Annikens nye rus er livet selv

I barndommen ble hun ertet og kalt Jesusbarnet. Hun jobba på brune Beckers. Hun starta med amfetamin for å tøffe seg. Nå er hun endelig rusfri. Møt selger Anniken, hun som stråler mer enn sola.

Bananblokka på Galgeberg. Det er den gule, svakt bøyde murgården i den korte veistubben Dalehaugen. Denne boligblokka har huset flere =Oslo-selger enn noen andre blokker i hovedstaden. Bygningen er beryktet i hele byen. Det mener =Oslo-selger Maud Anniken Nordengen, som kjenner stedet godt.

Jeg møter henne ikke langt fra lokalene til =Oslo, på Grev Wedels plass. Vi setter oss på en benk i sola, på det som må være årets hittil fineste dag. Maud Anniken har valgt stedet. Her er det stille nok til at hun kan fortelle sin historie i fred:

– Vi flytta til Galgeberg da barna mine var fire og fem år gamle, begynner Anniken, som hun kalles til daglig.

– Det betyr at jeg nå har vært sjef i oppgangen i 22 år. Det har vært tøft, til tider. I Bananblokka er det for mange kommunale leiligheter samla på et sted. Nattebråk og narkotrafikk er dagligdags.

Selv om Anniken har bodd mesteparten av sitt voksne liv på Galgeberg, og fortsatt bor der, tilhører hjertet hennes en annen bydel.

– Jeg er en ekte Grünerløkka-jente, og er veldig stolt av det. Det er ikke det samme som å komme fra Grorud eller Lambertseter, det. Jeg er veldig glad i Grünerløkka.

Den snakkesalige gatemagasinselgeren tar oss med tilbake i tid, til før Løkka var fylt opp av hipster-kaféer, by-sykler og vintage-butikker.

– Jeg ble gitt bort på døra da jeg var tre og en halv måned gammel, i mai 1965. Mora mi var altfor ung da hun fikk meg. Hadde ikke sjans til å beholde meg. Familien hun ga meg til var heldigvis snille. De bodde på øvre Grünerløkka, Jeg hadde det bra hos dem hele oppveksten. De var glad i meg, sier Anniken.

Hun blir tankefull et øyeblikk.

– Problemet var at de var ganske gamle da jeg kom til dem. Eller, de var egentlig bare rundt 45 år. Men mye eldre enn de andre barnas foreldre. Dessuten var adoptivmora mi kristen, og jobba i Blå Kors. Begge deler førte til ganske mye mobbing. De andre ungene sa at mamma og pappa var besteforeldrene mine, og de kalte meg for Jesusbarnet. Det var sårt. Jeg gikk som oftest aleine til skolen, og aleine hjem igjen. Og jeg lekte mye aleine, i pene kjoler mamma kjøpte til meg.

Anniken oppsummerer:

– I det hele tatt var jeg mye aleine. Elsket hjemme, men ensom.

Jeg lurer på om hun også ble ertet for navnet sitt. Sammensetningen Maud Anniken er litt spesiell, ymter jeg. Da forsvinner den alvorlige minen. Anniken ler høyt.

– Anniken er døpenavnet mitt. Jeg tok navnet Maud etter at Maud Angelica ble født, fordi det ble kåret til Norges styggeste navn. Da tenkte jeg: «Pokker heller, jeg skal støtte den jenta litt». Synes det er fint, jeg, sier Maud Anniken.

Den tøffe starten gjorde Anniken til en tøff dame. I mange år regjerte hun blant stamgjestene på restaurant Beckers i krysset Nordregate og Markveien, som altså er på Grünerløkka. Der jobbet hun som alt bortsett fra dørvakt, noe hun sikkert også ville klart med glans. Fram til det forsvant mot slutten av 1990-tallet, var det vannhullet for dem som trengte en daglig formiddagspils eller ti. Men kjøttkakene var gode.

I dag selger Anniken av og til =Oslo foran den røde bygningen, som i dag huser Vinmonopolet. Beckers-skiltet henger fortsatt på veggen, for det har riksantikvaren fredet. Jeg lurer på om det er vondt å se hvor mye bydelen har forandra seg siden hun bodde der.

– Det er ikke mange jeg kjenner igjen på Løkka fra gamle dager. Det er bare noen få jeg hilser på. innrømmer hun.

– Det var ille i området en stund, med mye hasjsalg langs elva og annet grums. Nå er det nesten borte. Bra er det. Det gjør meg ikke noe at det er så forandret, at det er blitt dyrere og mer trendy. Ting forandrer seg, man må bare henge med, konstaterer Anniken.

Med smittende latter gir hun gjentatte uttrykk for hvor glad hun er i byen. Hun kan Oslo-historien på rams, og har anekdoter på lager. Om byens originaler og om hemmelige steder.

Hun husker spesielt godt en tidlig morgen i 2001:

– Jeg var veldig fascinert av kornsiloen ved Kuba, langs elva ved Løkka. Det var dagen etter kronprinsparet gifta seg, og jeg hadde vært oppe hele natta. Fikk ikke sove. Jeg gikk ut i sekstida om morgenen. Byen så ut som det hadde stått et slag. Det var sånn etter festen-stemning i gatene, med tomflasker og søppel overalt. Ryddemannskapene hadde så vidt kommet i gang, og jeg sykla rundt i byen. Jeg endte som ofte før opp ved kornsiloen. Der traff jeg en vekter på jobb. Dette var mens de drev på og bygde om siloen til hybler. Vekteren skulle gå en vaktrunde i siloen. Jeg spurte tynt om jeg kunne få lov til å være med opp i toppen av den. Han var gre, og lot meg bli med. Men han glemte å fortelle at heisen ikke var montert ennå. Det var vel atten etasjer å gå, tror jeg. Jeg var ikke i verdens beste form. Mellom fjerde og femte etasje slo melkesyra inn. Vakta sa at jeg kunne få gå ned hvis jeg ikke klarte mer. Han spurte om jeg røyka, og det gjorde jeg jo. Mye. Men jeg ga ikke opp. Jeg fullførte. Utsikten fra toppen var helt fantastisk. Det var fortsatt før åtte om morran. Så viste jeg han vekteren byen. Pekte ut Tøyenbadet og andre landemerker på østkanten. Han var ikke kjent. Fineste morgenen en oslopatriot kan få. Til sammen endte jeg med å gå 92 etasjer den søndagen. Det er rekorden min, ler Anniken.

Det er ting i Annikens liv som er vanskeligere å snakke om enn elva og byen. Som mange andre av =Oslo-selgerne har Anniken vært avhengig av rus. Likevel er hennes historie annerledes enn dem jeg vanligvis hører. Hun har aldri vært en del av Oslos åpne rusmiljø. Hun har heller aldri brukt sprøyter. Dessuten vokste barna hennes opp sammen med henne, tross rusen. Anniken forteller:

– Jeg hadde prøvd litt rus før jeg fikk ungene. De første blei født da jeg var 24, den andre kom året etter. Etter det traff jeg en fyr som brukte. Jeg skulle tøffe meg litt. Så var det gjort igjen. Det var ikke rom for å spørre om hjelp i det offentlige, for da hadde dem tatt unga. Dessverre. Og jeg tror faktisk de hadde fått det verre da.

Avhengigheten gikk ikke utover mammarollen i så stor grad, mener Anniken.

– Det har vært vanskelig for dem, det skal jeg ikke legge skjul på. Først og fremst det at vi har hatt så lite penger. Jeg har vært i Nav-systemet i 20 år, og alltid hatt laveste sats på sosialhjelp. Og så har jeg brukt penger på rus, innrømmer hun.

– Men vi klarte oss greit. Jeg sto på hele tida for å gi dem en god barndom. Vi fiska i Akerselva og på Akershuskaia. Vi fikk bra med fisk, og spiste rubbel og bit. Det spedde på, det, med det matbudsjettet vi hadde. Jeg husker spesielt godt at vi spiste frokost sammen på kaia i grålysningen, mimrer Anniken, og konstaterer:

– Det er ofte pappaene som tar med ungene på fisketur, men slik var det ikke hos oss. Jeg hadde stort sett eneansvar for ungene, så jeg gjorde både mamma- og pappatingene. Lappa sykler og lagde kjøttkaker. Men det har ikke vært lett bestandig. Det har vært hektisk. Jeg tenkte: «Det blir vel rolig om en ti-femten år». Og det blei det, ler hun.

Rusmiddelet var amfetamin.

– Det har nok gått noen kilometer med amfetaminstriper inn i nesa mi siden den gang. Jeg brukte det i 20 lange år, mens jeg hadde aleneansvaret for ungene. Ingen av dem har hatt problemer med rus. Begge er i jobb og snart blir jeg bestemor for andre gang, sier Anniken stolt.

– Jeg har et kjempegodt forhold til barna mine i dag. Bedre enn jeg noen gang har hatt. Det er ganske uvanlig. Jeg husker at sønnen min sa til meg en gang: «Mamma, du har vært en snill narkoman, du.»

Hadde hun fått sjansen, ville hun ha gjort ting annerledes.

– Men nå konsentrerer jeg meg om å gjøre det beste, herfra og ut.

Også kundene hennes merker at Anniken liker å snakke. Hun selger =Oslo ved Kirkeristen, på Grünerløkka og i Askim. Alle stedene stopper stamkunder opp for å slå av en prat og lytte til Annikens historier. Og det hun liker aller best å snakke om, det er hvor bra hun har det nå.

Veien dit har vært tøff.

– Pappaen til barna mine døde 1. oktober 2015. For ett og ett halvt år siden. Da satte jeg meg utenfor Oslo kretsfengsel og gråt. Og gråt. Så tok jeg en beslutning: «Nå er faren til unga død, og de kan ikke ha en mor som går rundt og ruser seg på amfetamin». Den dagen slutta jeg tvert, sier Anniken med høy stemme, og må ta en pause.

– Jeg fikk mye valium av legen min på den tida. Det viste seg at det stoffet var det verste å slutte med. Men jeg klarte det også. Det var ikke bare å slutte. Jeg satte kroppen min i sjokk tre ganger, med høyt blodtrykk, høy puls og kramper fra tæra til halsen 24 timer i strekk. Det er farlig å slutte så brått. Jeg satte meg på kjøkkenet og drakk litervis med vann, og gråt og gråt. Sånn gikk noen lange timer. Så ble det lange dager og lange uker. Man slutter ikke egentlig med rus den dagen man slutter, nei.

Hun lyser opp når hun forteller om det nye livet sitt:

– Det beste akkurat nå, det er å våkne om morgenen og være frisk. Før var det å lengte etter rusen eller tenke på hvordan jeg skulle skaffe penger. Bare det å nyte å være ute i sola, virkelig sette pris på sånne små ting. Ha ro og tid til det, sier Anniken med øynene igjen og et smil om munnen.

Hun tenker på noe som skal skje snart:

– Jeg har gledet meg sånn til denne våren. Spesielt til 17. mai. Ikke bare fordi det er grunnlovsdag, men fordi det er dagen jeg skal bli bestemor igjen. Til en jentebaby. Det er i hvert fall det som er terminen. Da skal jeg ta fly opp til der de bor. Tør ikke å ta tog, for jeg er redd for å sprekke av glede og forventning underveis. Jeg legger til side litt penger til det hver dag. Og jeg gleder meg til sommeren. Da skal jeg spise jordbær i Askim, sier hun drømmende.

Jeg skjønner at Anniken allerede kan kjenne jordbærsmaken i munnen. Hun er flinkere enn de fleste til å glede seg. Jeg blir glad av å høre på forventningene, og jeg skjønner godt kundene som blir stående en halvtime sammen med henne. Slik blir dagen lysere for begge, skjønner jeg på intervjuobjektet.

Anniken rett og slett elsker å selge =Oslo.

– Jeg møter mange blide folk på jobb, og det gjør meg blid. Hvis jeg er sur og grinete en dag, da går jeg heller hjem. Det har jeg ennå ikke gjort, da!

Jobben er viktig for Anniken:

– Å selge bladet har forbedret livskvaliteten min. Siden jeg ikke ruser meg lenger, kan jeg bruke pengene på å kjøpe meg bedre mat. Tidligere spiste jeg mye drittmat. Mat som hadde gått ut på dato, og de billigste løsningene. Det ble mye av det samme. Mye brødskiver med Nugatti. Men nå spiser jeg sunn og god mat. Fisk og grønnsaker. Eller bare det å kunne gå inn på H&M og kjøpe to t-skjorter som jeg kan sende til barnebarnet mitt. Det var en fantastisk god følelse å komme ut av butikken med den posen. Du kan si det var rus i pose!

Vi har sittet lenge og snakket på benken. Sola steiker. Anniken elsker det. Det er derfor hun helst jobber ved Kirkeristen når hun selger magasinet i Oslo. Der er det nemlig morgensol lenge.

Jeg foreslår at vi avslutter praten, så hun får kommet seg ut på jobb der igjen. Hun lurer på når intervjuet kommer i magasinet. Jeg sier at det nok blir i mai. Det synes Anniken passer utrolig godt.

– Første mai er det ett og et halvt år siden jeg ble rusfri. Den dagen føler jeg at jeg kan si til meg selv at jeg har klart det. Det er en seiersdag for meg.

Intervjuet sto på trykk i =Oslo, mai 2017.