Alternativ byvandring

I Sveits arrangerer gatemagasinet Surprise «Sosiale byvandringer» med gatemagasinselgere som guider. Vi ble med da Roger Meier holdt gatevandringen «Hvordan overleve på gata» i hovedstaden Bern.

Gatemagasinet Surprise har arrangert byvandringer i Sveits siden 2013, og nær 80 000 personer i forskjellige aldersgrupper og fra ulike sosiale lag har deltatt på vandringene og fått se byen fra et annet ståsted.

Byvandringene har som mål å motvirke fordommer mot folk som har falt utenfor på grunn av rusproblemer, arbeidsløshet og fattigdom. De 15 guidene får opplæring i formidling, men har selv utviklet innholdet i turene sine, hvis temaer inkluderer «En verden i skyggen», «I fattigdomsfellen» og «Veien ut av rus».

I Sveits arrangeres sosiale byvandringer i Basel, Zürich og Bern, og du finner også lignende turer i Wien, Manchester, Edinburgh, Glasgow og Athen. Totalt har rundt 100 guider fortalt deltakerne om konsekvensene av fattigdom og utenforskap gjennom sine personlige erfaringer.

– Usynlig for folk flest

Ved Münsterkatedralen, like i nærheten av stedet der en av verdens første offentlige sprøyterom ble åpnet, møter vi opp sammen med et tyvetalls andre deltakere. På et hjørne står en høy kar i arbeidsbukse og tursko. Ansiktet er furet, men blikket våkent og smilet imøtekommende.

– Velkommen til denne omvisningen som skal handle om hvordan man kan overleve som hjemløs i Bern, sier Roger Maier og slår ut med armene.

Roger er en av de sosiale byguidene fra Surprise i Bern. 61-åringen har bodd i Bern i mer enn 40 år, 22 av dem som hjemløs, så han er lommekjent i byens gater. Han tar en pause i presentasjonen sin og unnskylder seg for en litt utydelig uttale.

– Jeg fikk nye tenner i går og har fortsatt litt problemer med å snakke, smiler han.

Offisielt er det 30–40 hjemløse i Bern, men Roger mener at mørketallene er store.

– Jeg tror det er mellom 50 og 100 personer. Folk tror at hjemløse bor i en pappeske og stinker alkohol, men de fleste hjemløse er ganske usynlige for folk flest. Hvis du har rene klær og litt penger i lomma, kan ingen egentlig se på deg at du er hjemløs, sier han.

Roger sier at han er bekymret fordi stadig flere unge havner på gata, og han jobber nå aktiv med å prøve å få satt opp et herberge for dem.

– Flere har hatt vanskelige oppvekstforhold, eller har vært i dårlige fosterhjem, sier han.

Vanskelig start på livet

Roger har opplevd begge deler. Han er åpen om sin egen fortid og forteller om en tragisk start på livet.

– Jeg ble født for tidlig og ble lagt i inkubator på et sykehus drevet av nonner. Foreldrene mine skulle bare hente klær til meg, men de kom aldri tilbake.

Roger ble boende sammen med nonnene til han var fem år. Da stakk han av.

– Etter seks uker ble jeg funnet på trappen til en restaurant 14 mil unna. Ingen vet hva som hadde skjedd med meg i de ukene.

Roger ble plassert i et fosterhjem på landsbygda.

– Fosterfaren min var en hardbarket alkoholiker og en tyrann, forteller Roger. Utskjelling og juling ble en del av hverdagen.

– Det var først da jeg begynte på skolen at jeg skjønte at det å bli slått ikke var vanlig. Jeg var nemlig den eneste i klassen som ikke kunne ta av meg skjorta i gymtimen fordi den satt fast i sårene på ryggen.

Trodde han hadde drept fosterfaren

Da han var ferdig med ni års skolegang, klarte Roger å skaffe seg en lærlingplass som motorsykkelmekaniker. Det ville ikke fosterfaren ha noe av. Roger skulle bli møller som ham.

– Jeg hadde det så dårlig på den tida at jeg syklet med lukkede øyne over veikryssene i håp om at en bil skulle kjøre på meg.

Etter hvert begynte han å henge på puben og drikke i stedet for å gå hjem.

– Snart var jeg blitt akkurat den samme drittsekken som fosterfaren min. En som løste alle problemer med nevene.

En dag hadde det vært krangling fra morgenen av, og Roger kom hjem med kroppen i helspenn.

– Det var første gang jeg kjempet mot ham, og han fikk igjen for mange års mishandling. Jeg trodde at jeg hadde drept ham, fikk panikk og dro derifra.

Roger vendte aldri tilbake til fosterhjemmet, men han fullførte læretiden som møller med toppkarakter.

– Det var kjøkken, dusj og vaskemaskin på jobben, så ingen skjønte at jeg var hjemløs.

Rus og fengsel

Etter læretiden flyttet Roger inn i et okkupert hus. Der flommet det av rusmidler, og Roger prøvde alt. Han deltok også i to innbrudd.

– Rett før jeg fylte 20 år, ble jeg arrestert og dømt til ni måneder i fengsel. Jeg fikk voldsomme abstinenser og fikk hverken medisiner eller noen form for pleie.

Harde stoffer sluttet han med etter soningen, sier han, og etter det har han holdt seg til marihuana. Etter endt soning sto han utenfor fengslet med 36 franc i lomma, så tok han toget til Bern.

Roger har levd et begivenhetsrikt liv, og har blant annet jobbet som betongarbeider, stillasarbeider og på fabrikk. Han fikk seg kjæreste, giftet seg og fikk tre barn, men kona hans ble avhengig av alkohol.

– Jeg måtte ta meg av barna og mistet etter hvert jobben.

Roger forteller at han på det tidspunktet hadde blitt helt utbrent, og at han ble innlagt på en psykiatrisk klinikk. Barna ble tatt hånd om av myndighetene, og han mistet leiligheten.

– Jeg ble hjemløs, men annenhver helg fikk jeg låne en leilighet av en venn slik at jeg kunne ha barna hos meg.

Europas største dopscene

På 1970- og 1980-tallet hadde Zürich og Bern de største åpne dopscenene i hele Europa. Svært mange døde av overdose, andre ble smittet av hiv. Kriminaliteten økte, og væpnede politifolk patruljerte parker og torg. Roger viser oss området ved rådhuset, Bundeshaus, som var et av stedene hvor rusavhengige holdt til. Her gikk politikere rett forbi mens folk døde av overdose.

Etter som årene gikk måtte selv de mest konservative politikerne innse at «The War on Drugs» ikke hadde ført frem, og ildsjeler fikk drevet frem en radikalt ny narkotikapolitikk. I 1994 ble en ny lov vedtatt: Heretter skulle politiet arrestere selgere, ikke brukere. Det ble etablert egne klinikker hvor rusavhengige kunne få medisinen de trengte, og heroin­avhengige skulle få heroin på resept.

– Selv om loven har ført til mange endringer, må vi ikke glemme at det fortsatt er mange problemer, selv om de ikke lenger er så synlige, advarer Roger. 

Donasjonstrær

Roger tar oss med til ulike steder i byen som gjorde det mulig for ham å overleve på gata. I en park nede ved elven, peker han på noen trær. Han smiler, og sier han kaller dem donasjonstrær. Her gikk en gammel dame hver dag og puttet halv franc-mynter inn mellom barken i trærne slik at hjemløse kunne finne dem.

– Til sammen hadde hun gjemt 4000 mynter der, og vi kunne fortsatt finne mynter gjemt i disse trærne to år etter at hun døde.

Å overleve på gata

Frivillighetssenteret hvor han kunne lese aviser, skrive jobbsøknader og få kaffe og brød var også et viktig sted.

– Den gangen var det riktignok fire dager gammelt brød som ble servert. I dag serverer de en stor frokost med byens beste birchermüesli (kjøleskapsgrøt med yoghurt og frukt, journ.anm.), og kaffe og kaker på ettermiddagen. Både for arbeidsløse og hjemløse er det godt å ha et sted å dra om morgenen for å få en rutine i hverdagen.

Roger viser oss det han kaller «byens minste ettroms­leilighet» – det offentlige toalettet. Håndtørkeren som blåste varmluft var redningen hans mange kalde vinternetter.

– I Basel og Zürich er toalettene utstyrt med en alarm som går av etter 20 minutter, men slik er det heldigvis ikke her i Bern, sier han.

Herberge med bar og nattklubb

Siste stopp på turen er et herberge som ble opprettet på privat initiativ. I første etasje er det en bar og en nattklubb som delvis finansierer driften av herberget. På herberget får man kjøpt en fireretters middag med salat, suppe, hovedrett og dessert for 5 franc, cirka 50 kroner. Det er åpent fra klokka 22 til klokka 10, og Roger forteller at man ikke trenger å oppgi navnet sitt når man kommer hit. Selv har han foretrukket å bo utendørs forskjellige steder fremfor å bo på herberger.

– Det finnes tusenvis av ledige leiligheter i Sveits, men de fleste eies av pensjonsfond som investerer i eiendom. Om du ikke har inntekt, er det vanskelig å få tilgang til bolig. Men å ha en adresse, og om ikke annet å ha en postboks, er viktig, for myndighetene kommuniserer fortsatt via brev, og uten en postadresse blir det enda vanskeligere å få hjelp, sier han.

Roger avslutter turen med å fortelle at han nå har hatt en leilighet i fire år. Han smiler mens han forklarer at det har tatt tid å venne seg til:

– De første tre årene satte jeg sengen på balkongen og sov der, for inne var det så altfor stille, så dette er den første vinteren hvor jeg får til å sove innendørs.

[FAKTA]

Sosiale byvandringer

• Sosiale byvandringer arrangeres i flere byer i Europa: Wien, Manchester, Edinburgh, Glasgow. Athen, Basel, Zürich og Bern.
• I Sveits har gatemagasinet Surprise arrangert byvandringer siden 2013.
• Nær 80 000 har vært med på de
  sosiale vandringene i landet så langt.
• Formålet med byvandringene er å
  minske fordommene mot hjemløse, fattige og rusavhengige.
• For guidene betyr det at de har fått en fast jobb og en stabil inntekt. 

Artikkelen sto på trykk i =Oslo nr. 2/2022.