Andys guide til gatehygiene

Hvordan får du vaska håret når du ikke har et bad? Hvor går du på do når hjemmet ditt er en trapp? Vi møtte Oslos kanskje fremste autoritet på gatelivet for et krasjkurs i smarte sanitærtriks. Det ble en omvisning i en skjult verden midt i vår egen.

I et hjørne av Youngstorget, gjemt mellom food trucks, uteserveringer og middelaldrende hipstere, inne i en blank, lyseblå kube, finnes en alternativ virkelighet. Portalen inn dit kan bare åpnes av noen få utvalgte, opphøyde frie sjeler. Som Andy.

– Du må presse her, og så ta tak her, mens du dytter og drar.

Andy drar skyvedøra i stål mot seg, men idet døra åpner seg med et gløtt, møtes han med kjeft fra innsiden. Der inne skimter vi tre, fire skikkelser. Det passet veldig dårlig med besøk akkurat nå. Andy blir provosert. Han kjefter tilbake:

– Det er jeg som har fiksa så dere kan være her, så bare hold kjeft.

Blå boks

Andy var ikke den første som bodde i en av de blå boksene, men han var den første som utforska alle mulighetene de har. Det var Andy som gikk inn bak veggene og fant ut hvordan du kan trekke ut en vannslange og bruke den til kropps- og hårvask. Det var han som granska elektronikken som styrer åpning av dører, rengjøring av gulv og spyling av toaletter – tre ting som kan gi deg en ubehagelig overraskelse hvis du prøver å få deg noen timers søvn eller gjøre klart neste skudd med heroin:

– Det er kjedelig hvis dassen spyler og det spruter på det du har i henda akkurat når du skal mekke ferdig.

De blå boksene, eller offentlige toalettene om du vil, ble satt ut på Oslos torg etter klager på tilgangen på steder å gjøre fra seg i sentrum. Andy kan fortelle at de egentlig skulle vært fjernet for et par år siden og erstattet med mindre båser, hvor det ikke er plass til å strekke seg ut eller ta en blund. Selv har han bodd i en av dem store deler av vinterhalvåret.

– Eksen min bodde sammen med meg i perioder. Hun hata stedet. Lydene fra rørene og elektronikken holdt henne våken og ga henne mareritt.

Jeg skjønner henne, tenker jeg, idet jeg entrer den alternative virkeligheten der inne. Lydene er som hentet ut av en skrekkfilm. Selve rommet er også skummelt. Lyset er skumringsaktig, og veggene virker å komme nærmere hele tiden. Men det er vegger, det er et tak, og det er vann i krana. For Andy var det nok.

Gatas fadder

Det er ikke tilfeldig at det er akkurat Andy som kurser oss i overlevelse og sanitærforhold for gatas folk. Sin unge alder til tross, er han en nestor når det gjelder hjemløshet. Etter at han flyttet fra Jessheim til Oslo i slutten av tenårene, har han tilbragt det meste av tiden med å utforske dette livet. Da jeg først ble kjent med ham for fem–seks år siden, fraktet han alt han eide til enhver tid rundt på en gammel herresykkel. Møtte han unge folk som var nyankommet byen, på flukt hjemmefra eller på jakt etter billig rus, tok han dem under vingen og lærte dem urban overlevelseskunst. Det ga ham tilnavnet «gatas fadder».

Mens vi beveger oss videre på rundturen, er Andy fortsatt irritert fordi han ble kjefta på av folka i den blå boksen. Han hater dårlig folkeskikk. Han mener han klarte seg gjennom årene som uteligger i Oslo fordi han beholdt høflighet og folkeskikk. Og én ting til:

– Ofte redda sjarmen meg. Er du ikke en stor og sterk alfahann i den verdenen, så må du kunne sjarmere deg ut av dårlige situasjoner. Ha snakketøyet i orden.

Og Andy har absolutt snakketøyet i orden. 30-åringen med sjørøversmilet og de lange, ville krøllene renner over av anekdoter og hemmelige triks der han guider oss gjennom uteliggernes Oslo. Vi prøver å holde følge med Andy forbi byggeplassen som skal bli det nye regjeringskvartalet. Det er ikke den eneste byggeplassen vi passerer. Det kan virke som om byfornyingen blomstrer under pandemien. Andy forteller:

– Her pleide det å være et vindfang. Her og her var det vannkraner ut mot gata. Bak denne låste porten er det en bortgjemt trapp vi kunne henge i. Her var det også et dypt vindfang, hvor du kunne hvile ut.

Alle må på do

Hele veien viser Andy oss eksempler på hvordan fasader er bygd om og tilgangen til vann er fjernet. Han er sikker på at gårdeierne gjør dette bevisst for å hindre at uvedkommende, som ham selv, skal henge der.

Målet vårt er Fredensborg. Her finner vi tidligere Hoved-Deichman og nabobygningen Margaretakyrkan. Sistnevnte var også et hjem for Andy i perioder. Han peker på et vindfang som ligger litt skjult til på et av de mange fremspringene:

– Denne trappa var soverommet mitt, og der borte var dassen.

Andy peker på en liten plass fylt med steiner, ved siden av en annen trapp. Han forteller at han syntes det var nedverdigende å gå på do i friluft midt i byen, men han hadde ikke noe valg. Heroin kan gi forstoppelse, ofte i dagevis, og når du da endelig må, da må du.

– Det å låne en do på en kafé eller i en butikk er bare å glemme hvis du har to sett med klær og får vaska dem én gang i måneden. Offentlige toaletter koster penger, og på kjøpesentrene bortviser vekterne deg.

 

Den usynlige byen

Andy viser oss rundt det intrikate, vakre og slitne grønne biblioteksbygget ved siden av kirka. Veggene er overstrødd med tagging og graffiti. Overalt er det spor etter folk som har tilbragt både dager og netter her. Andy peker:

– Her blei jeg slått ned med en boltesaks. Jeg gikk baklengs opp disse trappene og holdt dem som overfalt meg unna med ei jernstang mens jeg ringte ambulansen med den andre hånda. Blodet fosset fra hodet mitt.

På toppen av trappa ligger det en lavere del av bygget, som det går an å klatre opp på. Der oppe er det et fremspring, et tak som danner en hule. Midt i bygningsmassen, mens biblioteket fremdeles holdt til her, fantes det en hemmelig leirplass her. På sene sommernetter har det brent bål på denne plassen. Andy vet om mange slike steder.

– Du vil ikke tro hva som foregår rett rundt hjørnet eller bak en mur i Oslo sentrum. Bare så vidt ute av syne finnes det en helt annen verden.

Flere ganger under omvisningen snakker Andy om hvordan han la sin ære i ikke å forfalle mens han bodde ute. Å holde hendene rene, få vasket håret og ikke gå i møkkete klær. Han ble en mester i å finne steder som gjorde det mulig. Holde på verdigheten, på en slags normalitet. Andy tror dette også bidro til at han over­levde de nesten tre årene på gata. Mens vi beveger oss fra Fredensborg i retning Akerselva, sier han:

– Hvis du lar deg selv forfalle, så blir det veldig vanskelig å gå tilbake til et vanlig liv igjen.

Elva i blodet

Eika er en legendarisk plass i historien om Oslos underverden. Hva og hvor stedet er, har variert gjennom årene. Navnet brukes ofte om hele området mellom Nybrua og Ankerbrua langs Akerselva, nederst på Grünerløkka, og har navnet sitt fra det digre treet som nærmest vokser på langs nedenfor Kulturkirken Jakob. Det er for øvrig ingen eik, men en svartor. Bak treet finner du en skjermet liten plass, hvor bakken er dekket med rester av brukerutstyr. Her kan du vasse rett ut i elva for en dukkert.

– Dette var bade- og vaskeplassen min. Her fikk jeg vaska hele kroppen.

Vannet som renner forbi, ble ikke bare brukt til bad og vask, kan Andy fortelle. Etter at politiet ryddet «Plata» ved Oslo S i 2004, ble stedet i større og større grad brukt til både omsetning og bruk av heroin. Han forteller at vannet fra elva ofte ble brukt til å «mekke» et skudd, i mangel på annet:

– Bor du på gata i Oslo, så skal du ha Akerselva i blodet.

 

Fontener og frihet

En annen vannkilde Andy vil fortelle om, er byens fontener. Favoritten ligger i den idylliske bakgården til Oslo domkirke, knapt et steinkast fra Karl Johan. De ansatte i kirken lot ham bruke den til kropps- og hårvask. Andy har erfart at kirkens folk ofte er tolerante og aksepterende i møtet med rusavhengige og hjemløse:

– Kirkegårder og kirker er steder hvor man alltid får være i fred.

Andy forklarer hvordan du ser om det er en «frisk» fontene med god vannkvalitet. Det må være god gjennomstrømming og klart vann. Mens han viser oss hvordan du ser om det er trygt å bruke vannet, tenker jeg at det vil bli vanskelig å se ikke bare fontenene, men hele byen med samme blikk som før etter dette. Overalt ser jeg nå steder det er mulig å gjemme seg bort, få vasket seg, gått på do og ikke minst få en natts søvn.

Andy forteller at selv om livet på gata var beinhardt, så er det også en romantisk dimensjon der. En frihet vi «streite» ikke kan forstå. For hans del måtte det alvorlige helseproblemer til før noen klarte å overtale ham til å flytte inn på et av byens hospits:

– Jeg hadde vært våken ti dager i strekk og fikk et epilepsianfall. Hjertet stansa, og jeg måtte gjenopplives.

Før dette bodde Andy ute i nesten tre år. Hadde han fortsatt med det, ville han blitt oppført som utvandret i folke­registeret. Det er det som skjer med nordmenn som er registrert uten fast bostedsadresse over tid. I slike tilfeller må man formelt registreres som borger på nytt for å ha rett på ytelser fra Nav, fastlege og hjelp til bolig. Andy ler når han forteller om dette:

– Jeg var jo her hele tiden. Var knapt utafor Ring 3.

Teksten sto på trykk i =Oslo nr. 5/2021.