
Apatien er vår verste fiende
Khamshajiny «Kamzy» Gunaratnam (29), varaordfører i Oslo
Jeg svømte fra Utøya, mens de som sto igjen på berget bak meg ble skutt.
Jeg kunne sove litt lenger den morgenen. Oslo-laget hadde blitt danket ut av fotballturneringen vår. Jeg var litt deprimert over det. Men jeg trengte i hvert fall ikke å stå opp tidlig for å heie. Jeg hadde akkurat gått av som leder for AUF i Oslo, og satt i sentralstyret. Som 23-åring var jeg blant de eldre på sommerleiren på Utøya.
Jeg startet dagen med å besøkte de politiske verkstedene. Etterpå gikk jeg til skolestua i skogholtet sør på øya, hvor en god venn av meg snakket om studentpolitikk. Så var det min tur til å holde vakt i AUF-butikken. Da vennen min var ferdig med workshopen sin, kom han og fortalte meg om eksplosjonen i Oslo. Vi var sikre på at det var en gasslekkasje.
Vi prøvde å holde en lav profil og ikke stresse folk. Vi tekstet familiene våre på mobilen. Så sier Monica og AUF-ledelsen at vi må ha et informasjonsmøte. Alle måtte få den samme, riktige informasjonen. Vi fikk vite at ett av høydepunktene på leiren, discoen om kvelden, ble avlyst. Det var det verste som kunne skje, tenkte vi.
Jeg lånte bort telefonen min til noen av kidsa. Det var ikke nok ladestasjoner, så alle hadde ikke fått ladet batteriet. Så gikk jeg tilbake på vakt i AUF-butikken, som var i et slitent partytelt midt på torget. Jeg tenkte at dette kommer til å gå bra. Jeg oppdaterte Facebook-statusen:
«Er trygg. Håper det går bra med dere andre også!»
Tonje, som da var AUFs generalsekretær, kom inn. Hun spurte om jeg hadde det bra, og jeg spurte henne. Vi sto sammen da vi hørte de første skuddene. Nå er det noen som kødder med kinaputter, tenkte vi. Vi syntes det var helt feil tidspunkt for å kødde med det. Vi gikk ut for å be folk gi seg.
«Nå må dere løpe», sier vaktgutta. Jeg snur meg og ser alle løpe inn i det mørkegrønne hovedbygget midt på øya. Da tenker jeg: Jeg kan ikke løpe inn dit hvor alle andre løper. Jeg løper mot NATO-dassen, et utedo nord på øya. Der inne tenker jeg at det var en dårlig idé. Hvis de andre legger en plan, er jeg ikke med på den planen.
Jeg hører skyting utenfor. Lyden fortsetter innover øya, langs teltplassen. Noen kjente stemmer farer forbi. Da går jeg ut. «Det er blod over alt!» sier de.
Jeg løper etter dem, bak NATO-dassen, gjennom skogen, langs stien som fører til nordspissen av øya, som heter Stoltenberget. Jeg faller ned en skrent og får et kutt. Jeg gir telefonen min til en gutt og ber ham ringe politiet, siden jeg er så skjelven. Jeg ber ham også oppdatere Facebook om at alle med båt i fjorden må hjelpe oss.
Uten at jeg visste det, hadde jeg løpt i motsatt retning av Breivik. Derfor så jeg ingen som lå døde. Om det var en eller flere som skjøt, skjønte jeg ikke. Kanskje lyden høres forskjellig ut når man peker våpenet i ulike retninger.
På berget møtte jeg gutter og jenter som trodde det var en stor spøk. Jeg sa at jeg i hvert fall ikke var med på spøken. Folk snakket om at de hadde prøvd å svømme, men at det ikke gikk. Vannet var altfor kaldt. Jeg begynte å kle av meg.
Det er dette øyeblikket som sitter mest igjen: Jeg følte et stort ansvar, både for de som ble sittende på land og for de som hadde begynt å svømme. Jeg prøvde å få alle til å svømme. Kunne jeg gjort mer for å piske dem ut i vannet? Jeg vet at jeg har lederevne, men jeg visste jo ikke om vannet var tryggere.
For meg var det ikke noe alternativ å bli sittende. Femten år gamle Matti svømte sammen med meg. Ti meter uti vannet, hører vi skuddene nærme seg. Han svømmer baklengs for å se hva som skjer på land. Jeg tenker at jeg kommer til å drukne. Jeg er ingen god svømmer.
«Kamzy, ikke snu deg, se mot land og husk at landet er målet», sier Matti.
Jeg tenker: Okay, hva tror du jeg gjør liksom.
En båt kommer og kaster ut livbøyer som vi flyter på. Det begynner å komme flere båter. Strømmen i Tyrifjorden gjør at jeg blir pissredd for å havne tilbake på øya. Jeg og Matti blir plukket opp av den neste båten. Da har vi vel svømt rundt 400 meter. Hadde noen spurt meg på forhånd hvor lang jeg kunne svømme, ville jeg sagt 100 meter.
Mens vi sitter i båten, sier Matti:
«Da vi var ti-elleve meter uti vannet, sto han på berget. Vi overlevde fordi han sto og skjøt ned de som ble igjen».
Jeg følte på en enormt dårlig samvittighet. For meg hadde det gått veldig fort. Der og da ville jeg sagt at jeg hadde panikk. I ettertid lurer jeg på om jeg var rasjonell. Jeg så meg aldri tilbake. Mange vil nok i en slik situasjon bli mer avventende, nysgjerrige og kanskje løpe for å se hvor lyden kommer fra. Jeg trodde vi skulle bli skutt. Det trodde Matti også.
Da vi kom i land ble vi kjørt mot Sundvollen, og satt av ved Essoen. Den lå vegg i vegg med Sundvollen hotell, som hadde åpnet dørene og blitt til samlingssted for alle de overlevende. Vi var så tidlig ute at de ikke hadde fått etablert noe mottak og registering av overlevende enda. Vi var halvnakne og hadde tepper rundt oss. Han som hadde fått mobilen min kom og sa:
«Please, ikke bli sur på meg, men jeg tror telefonen din er død.»
«Det går helt fint,» sa jeg.
Vi var blant de første som kom inn på hotellet. Jeg satte meg ved en PC som sto i resepsjonen, og skrev en ny oppdatering på Facebook:
«Rett etter at jeg hadde oppdatert facebook-statusen min startet skytinga. Alle løp i forskjellige retninger,.. jeg og Matti Brox endte opp med å svømme over. Når vi nesten var framme på landssiden kom en båt og plukket oss opp. Dette har vært en helt jævlig opplevelse – sitter her og ber til alle makter at flest mulig har overlevd!!»
På Sundvollen snakket jeg med en som het Khalid. Mobilen hans ringte mens jeg sto sammen med ham. Det var moren hans.
«Når jeg tar telefonen må jeg fortelle henne at broren min er død», sa han.
Ellers trodde jeg stort sett at folk var skadet, men ikke døde. Prableen Kaurs pappa kjørte meg og henne og et par andre hjem. Før midnatt skrev jeg et innlegg på bloggen min, som jeg har slettet nå. Så gikk jeg og la meg. Jeg våknet til nyheten om at nesten hundre mennesker var døde. Senere ble tallet justert ned til 69 døde på Utøya og 8 etter bombeangrepet i Oslo.
Jeg gråt ikke på mange uker. Kanskje jeg gikk inn i en sjokktilstand. De første dagene fløy jeg mellom sykehus for å finne vennene mine. Jeg prøvde å gå i begravelsen til alle fra Oslo som var døde.
NRK spurte om jeg var sint på Breivik. Da sa jeg nei. Jeg synes synd på ham. Det er et samfunn som skapte ham. Samfunnet kan forebygge at en ny Breivik blir skapt. Han ble svikta av foreldrene, barnevernet, skolesystemet. Jeg er politiker fordi jeg vil gjøre ting bedre for mennesker.
Det var et personlig angrep, rettet mot AUF. Det har Breivik selv sagt. Det er ikke bare-bare i ettetid. Det tok lang tid før jeg klarte å sove ordentlig. Jeg brukte mye tid på å svømme og løpe utendørs. Hver gang jeg hørte lyder som lignet skudd, måtte jeg få bekreftelse på at det ikke var det. Fortsatt kan jeg sitte på en restaurant og se etter alle nødutgangene.
Holder det å politianmelde rasisme, eller må vi snakke om det på en annen måte? Mindre fordommer får vi når vi møter mennesker vi ikke er vant til. Jeg har sagt i media at Breivik burde fått jobb på et asylmottak. Det var ikke et realistisk, politisk forslag. Jeg skjønner jo at det ikke er mulig. Men jeg mener vi må løfte blikket. I en ideell verden bør kriminalomsorg handle om forebygging og rehabilitering.
Hvert år den 22. juli skal alle gi meg en klem og sende et hjerte. Jeg trenger ikke din sympati. Jeg trenger at du gjør ditt for at katastrofen aldri skjer igjen. Jeg trenger ditt engasjement gjennom hele året. Du kan heller fortelle meg hva du har gjort.
Donald Trump er ikke vår verste fiende, det er apatien. Jeg kommenterer aldri Trump på Twitter. Jeg re-tweeter heller det Bernie Sanders skriver.
Fortalt til Kari Bu. Foto: Dimitri. Teksten sto på trykk i =Oslos julebok 2017.

