Anna og Willy ser på psykedelika med nye øyne

Anna Marie Høifødt har studert Oslo-folks bruk av psykedelika for personlig vekst. Rusforsker Willy Pedersen mener det kan være misvisende å kalle psykedeliske stoffer for rusmidler.

Vi møter også en mann som forteller om sin første LSD-trip: «Jeg mistet følelsen av at det var noe fundamentalt galt med meg, og den følelsen er fremdeles borte».

Det er lørdagskveld hjemme hos «John», en mann i 40-årene. Han bor i en villa på Oslos vestkant. Anna Marie Høifødt føler seg velkommen blant gjestene hans, som er i alderen 25 til 50 år. Anna er likevel der av en helt annen grunn enn dem: Hun vil studere det nye fellesskapet rundt psykedelika.

Samtalene er åpenhjertige. Mange tar for seg utfordringer de har i livet. Anna og en annen kvinne er de eneste i selskapet som ikke bruker ulovlige stoffer. Det varierer hva gjestene foretrekker, men til sammen inntar de LSD, fleinsopp, 2-CB, ketamin, DMT, MDMA, 6-APB og marihuana.

Alle virker som gode venner, selv om flere ikke kjenner hverandre fra før. De sammenligner selskapet med andre sosiale arenaer i livet sitt. En kvinnelig advokat i 30-årene sier at hun føler seg fremmedgjort blant kollegaene på jobb. Hun føler ikke at hun kjenner noen av dem ordentlig. Hun interesserer seg ikke for småpraten om TV-serier og Birken i lunsjen.

«Det er ikke noe fellesskap, bare rollene vi spiller», sier hun.

Gjestene snakker om hvordan det å møte folk på ekte har endret livet deres. Samtalene er dypt personlige og filosofiske, med en atmosfære av varme og ydmykhet.

Alt dette beskrives av sosialantropolog Anna Marie Høifødt (29) i den nylige masteroppgaven hennes. Hun har studert bruken av psykedelika i dagens Oslo grundigere enn de fleste. I fjor høst fikk hun prisen «Våg å vite» for oppgaven, som belyser temaet på en original måte.

– Jeg møtte flere hundre personer i Oslo som bruker psykedelika. Dette er selvfølgelig ikke alle brukerne, men et utvalg fra ulike miljøer, forteller hun.

– Flertallet var høyt utdannet, fra øvre middelklasse. Jeg var spesielt interessert i dem som sier de bruker psykedelika som et verktøy for personlig vekst. Jeg har møtt folk som har forandret livene sine på grunn av disse opplevelsene. Jeg har følelsen av at vi går glipp av noe stort hvis vi ikke ser nærmere på potensialet til disse stoffene.

Ordet psykedelisk er sammensatt av de greske ordene psyche (sinn) og delion (manifestere). Psykedeliske stoffer skal altså gjøre sinnet eller psyken mer synlig. På internett fins en mengde historier fra såkalte psykonauter, personer som utforsker sin egen psyke ved bruk av psykedelika. Dette er stoffer som psilocybin, som fins i fleinsopp, og LSD, som framstilles kjemisk, men som har nære slektninger i naturen.

Flere planter inneholder det som kalles klassiske psykedeliske stoffer. Meskalin fins særlig i peyote-kaktus. DMT fins i mange plantearter, og i små mengder i menneskekroppen. I tillegg kan man produsere utallige, syntetiske former for psykedelika. Forskere viser nå stor interesse for å forstå hvordan disse stoffene virker.

Willy Pedersen (foto: Ola Sæther)

Professor Willy Pedersen og kollegaer ved Universitetet i Oslo skal undersøke bruk av psykedelika fra et sosiologisk perspektiv. Professoren er blant annet opptatt av hva slags motivasjon brukerne har.

– Når du tar psykedelika skjer det mye med deg. Det kan være behagelig, men det kan også være smertefullt og skremmende. Du møter ting fra ditt eget liv, ditt eget indre. Du må fange opp erfaringene og prøve å fortolke dem. Bruken av psykedelika minner lite om bruken av stoffer som heroin, amfetamin og kokain. Få bruker det særlig ofte. Det har lite vanedannende effekt. Vi kan spørre om det i det hele tatt er hensiktsmessig å kalle psykedeliske stoffer for rusmidler, sier Pedersen.

Fra 1950-tallet ble LSD og psilocybin brukt i psykoterapi. Filmstjernen Cary Grant uttalte seg om LSD-terapien han hadde fått i 1959. Han sa at han følte seg «født på ny». Han mente at terapien hadde plukket av ham narsissismen, og gjort ham ærligere mot seg selv og andre.

Flere psykiatriske institusjoner i Norge brukte også LSD. Det ble brukt mot tvangslidelser, avhengighetstilstander og i noen grad depresjon.

– Mange studier på den tiden tydet på positive effekter, men de hadde metodiske svakheter og det var vanskelig å trekke sikre slutninger. På 1960-tallet ble det også økende generell bekymring for bivirkninger av legemidler, og den såkalte Thalidomid-skandalen rystet hele verden. Gravide kvinner tok et lett beroligende middel og barna ble født med store misdannelser. LSD ble knyttet til selvmord og varige psykoser, men ser man nøyere etter, hvilte disse påstandene på nokså spinkelt grunnlag, forteller Pedersen.

Lovord fra pasienter vekket interesse for LSD langt utenfor terapirommet. På 1960-tallet ble psykedeliske stoffer utbredt i motkulturelle bevegelser, særlig i USA. Dermed ble stoffene provoserende: Folk som brukte dem, protesterte mot gamle autoriteter. Langhårete hippier ville heller klemme trær enn å delta i Vietnamkrigen.

Willy Pedersen husker tilbake til 1966, da hippier samlet seg i Slottsparken.

– Det var noe ekstremt provoserende ved hippiene. Hadde de ikke tilfeldigvis plukket opp cannabis og LSD, ville nok narkotikapolitikken sett annerledes ut. Svært ulike stoffer ble satt på samme liste over forbudte stoffer. Dette ble et tema for rettssystemet, og strafferammene økte dramatisk. Jeg vil kalle det moralsk panikk. Dette har tatt lang tid å korrigere, men nå ser vi en endring over hele fjøla.

Hippiene var ikke kjent for å bruke psykedelika på den mest fornuftige måten. Dosen og omgivelsene har mye å si for opplevelsen. I verste fall kan man bli vettskremt, og utsette seg selv for fare. I mai 1966 holdt det amerikanske senatet høringer om «LSD-problemet». Senator Robert F. Kennedy forsvarte psykedelika, og sa det ville være «et tap for nasjonen» hvis slike stoffer ble forvist fra medisinen på grunn av enkeltes misbruk.

«Kanskje vi har mistet av syne det faktum at de kan være særdeles hjelpsomme ved riktig bruk», sa han. Hans egen kone hadde hatt god nytte av LSD-terapi. Likevel ble LSD og psilocybin forbudt i 1971, gjennom FNs konvensjon om psykotrope stoffer. Ti år tidligere kom den mer kjente narkotikakonvensjonen, som blant annet forbød heroin og amfetamin.

Ett av de mest kjente, eldre studiene av psykedelika ble gjort i en kirke i Boston i 1962. En gruppe teologistudenter ble delt i to. Halvparten fikk psilocybin. Resten fikk en stor dose av vitaminet B3, som ga en følelse av varme og prikking i kroppen. Nesten alle som fikk psilocybin, fortalte etterpå at de hadde hatt sterke, religiøse opplevelser.

Mykologen Paul Stamets mener mennesker har brukt psykedelisk sopp i rituell sammenheng i minst sju tusen år. Da spanjolene erobret Sør-Amerika slo de ned på bruken der. I 1620 fordømte den romersk-katolske kirke all sakramental bruk av planter. Bruken ble ansett som en trussel mot kirkens autoritet. Mens de kristne trengte en tro og en prest for å få tilgang til det hellige, ga psykedelisk sopp og planter direkte tilgang.

Det vi kaller en mystisk eller religiøs opplevelse kan være følelsen vi får når egoets stemme dempes. Det mener den medisinske forskeren Robin Carhart-Harris ved Imperial College i London. Egoet er en mester i alt som handler om kampen for tilværelsen. Helst vil det gjøre alt annet enn oss selv til objekter. Egoet lager en kløft mellom oss selv og andre, som kan gjøre oss ensomme. Når vi opplever virkeligheten fra et annet ståsted enn egoets, kan vi føle oss forbundet med alt.

Dette er en erfaring mange får med psykdedelika. Stoffene ser ut til å dempe aktiviteten i et hjernenettverk som kalles Default Mode Network (DMN). Ukontrollert grubling og depresjon er forbundet med høy aktivitet i DMN. Når du mediterer eller fortaper deg i det du gjør, roer nettverket seg ned. Noe av det samme skjer ved bruk av psykedelika. Da kan du oppleve å «glemme» deg selv. Du er ikke lenger en fange av ditt eget ego.

Nylig hadde Tidsskrift for den norske legeforening et hovedoppslag om psykedelika som medisin. Willy Pedersen følger spent med på utviklingen.

– Det er ikke lenge siden psykedelika ble sett på som noen av de farligste stoffene vi hadde. Nyere forskning har ført til store endringer. Man har lovende resultater ved bruk av psykedelika ved tvangslidelser, rus- og avhengighetslidelser og alvorlig depresjon, men det trengs flere og større studier for å bli sikker på at dette skyldes stoffene selv og ikke placebo-effekter. Psykedelika ser også ut til å kunne få døende kreftpasienter til å forsone seg med døden. De lovende resultatene gjør at større og mer kontrollerte studier nå settes i gang.

I populærkulturen er bad trips et kjent begrep. Det handler om skremmende opplevelser, som LSD ble kjent for i hippietiden. Når psykedelika studeres medisinsk, ser man annerledes på slike opplevelser.

– Psykedelika gir deg mulighet til å møte følelsene dine. Da kan komplekse og skremmende erfaringer også være viktige. Da LSD ble brukt i psykoterapi, foregikk det i en psykodynamisk tradisjon. LSD ble antatt å kunne gi adgang til deler av pasientens indre liv som var tungt tilgjengelig med indirekte metoder som drømmetydning. Jeg synes det er interessant å se om psykedelika kan bli en døråpner for nye typer behandling i dag, hvor stoffet brukes sammen med psykoterapi. Mye av dagens psykiatri er svært biologisk orientert. Da er formålet oftere å fjerne pasientens symptomer enn å gi økt innsikt, påpeker Pedersen.

Depresjon er den sykdommen som totalt koster samfunnet mest. På verdensbasis går 12 milliarder arbeidsdager tapt årlig fordi folk er deprimerte, viser en analyse fra 2016.

Robin Carhart-Harris forsker på psykedelika mot depresjon. Forsøkspersonene forteller at de føler seg frakoblet fra verden. Disse pasientene ble behandlet med psilocybin og samtaleterapi, og intervjuet seks måneder senere.

De opplevde at behandlingen hadde fridd dem fra et «mentalt fengsel». De grublet mindre og ble snillere mot seg selv. De følte seg forent med naturen og andre mennesker. De fikk tilgang til fortrengte følelser, og kunne konfrontere dem. Antidepressive piller virker på et vis motsatt: de demper følelser. Derfor gir de ofte bivirkninger som apati og likegyldighet.

Pedersen er spent på om informantene i studien hans har terapeutiske hensikter med å bruke psykedelika. Han søker kontakt med alle slags brukere fra hele landet som vil fortelle om erfaringene sine.

– Mitt inntrykk er at få tar psykedelika på ukontrollerte og rølpete måter i dag, selv om noen av stoffene nok har fått feste i klubbmiljøer og party-kulturer. De fleste er klar over at dette er farlig redskap. Vi er også interessert i å kartlegge hva slags regler folk utvikler for å unngå skader ved bruken.

Anna Marie Høifødt (foto: Lars Aarønæs)

Anna Marie Høifødt har inntrykk av at de fleste brukere ser på psykedelika som en form for medisin.

– Mange fortalte meg at de ikke anser psykedelika som et rusmiddel i tradisjonell forstand, selv om forståelsen var litt avhengig av kontekst og hvordan de brukte det. Når jeg var sammen med folk som tok det, var vi ofte ute i naturen, i skogen og på hytteturer. Jeg var også hjemme hos folk i Oslo. Fra utsiden så det ut som en vanlig lørdagssamling med venner. Jeg vet ikke om jeg vil kalle det fest. Det lignet ikke alkoholfester med mye støy, forvirring og hedonistisk adferd.

I masteroppgaven sin beskriver Anna hva som skjedde videre lørdagskvelden hjemme hos «John». Gjestene i villaen har det ikke bare behagelig. En mann i 20-årene opplever noe merkelig i badekaret. Det virker som det tar en evighet å fylle opp karet med vann. Når han endelig kan skru av krana, legger han seg dypere ned i vannet.

«Dør jeg nå?» tenker han. «Dreper jeg meg selv?» Han har ikke panikk, men det føles som om alt har forandret seg.

Når han går ut av badekaret, føler han seg født på ny. Han forteller om opplevelsen til mannen som ga ham stoffet han tok. De ligger og holder rundt hverandre på en stor seng, der flere gjester har samlet seg i en klynge. Anna føler aldri at det er noe seksuelt ved situasjonen. Hun er komfortabel der hun sitter og observerer samtalen om «gjenfødselen» i badekaret.

En grunn til at folk nøler med å kalle psykedelika for rusmidler, er kanskje at de ikke bruker det først og fremst for å ha det gøy. En LSD-trip kan vare i 10-12 timer, og det er sjelden man unngår negative opplevelser, forteller Høifødt.

– Jeg var sammen med mange som opplevde ubehag. Brukerne var ikke nødvendigvis ute etter eufori, og heller ikke etter å bli bedøvet. Jeg vil sammenligne en psykedelisk reise med det året jeg bodde i India. Når jeg tenker tilbake på det, var det en fantastisk, lærerik erfaring. Mens jeg bodde der, var det til tider fryktelig ubehagelig. Jeg måtte håndtere situasjoner som ikke var noe gøy. Er det negativt å utsette seg for motgang? Er det ikke det vi vokser på? De menneskene vi ser opp til, er ikke de som har vært mest opptatt av å ha det komfortabelt hele tiden.

En av informantene hennes i masteroppgaven sier det slik:

«Jeg liker ikke alkohol eller andre rusmidler. Jeg prøver ikke å rømme fra tilværelsen, men å dykke ned i den. Med psykedelika kan du ikke rømme fra mørke kroker av ditt eget sinn».

Lenge var det nærmest forbudt å forske på psykedeliske stoffer. Etter årtusenskiftet har det løsnet i flere land, og ny forskning knuser gamle myter. Psykedelika er ikke vanedannende. Selv rotter som får fri tilgang, velger kun å ta stoffene én gang. Får rotter kokain, amfetamin eller heroin, vil de ha det igjen og igjen, hvis de ikke er så heldige å bo i trivelige omgivelser med stor mulighet for lek og sosial omgang.

Det ser heller ikke ut til å være noen årsakssammenheng mellom bruk av psykedelika og psykose. «Vedvarende psykotiske symptomer har ikke blitt observert i de moderne studiene på feltet», skrev Tidsskrift for Den norske legeforening i november i fjor. Personer som har psykoselidelser fra før, eller nære slektninger med slike lidelser, frarådes å bruke stoffene.

De fleste brukerne sosialantropologen møtte, hadde mye kunnskap om psykedelika. Mange refererte til podkaster og dokumentarfilmer. Kjente podkastsprofiler som Joe Rogan og Tim Ferriss snakker en del om temaet. Podkastene består gjerne av samtaler på 2-3 timer, som går i dybden.

– I forrige århundre var kunnskapen om psykedelika mye mindre, påpeker Anna Marie Høifødt.

– Da var det også vanlig å ta langt større doser. I dag kalles 100 mikrogram LSD for én brukerdose. I hippietiden tok folk gjerne 3-500 mikrogram på en gang, sier hun, og fortsetter:

– Hippiene hadde grandiose forestillinger om å frelse verden med psykedelika. Nå er alt mer nøkternt. Folk snakker om en indre reise som kan endre deres eget perspektiv. Det handler ikke lenger om å heve den kollektive bevisstheten for å redde hele verden. Det handler mer om å innse hva som beriker livet ditt. Kanskje blir du inspirert til å styrke nære relasjoner, være mer åpen, være mer ute i naturen.

Blant brukerne Anna møtte, var det vanligst å ta psykedelika mellom én gang i måneden og 2-3 ganger i året. Hun traff folk fra 20 til 65 år, de fleste rundt 30. Hun spurte om de snakket åpent med folk rundt seg om bruken av psykedeliske stoffer. Nesten alle holdt det hemmelig, selv for nære venner og familie som ikke brukte stoffene selv.

– Dette er varsomme mennesker. De svarer heller ikke på spørreundersøkelser om rusbruk, i hvert fall ikke når de må legge igjen e-postadressen sin. Jeg tror bruk av psykedelika er mye mer utbredt enn det som syns i statistikker. Beslaglagte stoffer i tollen er også misvisende. Det er ekstremt vanskelig å plukke opp smugling av LSD, for eksempel. Det lukter ingenting, smaker ingenting og er veldig konsentrert. Informantene mine pleide å kjøpe psykedelika gjennom de samme kildene hver gang.

Mistet noen kontakten med virkeligheten etter bruk av psykedelika? Anna Marie Høifødt møtte ingen som hadde gjort det.

– Du kan bli traumatisert av en psykedelisk opplevelse, hvis du tar for mye i feil setting. Da må du jobbe med det i etterkant, som ved andre typer traumatiske opplevelser. Psykedeliske stoffer trikser med det du plukker opp av virkeligheten. Du kan se på det som triksene til en tryllekunstner. Hvordan hjernen vår filtrerer informasjon, er et stort og komplisert tema.

Anna er nå i gang med å stifte Norsk Forening for Psykedelisk Vitenskap, som skal samle alle forskerne på feltet. Mange ulike fag er relevante for å forstå psykedeliske stoffer.

– 2019 blir et interessant år for psykedelika, det kan jeg love. Jeg synes det er strålende at Willy Pedersen er interessert i temaet. Han er en høyt respektert sosiolog, som endrer mening når han får ny informasjon. Det er slik en god forsker skal være, sier Anna Marie Høifødt.

Å finne noen som vil snakke åpent om egen bruk av psykedelika er vanskelig, i hvert fall hvis det dreier seg om nylig bruk. Det er adskillig lettere å finne noen som vil fortelle anonymt. Vi møter en mann i midten av 20-årene i en leilighet sentralt i Oslo. Han studerer realfag, og står opp halv sju hver morgen for å trene og meditere. Her forteller han om sitt forhold til psykedeliske stoffer, og litt om sin egen bakgrunn.

Illustrasjonsfoto: Scanpix

«I slutten av tenårene opplevde jeg at ingenting kunne begeistre meg. Alt var flatt. Det eneste jeg engasjerte meg i var dataspill. I første klasse på videregående holdt jeg på å stryke, fordi jeg hadde så mye fravær. Så flyttet jeg fra mamma for å bo hos faren og stemoren min. Der var det strengere rammer, og jeg endte opp med toppkarakterer. Jeg var fortsatt ikke begeistret for skolen, men jeg begynte på et fornuftig studium. Der fikk jeg nye venner, men jeg klarte ikke å tro at de egentlig likte meg. Jeg følte at ingen kunne være glad i meg. Jeg strevde med ettervirkninger av mobbing i barndommen.

Da jeg var 22, prøvde jeg LSD for første gang. Jeg var med en vennegjeng på raveparty, og tok en ganske stor dose på 220 mikrogram. Da begynte jeg å se små soler i taket, som fløy rundt. Det var det mest fantastiske fyrverkeriet jeg hadde sett. I bildene på veggen kunne jeg se motivene bevege seg. Jeg husker at jeg tenkte: Nå har jeg tatt noe på en lapp som er mindre enn en fingernegl, og det er nok til å endre måten jeg oppfatter den fysiske virkeligheten på. Hva sier det om mine oppfatninger ellers?

Fyrverkeriet i taket ble borte, og opplevelsen fikk et mørkere preg. Ansiktene til folk rundt meg smeltet og råtnet. Det var ubehagelig å se på, men jeg skjønte godt at jeg hadde tatt et stoff som endret oppfatningen min, og at folk ikke var zombier på ekte. Jeg så for meg ansiktet til den av vennene mine jeg følte meg mest trygg på. Så lenge jeg finner ham går dette fint, tenkte jeg. Da jeg satte meg ned, kom han og satte seg ved siden av meg. Ansiktet hans så helt normalt ut. Jeg ba ham sørge for at jeg kom meg trygt hjem.

Så vandret jeg rundt i rommet igjen, men jeg følte at jeg var et annet sted. Der hvor det før hadde vært mennesker, var det nå identiske, små kuler av hvitt lys. Snart fikk jeg se hele universet utenfra. Da det kondenserte, så jeg at det samme universet fantes i alle lyskulene. Jeg skjønte intuitivt at lyskulene representerte folks bevissthet, og at mennesker dypest sett er denne bevisstheten. Denne opplevelsen varte bare i få sekunder.

Da vi dro hjem til kompisen min, føltes både omgivelsene og kroppen min merkelig og uvant. Da virkningen av LSD begynte å avta, kunne jeg se hele livet mitt utenfra. Jeg så ting som hadde skjedd med besteforeldrene mine og påvirket foreldrene mine. Jeg forsto hvorfor de var blitt slik de var, og at det hadde påvirket meg. Jeg kunne se alt som hadde påvirket meg fra jeg ble født til jeg ble voksen.

Jeg innså at det var naturlig å reagere slik jeg hadde gjort på vanskelige opplevelser. Plutselig skjønte jeg hvorfor jeg ble mobbet så mye. Jeg hadde jo atferdsproblemer da jeg gikk på barneskolen. Nå kunne jeg se alt på en ny måte. Jeg mistet følelsen av at det var noe fundamentalt galt med meg, og den følelsen er fremdeles borte.

Andre gang jeg tok LSD, ble jeg engstelig og lei meg. Jeg begynte å undersøke hvorfor jeg følte meg slik. Da opplevde jeg å møte meg selv som femåring. Jeg klarte å gi femåringen en klem, og anerkjenne at jeg hadde opplevd mye vondt. Samtidig forsto jeg at jeg ikke trengte å fortsette å ha det kjipt.

Psykedelika ga meg et nytt perspektiv, som har gjort det lettere for meg å engasjere meg i ting. Nå synes jeg det er spennende å drive med matte, å programmere, å se dokumentarfilmer, fordi jeg har en emosjonell tilknytning til det. Jeg har fått en tilhørighet til alt som skjer rundt meg. Før følte jeg meg ensom og adskilt fra omverden. Da studerte jeg av plikt, nå studerer jeg fordi jeg ønsker å lære mer.

I hverdagen akkumulerer du stress. Jeg føler at psykedelika drar meg ut av stresset og minner meg på å være mer tilstede og sette pris på de små tingene. Ikke være så selvkritisk, og heller ikke være så kritisk til andre. I dag tar jeg psykedeliske stoffer en håndfull ganger i året. Jeg anbefaler ingen å ta LSD i en slik setting som jeg gjorde første gang. Det var flaks at jeg hadde med meg en venn som jeg var så komfortabel med. Hadde jeg ikke hatt det, kunne det gått verre.

Du kan ikke dø av LSD, men du kan ha veldig destabiliserende opplevelser, hvis du tar store doser i feil omstendigheter. Blant alle jeg kjenner som har brukt psykedeliske stoffer, er det flere hundre opplevelser til sammen. Tre eller fire av dem har vært virkelig ille, men de førte ikke til varige traumer.

I vennegjengen min er det veldig lite alkoholbruk. Når noen drikker, er det et par pils eller et glass vin. Vi foretrekker andre rusmidler, når vi en sjelden gang bruker noe. MDMA tar jeg kanskje tre ganger i året. Det gjør meg ikke sløvere og dummere, slik som alkohol. Jeg føler at det tilrettelegger for tettere bånd mellom mennesker. Jeg har hatt gode opplevelser med alkohol også, men det har aldri ført til varige, positive endringer slik som MDMA og psykedelika.

Mange innser etter hvert som de blir eldre at det ikke er så farlig hva andre tenker om dem. Det er en av innsiktene jeg har fått gjennom psykedelika, men jeg kunne jo fått den på andre måter. Det er fullt mulig å lære alle disse tingene uten å bruke psykedeliske stoffer, men det kan ta et helt liv. Jeg er glad for at jeg har innsett mye på et tidlig tidspunkt. I dag har jeg det veldig bra. Men jeg anbefaler ikke ungdom å ta psykedelika. Du bør være voksen, og jeg tror ikke alle egner seg til å bruke disse stoffene.»

Artikkelen sto på trykk i =Oslo januar 2019. Hovedkilden til historiske og medisinske opplysninger i artikkelen er boken «Psykedelisk renessanse» av Michael Pollan.