Alt som ikke skjedde

I mars så fremtiden mørk ut for gatemagasin­selgerne og andre gatefolk i Oslo og Göteborg. Hvis du snakka med gjengen i Brugata, skrudde på tv-en eller slo opp i avisene, ble det spådd smitte, vold, sult og død. Det var en tikkende bombe, ble det sagt. Over et halvt år senere venter vi fortsatt på smellet. Hva gikk ikke galt?

Som så mange andre lavterskeltilbud måtte =Oslo stenge dørene da pandemien traff oss for alvor. I disse ukene tilbrakte jeg mye tid i og utenfor salgslokalet i Skippergata og i Brugata, hvor det åpne rusmiljøet møtes og handler illegale stoffer. Jeg prøvde å holde kontakten med =Oslo-selgerne og formidle deres opplevelse av livet på gata da resten av samfunnet stengte gradvis ned. Onsdag 18. mars møtte jeg Ingar Henriksen, en veteran i både Skippergata og Brugata. Han var veldig bekymra for hva de neste ukene ville bringe:

– Jeg har rusa meg i snart 40 år og har, i likhet med mange andre i miljøet, slitt med nyre- og leverproblemer, på grunn av hepatitt C. I tillegg har vi ofte et skralt immun­forsvar. Vi er vel like utsatte som 80-åringene, skulle vi bli smitta, sa han.

– Du begynner å merke at stemningen forandrer seg i miljøet og rundt Gunerius. Det er ikke tørke på stoff ennå, slik som det var i jula. Men det kommer, tror jeg. Da øker også kriminaliteten, folk kommer til å bli desperate etter stoff og penger, og det vil bli mye hardere på gata.

Det var nærmest uunngåelig at smitten skulle berøre det åpne rusmiljøet, og når det skjedde, ville det bli fatalt. Men det var ikke bare smitten som kom til å bli dødelig, mente Ingar:

Jeg delte hans bekymring. Jeg hadde opplevd herointørke i Oslo før, og det er ikke et vakkert syn.

Litt senere samme dag sto jeg og gjentok de samme bekymringene til en journalist som skrev om konsekvensene av pandemien for selgerne og gatemiljøet. Jeg sa vi måtte vente oss vold, og at folk i verste fall kom til å dø.

Dystre spådommer til skamme

Over et halvt år senere har vi ikke sett ett eneste smittetilfelle blant =Oslo-selgerne. Ingen har drept hverandre heller. Ikke ett av skremselsbildene har slått til. Jeg begynte å forhøre meg blant andre gatemagasin i land hvor smittesituasjonen har vært mer kritisk enn her, for å finne ut om vi har vært flinkere, eller kanskje bare heldigere.

Sophie Cronholm jobber tett på selgerne av gatemagasinet Faktum i Göteborg. Hun mener det ville kommet staben for øre om det hadde vært mistanke om smitte blant selgerne:

– Det er en gruppe hvor alle snakker med alle, og ethvert rykte spres fort. Likevel har jeg ikke hørt om ett eneste tilfelle av covid-19, sier hun.

Hun innrømmer at det er enkelte selgere som er i risikogrupper og som hun ikke har sett på en stund, og heller ikke har klart å komme i kontakt med. Dette tror hun skyldes frykten for smitte, og ikke at de er syke. Hun stoler på at de ville gitt beskjed, skulle det være mistanke om smittefare. En av de eldre i selgergruppa ble testet, men symptomene viste seg å skyldes en ordinær lungebetennelse.

Hos Faktum følger de myndighetenes anbefalinger om sosial distanse og hyppig håndvask. Da en av selgerne tok i bruk munnbind for å få kundene til å føle seg tryggere, fikk han i stedet flere skeptiske blikk og spørsmål om han var syk. Å vise hensyn på denne måten påvirket salgstallene i negativ retning. Men hovedtrenden er at kundene har vært positive til at selgerne har fortsatt salget, og viser støtte ved både å ta kontakt og å kjøpe magasinet. Salget sank likevel i perioden mars–mai, naturlig nok. For som Sophie sier:

I Göteborg og i resten av Sverige er det nye grupper mennesker som nå blir smittet, men de første månedene rammet covid-19 i stor grad eldre, spesielt beboere på pleie­hjem. Flere av gatemagasinselgerne tilhører denne risikogruppa.

– De fleste av disse valgte å isolere seg og ikke komme innom for å jobbe. Likevel klarte de seg greit, da de fleste eldre selgerne er svenske statsborgere med pensjon, om enn liten, og tilgang til det offentlige, sosiale sikkerhetsnettet, forklarer Sophie.

– De fleste salgsplasser er ved butikker. Folk flest gikk fra å dra på handletur hver dag til å gjøre det hele unna én dag i uka eller å få varene levert hjem. Men møtte de først på en Faktum-selger, så kjøpte de bladet.

Ingen smitte, ingen penger

De som ikke har tilgang til dette, hovedsakelig tilreisende fra Øst- og Mellom-Europa, har gatemagasinsalget som eneste inntekts­kilde. Dette gjorde at de også under den mest kritiske perioden måtte ta sjansen på å gå på jobb. Det kunne ta en full dag å tjene inn det samme som man vanligvis gjør på en time. Det samme skjedde i Oslo.

Gatemagasinet =Oslo valgte å stenge ned helt og stoppe distribusjonen av magasinet lørdag 14. mars, og holdt stengt i nærmere syv uker. Faktum på sin side holdt dørene åpne gjennom hele korona-våren, noe som gjenspeiler hvordan det svenske og det norske samfunnet valgte å angripe pandemien ulikt. Men for gatemagasinselgerne var likevel utfallet ganske likt. Også i Oslo var det selgerne uten norsk statsborgerskap som led mest, og enda verre var situasjonen for familiene deres i hjemlandet.

Friske, men sultne

Daniel Varga har solgt =Oslo i et par års tid. Han kommer opprinnelig fra byen Sibiu i hjertet av Transilvania i Romania. Jeg møtte ham og gjengen han bor sammen med ved salgslokalet vårt fredag 27. mars. Som alle andre som kom innom, lurte de på om vi hadde planer om å åpne dørene igjen snart. Jeg hadde ingen svar. Ingen hadde svar på dette tidspunktet.

Selv var jeg nysgjerrig på hvorfor de hadde valgt å bli i Norge, nå som det ikke var jobb å få. Jeg visste at EØS-borgere hadde fått tilbud om trygg transport hjem i den første fasen av nedstengingen. Daniel forklarte:

– I Romania får du ingen støtte fra staten nå. Det er militære i gatene for å passe på at folk holder seg inne. Bare 1000 mennesker har koronavirus i Romania, likevel er tiltakene strengere enn i Norge, hvor over 3000 er smittet. Hvis du går ut etter klokka ti på kvelden, får du bot. Før klokka ti kan du gå ut hvis du skal noe viktig. Du må ha med deg et papir hvor det står navn, personnummer og hva du skal ute. Er du over 65 år gammel, får du ikke gå ut i det hele tatt, fortalt han.

Rumenske myndigheter valgte å gå hardhendt til verks under nedstengingen. Portforbudet gjorde det umulig å tjene til livets opphold på gata. Dette rammet ikke minst rom-minoriteten i landet, som ble enda mer avhengig av penger tilsendt fra dem som jobbet i utlandet. I Göteborg utgjør denne gruppa over halvparten av gatemagasin­selgerne. Sophie forteller om en samtale med en av kvinnene fra Romania:

– Hun var nødt til ringe sine barn i Romania for å fortelle at hun tjente nok til å sende det ukentlige beløpet de er avhengige av. Barna gikk allerede sultne.

Det er noe man også hører om fra denne selgergruppa i Oslo: familiemedlemmer som lever på sultegrensen i hjemlandets bydeler og tettsteder med rom-befolkning. Samtidig er det ingen meldinger om covid-19-smitte de samme stedene, eller blant rom som jobber i Skandinavia. Sophie forteller at det samme er tilfelle i Göteborg:

– Jeg har snakket med selgere i denne gruppa, med andre tilreisende og med organisasjoner som jobber tett på dem. Ingen melder om smitte, hverken i hjemlandet eller blant EU-immigrantene i byen.

Dette er ekstra påfallende fordi sistnevnte ofte bor mange sammen i små leiligheter, og har mindre tilgang på informasjon og smittevernsutstyr enn den øvrige befolkningen. Mange har også dårlig helse. Når man tar med i regnestykket at de ofte beveger seg over landegrensene, og er hyppig i kontakt med andre som gjør det samme, er det flere som undres over at det ikke har gått av noen smittebomber i miljøet.

På jakt etter en mulig katastrofe

Det har det heller ikke gjort i et annet miljø som ekspertene mener er ekstra utsatt under en pandemi: det tunge rusmiljøet. Mens nesten ingen av selgerne i Göteborg for øyeblikket tilhører dette miljøet, utgjør representanter herfra fortsatt flertallet av dem du møter i salgslokalet til =Oslo i Skippergata.

Kort tid etter nedstengingen av Norge 12. mars, kom de første bekymringsmeldingene i media. Først ute var Dagbladet, hvor to =Oslo-selgere og -ansatte, inkludert meg, som tidligere nevnt, sto frem med en rekke bekymringer. Det åpne rusmiljøet i Brugata var en mulig smittebombe, og dessuten ville stengte grenser gi mangel på dop, som igjen ville skape mer desperasjon og vold. Dette narrativet sto så sterkt, at både jeg og andre journalister lette rundt i Brugata og på Grønland etter bekreftelse på tingenes tilstand.

Hvor blir pasientene av?

– I likhet med andre som jobber med gruppa, fryktet vi på vårparten at rusavhengige kom til å være ekstra utsatte under pandemien, sier Gabrielle Welle-Strand, overlege og forsker ved Senter for rus- og avhengighetsforskning (Seraf).

Hun har samarbeidet med Folkehelse­instituttet og ProLar-nett om en artikkel som snart er klar for publisering, hvor temaet er nettopp koronasmitte blant rusavhengige og andre konse­kvenser av pandemien for denne gruppa. Det er Seraf som har ansvaret for artikkelen, som etter hvert omfatter seks norske byer.

Fra april til juli jobbet Welle-Strand som lege på en isolasjonsenhet i Oslo kommune. Stedet var et frivillig tilbud til koronasmittede rusavhengige som fant det vanskelig å isolere seg selv. Tilbudet eksisterte fra slutten av mars til slutten av juli, og i løpet av denne tiden var åtte pasienter innlagt ved enheten. To av dem heroinister og aktører i det vi kaller Oslos åpne rusmiljø. Brugata-miljøet.

Virus eller abstinens?

Så sent som 6. mai uttalte Stian Torsvik i Uteseksjonen seg om det åpne rusmiljøet i Oslo til Aftenposten:

– Smitterisikoen er stor. Det er cash som bytter hender, det er håndhilsing og klemmer. Store ansamlinger med 13–14 stykker i tette klynger.

Dette var noen av det samme Welle-Strand hadde sett for seg kunne føre til en smittebombe i miljøet. Samtidig måtte hun rundt denne tiden innse at de dystre spådommene ikke så ut til å gå i oppfyllelse. Det var fortsatt kun to heroinavhengige fra miljøet som hadde vært innom isolasjons­avdelingen. For å se om dette gjenspeilet den reelle situasjonen på gata, fikk hun tidligere brukere og mennesker som jobbet med rusavhengige ved boliger, varmestuer og andre lavterskeltilbud til å gjøre intervjuer med brukerne.

Så godt som alle som ble spurt, var i aktiv rus, og noen var i tillegg i behandling i LAR (Legemiddelassistert rehabilitering), og resultatene var både oppløftende og overraskende. De ble først spurt om de kjente til symptomene på covid-19, noe rundt to tredje­deler av gruppa gjorde. Videre ble de spurt spesifikt om hvert av symptomene, og om de hadde kjent på disse. Svært få svarte bekreftende på dette. Det vanligste var smerter og ubehag i kroppen. Dette gjaldt rundt 20 prosent av de spurte, men som Welle-Strand minner om:

– Disse symptomene er svært like dem man kan få ved abstinens og rusbruk, så det var ikke overraskende. Det er også mye somatisk sykdom generelt i gruppa, noe som også spiller inn.

Når det gjaldt klare symptomer på covid-19, som nedsatt smak- og luktesans, var det under 10 prosent som hadde opplevd dette i større eller mindre grad. Over 90 prosent av de spurte sa de ville teste seg ved mistanke om smitte. Det samme svarer alle =Oslo-selgerne jeg spør. De er ofte i risikogruppen, og ønsker rask behandling og ettersyn skulle de være smittet.

Eller omvendt?

Tilgangen på rusmidler var også et tema i intervjuene. Det viste seg at også på dette området hadde engstelsen mange følte på i begynnelsen av mars, vært relativt ubegrunnet. En tredjedel opplevde at det var noe vanskeligere å skaffe det de trengte, men dette gjaldt gjerne beroligende tabletter og i noen grad cannabis. Økte priser var et større problem for to tredeler av de spurte, men dette gjaldt først og fremst cannabis.  Tilgangen til heroin og amfetamin har vært ganske så uforandret gjennom det hele, kan det virke som. Men disse funnene var ikke like entydige som de som gjaldt smitte. Welle-Strand utdyper:

– Funnene peker så mye i samme retning, at vi lurer på om brukerne har symptomer i større grad enn de rapporterte, men at de ikke merket disse på grunn av selve rusen og abstinensene som følger.

I rusmiljøet er også dette en forklaring flere heller mot. Det finnes også andre, mer alternative teorier som du støter på i Brugata eller salgslokalet i Skippergata. Én er sammenhengen mellom inntak av nikotin og hvem som smittes. Så godt som alle i rusmiljøet røyker sigaretter, så en slik sammenheng ville kunne forklare det lave antallet smittede. Teorien ble fremsatt av en håndfull franske forskere i april, men ble raskt tilbakevist i internasjonale studier. Blant røykerne er den likevel fortsatt populær. Andre mener at enkelte rusmidler i seg selv gir immunitet mot viruset, noe som nok er mer basert på tro enn på beviser.

Tilbake til Göteborg

At rusavhengige skulle bli mindre syke eller symptomfrie, tviler overlege Welle-Strand på:

–  Da burde vi ha sett noe av det samme når det gjelder andre infeksjoner som har vært utbredt i disse miljøene, som HIV eller hepatitt C. Det er også mulig at det hele skyldes flaks. At det ikke har vært kontakt med en såkalt supersmitter som har satt i gang det hele blant folk på gata, sier hun.

Kanskje er det fortsatt en sjanse for at de mest pessimistiske blant oss får rett likevel. Men hva med andre av gatas folk? Hvorfor får vi de samme svarene når det gjelder til­reisende fattige fra Mellom-Europa?

De rumenske og bulgarske selgerne av Faktum snakker ofte om både egen og familiens helse. Mange jobber for at foreldre, barn eller søsken skal kunne få råd til nødvendig behandling og medisiner. Likevel har ingen snakket om at de kjenner noen som har vært syke med covid-19, eller at de har hørt om smitte i samfunnene de lever i. Dette kan selvfølgelig skyldes frykt for utestengelse, isolasjon og stigma, men Sophie tror fraværet av smitte i gruppa er reelt.

Skitne hender, snørrete unger

I Göteborg og Malmö, hvor Faktum selges, er det også flere som bor på gata enn i Oslo. Sophie opplever at disse får problemer i møtet med kundene, fordi det er vanskelig å opprettholde god hygiene. Faktum har, i likhet med =Oslo, innført en rekke tiltak for å unngå smittefare og berolige kundene:

– Vi tilbyr selgerne håndsprit, men har latt det være opp til hver enkelt selger hva annet de bruker. I tillegg har vi jobbet mye med opplæring i sosial distansering på jobb. Vi bruker betalingssystemet Swish (tilsvarer Vipps i Norge, journ.anm.), hvor hver selger har en unik QR-kode som kundene kan skanne for å betale magasinet. Det er også pakket i plast når kunden mottar det.

Tiltakene kan kanskje forklare hvorfor selgerne ikke utsettes for smitte fra kunder, men det forklarer ikke helt fraværet av smitte generelt. Sophie forteller at hun har mest tro på teorien om at selgernes immunforsvar er ekstra godt fordi de eksponeres for mer virus og bakterier gjennom livet de lever. Litt som småbarnsforeldre som henne selv, som hele tiden blir utsatt for smitte fra barnehage og skole, og ender opp med et styrket immunforsvar. Hun presiserer at dette kun er spekulasjoner, og ikke et tema hun kjenner godt.

Trygt på utsida

Hovedteoriene til overlege Welle-Strand etter funnene i miljøet er hverken immunitet gjennom heroin eller skitt. Først og fremst mener hun at brukerne selv og hjelpeapparatet kan gi seg selv en klapp på skulderen:

Brukerne har nok vært flinkere til å overholde smittvernsreglene enn det mange har trodd. De har holdt seg hjemme for å unngå å bli smittet, de har holdt avstand og vasket hender på samme måte som oss andre, kan hun fortelle. Og fortsetter:

– Tilpassede henteordninger for medisiner, samtaler med hjelpeapparatet over telefon og liknende tiltak har gjort det enklere for brukerne å opprettholde sosial distansering. I tillegg har personalet som jobber ved medisinske og sosiale lavterskel­tilbud hatt høy bevissthet om smitteverntiltak. Det samme gjelder for personalet hjemløse tilreisende møter på akuttovernattingssteder og andre hjelpetilbud. De tar smittevern på alvor, sier hun, før hun kommer til det hun mener kanskje er den aller viktigste årsaken til fraværet av smitte, både blant rusavhengige og fattige tilreisende:

– Lever du i utenforskap, så er du sjelden i kontakt med dem som er innenfor. Dette er mennesker som har minimal kontakt med andre grupper, avslutter hun.

Eller som en av jentene jeg møtte da jeg vandra bekymra rundt i gatene i mars, sa det:

– Vanker du i Brugata, så vanker du ikke med folk som har vært på skiferie i Østerrike.

Teksten sto på trykk i =Oslo oktober 2020.