norge tidligere. Noen skal også tilbake dit.

Bogdan forteller lenge og detaljert om sommerjobber og kveldsjobber han søkte i Norge, jobbintervjuer han var på og sinnet over aldri engang å få et svar. Han forteller om lite ukepenger og det å føle seg fattigere og annerledes enn klassekameratene: 

– Da jeg gikk på Kuben videregående i Oslo, mistet jeg kontrollen. Uten jobb og med lite lommepenger hjemmefra, begynte jeg å lete etter andre måter å tjene penger på. Jeg ville ha de samme merkeklærne som klassekameratene mine. Det verste jeg gjorde, var å selge stoff. Det var en lettvint måte å skaffe penger på, men det har gitt meg så mange problemer. Med gjenger, med politiet og med Nav. Jeg må ta det siste året av videregående om igjen. Jeg droppet ut, ikke bare fordi jeg fant på mye galt, men fordi jeg giftet meg.

Bogdan viser stolt frem ringen. Nå er han 20, nygift og skal ta fatt på rørleggerutdanning i Norge. Kona hans har allerede vært med dit. Det er der fremtiden er. Alle på festen er enige om at Norge er å foretrekke fremfor Romania. Alle vil også gjerne vise frem hvordan man fester i Romania, så samtalene blir mer og mer flyktige utover natta. Før Bogdan drar videre til bryllupsfest, rekker vi noen ord til om hans generasjon og konsekvensene av foreldrenes migrasjon:

– Mange er som meg. Det er et stort problem for Romania. Ungdom som ikke bryr seg om noe, fordi ingen kan straffe dem eller lære dem å leve.

En reise og en avskjed

Fra Bogdans forstad sørøst i landet tar det over fire timer å kjøre tilbake til Daniels store port i Brădeni. Utenfor bilvinduene ser vi endeløse jorder med uttørket, ødelagt mais og sorte, døde solsikker. Romania er et av landene i Europa som har blitt rammet hardest av tørke i 2022. Det kommer til å sette dype spor og påvirke landets økonomi, akkurat som masse-emigrasjonen har gjort. I perioden 2000–2018 falt befolkningstallet i landet fra 22,4 millioner til 19,5 millioner. Arbeidssøkende emigranter utgjorde 75 prosent av denne nedgangen. Rumenere som jobber i utlandet, er den største kilden til investeringer i landet og bidrar til over to prosent av Romanias bruttonasjonalprodukt. Vi legger tallene frem for den snakkesalige og politisk interesserte sjåføren, som vi har hatt god tid til å bli kjent med. Hva gjør dette med landet, lurer vi på? Han trekker på skuldrene.

– Romania hadde ikke overlevd uten pengene fra dia­sporaen, det er helt sikkert. Det er pengene fra utlandet som holder økonomien i gang. Når det gjelder de negative konsekvensene, så synes jeg ikke Romania fortjener bedre. Det er et ødelagt land, styrt av udugelige folk.

For de av Daniels slekt og venner som ikke er reist ut av landet, finnes det lite arbeid å få. Dagene tilbringes rundt brua ved nærbutikken, med skravling, kjekling og øl.

I en undersøkelse fra 2018 oppga halvparten av de spurte rumenerne mellom 15 og 24 at de ønsket å emigrere. De viktigste grunnene som oppgis er mangel på materielle goder, lave lønninger, mangel på gode jobber, politisk ustabilitet og ineffektivitet og utbredt korrupsjon.  

I en sofa i Brădeni klatrer Edouard, Matteo og Daniel rundt på faren. Drar litt i skjegget og klemmer seg inntil ham. Slåss om oppmerksomheten hans og om å få ham til å le. Kristina sitter ved det store spisebordet og ler mot dem, glad for avlastningen det gir å ha mannen hjemme noen uker.

Hvordan er det egentlig å måtte forlate dette? Vite at det skal gå måneder før du får holde barna dine igjen? Daniel får et melankolsk drag over fjeset når vi spør:

– Jeg pleier å si til dem at sjefen min i Norge har ringt og sagt at det er noe veldig viktig jeg må gjøre. At jeg må komme med en gang. Det er ikke så ofte jeg drikker, men jeg pleier å ta noen drinker den dagen jeg må reise. Aller helst vil jeg dra før gutta er våkne. Det er lettere sånn. 

Edouard, Matteo og lille Daniel bruker gjerne pappa som klatrestativ når han endelig
er hjemme igjen. Snart må han dra tilbake til Oslo for å selge gatemagasiner.

Legg igjen et svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *