Synne Bernhardt har snakket med flere tusen ruspasienter. Hun kritiserer skrotingen av «fritt behandlingsvalg», men en annen mulig skroting ser hun fram til med glede.

Tekst: Kari Bu
Foto: Siv Dolmen

Et halvt år har gått siden vi først prøvde å få tak i Synne Bernhardt til portrettintervju. Nå har hun skjønt at hun ikke blir kvitt oss.

– Jeg har egentlig aldri tid, jeg, så vi bare kjører på.

Hun er en av få personer i Norge som både er lege og jurist. Blant de andre er Espen Rostrup Nakstad, assisterende direktør i Helsedirektoratet, som fikk hendene fulle under koronapandemien. For Synne er høysesongen som startet våren 2020 enda ikke over.

Hun begynte som advokatfullmektig omtrent da Norge ble nedstengt og fikk sin første klient etter en halvtime. Det var en ruspasient i legemiddelassistert rehabilitering (LAR), som var i livstruende abstinens etter å ha fått medisinen fjernet uten forvarsel.

– Når LAR-pasienter forteller meg om livet sitt, er det lidelseshistorier av en annen verden. Ruspasienter skulle jo bli prioritert opp med LAR, men systemet har fått ture fram uten tilsyn og reell kontroll. De gode intensjonene bak behandlingen har flere steder dessverre forsvunnet i praksis.

Selv om LAR er en spesialisthelsetjeneste, er det svært ofte slik at pasientene ikke får møte en lege. De må kommunisere gjennom en behandler, som kan være vernepleier, sosionom eller lignende.

Pasienten forteller kanskje om bivirkninger av medisinen og spør om de kan få bytte medikament. Da må behandleren kontakte underordnet lege, som må kontakte overlege, som deretter må ta opp saken i et kollegiemøte.

– Ukene går, og kollegiemøtet diskuterer en pasient de aldri har møtt. Så er det behandleren som forteller pasienten om avgjørelsen. Pasienten kan ha masse spørsmål som behandleren ikke kan svare på. Det er en uhørt behandlingskjede. Alle andre pasienter får møte en lege.

Synne benytter sjansen til å multitaske mens hun blir intervjuet. Vi går tur med hunden Sierra, som i likhet med eieren vet å gjøre seg hørt. Så fort den treffer en annen hund, begynner den å bjeffe.

Den er opplært til å varsle, siden Synne har en fritidsbolig langt utenfor allfarveg på Hadeland. Der er hun gjerne alene med hunden, men ikke for å ha fri. Hver bidige dag hele året jobber hun.

– Jeg er så heldig at jeg får gjøre det jeg elsker i jobben min, og så gjør jeg det på fritiden også. Jeg er kjempe­privilegert, men jeg får ikke overtidsbetalt.

Mistet legen og døde

Synne har snakket med flere tusen LAR-pasienter. Noen må slutte i jobb fordi de får nye henteordninger for medisin som ikke er forenelig med arbeidstiden. Noen får kuttet dosen uten forvarsel eller informasjon.

En kvinne som skulle ta keisersnitt fikk ikke smertestillende da epiduralen sviktet, med begrunnelsen at hun kunne bli avhengig. En annen ble nektet en nødvendig hofteoperasjon av samme grunn, og endte i rullestol.

– Tilsynsmyndighetene hevder medisinering av rus­pasienter er så vanskelig at det krever en spesialisthelsetjeneste, men i LAR jobber det ofte unge, nyutdannede leger og vikarer som kan vegre seg for å bruke eget skjønn.

Noen fastleger kan egne seg godt til å håndtere ruspasienter over tid, mener Synne. Det bør være leger med erfaring, kompetanse og omsorg for pasientgruppen. Det fins slike fastleger som har forsøkt å samarbeide med LAR. I noen tilfeller blir det ingen enighet om hva som er best for pasienten.

Flere av legene har fått problemer med tilsynsmyndighetene fordi de har handlet i strid med spesialisthelsetjenestens råd, selv om rådene ville påført pasientene mer lidelse og smerte. Legen Stig Asplin hjalp mange, også de som følte seg forsømt av LAR. Han mistet retten til å forskrive vanedannende medisiner omtrent da Synne begynte som advokat.

Pandemien gjorde det ekstra vanskelig for de 140 pasientene som plutselig mistet fastlegen sin. Tidligere i år var Synne forsvarer for Asplin i Oslo tingrett.

– Saken gikk som et ekspresstog. Domstolen anså Asplins medisinske behandling som fullt forsvarlig, men han tapte saken fordi han brøt rekvireringsforskriften. Vi mener at legens plikt til å redde liv må være viktigere enn en forskrift. Alternativet for pasientene var at de sto uten livreddende helsehjelp. Jeg er likevel glad for at domstolen så tydelig kom frem til at både valg av medikament, doser og kombinasjonen av opioider og benzodiazepiner ble funnet forsvarlig. Det er et viktig signal til både leger og ikke minst pasienter. Saken skal opp i lagmannsretten i høst.

Bare én uke etter at Asplin ble fratatt sine ruspasienter, døde den første av dem. Det skulle bli flere. I 2020 økte antall dødsfall fra overdoser i Norge med 18 prosent i forhold til 2019.

I 2021 ble disse pasientene igjen hardt rammet, da legen Sverre Eika gikk bort. Han hadde vunnet flere tilsynssaker mot seg. Nå følte Synne at hun måtte gjøre noe drastisk. Hun kontaktet en av landets rikeste personer, finansmannen Johan H. Andresen, som bidro med finansiering til Eikaklinikken.

Her får rusavhengige individuelt tilpasset behandling, og klinikken har siden da behandlet mange av dem som sliter med LAR i Oslo. Men Synne ble ikke arbeidsledig med dette.

En stor nyhet

Tidligere i år ble ordningen «fritt behandlingsvalg» skrotet. Den gjorde det mulig for private virksomheter å levere spesialisthelsetjenester, blant annet innen rus og psykisk helse, mot betaling fra staten. Men staten kompenserte ikke tilstrekkelig for tilbud som forsvant, forteller Synne.

– Etter at fritt behandlingsvalg ble nedlagt, er det enda færre senger, og pasientene blir stående uten hjelp. Nå holder jeg på med en sak hvor en pasient plutselig fikk omgjort rettighetene sine, selv om han hadde rett til institusjonsplass fram til jul. Han har vært på fritt behandlingsvalg, og nå finner de ikke ny plass et annet sted. Oslo Universitetssykehus begrunnet det med at han plutselig ikke trengte hjelp til videre nedtrapping. Slik de så det hadde nedtrappingen gått for sakte, og derfor ville han ikke ha nytte av videre nedtrapping. Det er en pussig argumentasjon.

Hun ønsker seg institusjoner der folk kan få være over tid. Nå legges det opp til kortest mulige opphold for de som i det hele tatt får plass. Ekstra vanskelig kan det være for personer med ADHD som også er rusavhengige.

De får ikke ADHD-medisin før de er rusfri. Men de klarer kanskje ikke å bli rusfri alene, og trenger dermed institusjonsplass for i det hele tatt å kunne få medisin. 

– Mange pasienter blir stadig møtt med lukkede dører, avvisning og en nedlatende holdning. Da møter de også systemet med redsel og skepsis, og oppfører seg deretter. Det blir en ond sirkel. De mest fornøyde er de som får hjelp av en god fastlege eller en annen med tid og omsorg. Nærhet og allianse med pasienten er det beste, ikke straff og sanksjon.

Noe av det som driver Synne, er opplevelsen av å få gjennomslag for pasientene som gir dem en bedre hverdag. Hun har god tilgang til politikere, og nå har hun en nyhet til oss.

– Helse- og omsorgsdepartementet jobber med helse­reformen sin, og en del av denne reformen er å utrede LAR. Jeg har hatt møter med Ingvild Kjerkhol både før og etter at hun ble helseminister. Jeg har spurt hvorfor ikke fastlegene kan følge opp ruspasienter, da det ofte er de som kjenner dem best. Jeg har forstått det slik at departementet nå utreder om de skal skrote hele LAR-forskriften og flytte ansvaret over til noen av fastlegene.

Ikke et fritt samfunn

Synnes arbeid for pasienter startet lenge før hun studerte medisin. Allerede som 14-åring fikk hun jobb som pleieassistent ved Ullevål sykehus. Moren var sjefssosionom ved sykehuset, og jobbet tett med pasienter som var smittet av hiv-viruset. 

– Mamma var veldig progressiv overfor de første aids-pasientene, hun klemte dem og dro på hjemmebesøk. Hun var helt uten fordommer og tok alle mennesker som de var. Da jeg jobbet på Ullevål, hadde vi masse tid til å snakke med pasienter, og de fikk være på sykehuset til de følte seg bedre.

Egentlig ville Synne bli ballettdanser. Som 15-åring var hun den yngste som noen gang hadde kommet inn ved Statens Balletthøgskole. Da hadde hun allerede flyttet hjemmefra. Etter utdannelsen dro hun til London og fortsatte med ballett, mens hun var vaskehjelp hos en ghanesisk prins i et seksetasjes hus på Hampstead Heath.

Men hun glemte aldri hvor givende det hadde vært å jobbe med pasienter. Da hun kom hjem til Oslo som 19-åring, bestemte hun seg for å bli lege, selv om hun enda ikke hadde tatt videregående skole.

– Jeg har ikke alltid vært flink på skolen. De første seks årene gikk jeg på Steinerskolen. Det var fint, men jeg lærte ikke så mye av de tradisjonelle fagene som matte og rettskrivning. Jeg tror de lærer mer der i dag. Da jeg kom på vanlig ungdomsskole, måtte jeg ha ekstraundervisning.

Hun tror fagene på videregående ble enklere fordi hun tok dem som voksen. Det ble mange eksamener som privatist, men hun slapp en del krav som unge møter i dag, mener hun.

– Nå krever samfunnet veldig mye av enkeltmennesket. Ikke bare når det gjelder skole og utdanning, men du skal se ut på en viss måte, og du skal følge normen. Da jeg begynte å jobbe på Ullevål, var det masse ulike personligheter blant kollegaene. Nå er alle likere, mange sier det samme, og det er så mange regler og retningslinjer som alle skal passe inn i. Vi sier at vi lever i et fritt samfunn, men det gjør vi ikke. De som går utenfor normen, som Stig Asplin, blir tatt. Som advokat hjelper jeg mye helsepersonell som har mistet autorisasjonen. Etter min oppfatning er det svært dårlig kvalitet på Helsetilsynets vurderinger til tider, og saksbehandlingen svikter. I forrige uke var jeg i retten med en lege som har fått tilbake autorisasjonen han mistet, og som søker erstatning.

Mindre til behandling

Synne merket stor forskjell på helsevesenet etter at helseforetaksreformen ble innført i 2002. Da overtok staten ansvaret for spesialisthelsetjenestene fra fylkeskommunene, og vi fikk regionale helseforetak. Nye systemer for styring og kontroll ble iverksatt.

– Reformen ble innført i det stille, det var ingen store nyheter rundt den, selv om den medførte enorme krav til effektivisering. Mye av hjelpepersonellet på sykehus, som hjelpepleiere og sekretærer, ble fjernet. Økonomene fikk for mye makt. Nå skal de samme pengene brukes til behandling av syke mennesker som til nybygg, oppussing og innkjøp av utstyr. Slik var det ikke før. Nå som Helse Sørøst har besluttet å bygge et nytt Oslo Universitetssykehus blir det mye mindre penger til pasientbehandling.

Helseforetaksreformen har vært utredet flere ganger, men Synne har tenkt at det kanskje ikke har vært de rette som har stått for gjennomgangen.

– Man henter inn utredninger og uttalelser fra eksperter, men de som sitter i utvalgene er ofte ikke representative. Slik jeg ser det, har de vært positive til reformen. Da blir konklusjonen: Nei, vi skal ikke finne noe alternativ. Nå går vi mot det todelte helsevesenet som Arbeiderpartiet sier de er imot. Det offentlige har for få senger, og vi er for treige til å innføre nye behandlingsmetoder. Stadig flere betaler selv, og kvaliteten på private helsetjenester er gjerne bedre. Skal du drive næringsvirksomhet, er du jo avhengig av fornøyde kunder.

Synne tror folk blir mettet av helsetragedier i media, og ikke klarer å se dem i et systemperspektiv.

– Det er den ene enkelthistorien etter den andre, som du ikke har tid til å dvele ved. Da forstår du ikke at det er noe strukturelt galt. Hos statsforvalteren i Oslo og Viken ligger det nå en haug med rettighetsklager som skal avgjøres senest innen tre måneder. Det er ingen saksbehandlere som kan ta dem. Klagesystemet fungerer ikke.

Anbefalte flytting

Synne fraråder i utgangspunktet pasienter innen rus og psykiatri å klage. Hun mener statsforvalteren ikke har tilstrekkelig kompetanse på feltet, verken i Oslo og Viken eller andre steder hun har erfaring med.

– De skjønner ikke hvordan livet til disse menneskene er og hvilket system de møter. Statsforvalteren er overarbeidet og underfinansiert. Det er ofte bortkastet tid å klage. Du står der med en medisin som du holder på å dø av, og så bruker de kanskje et år på en rettighetsklage.

For å få belyst problemene for LAR-pasienter skikkelig, planla Synne å gå til gruppesøksmål mot staten på deres vegne. Nå vet hun ikke lenger om det blir aktuelt. 

– Nå som det er en mulighet for at LAR-forskriften skal skrotes, må jeg vente og se an utviklingen. Forsvinner LAR-forskriften, forsvinner i utgangspunktet også grunnlaget for søksmålet.

Siden hun først begynte å kjempe for ruspasienter, har det skjedd visse endringer i LAR. Medisinlisten er blitt noe utvidet, men det er svært ulik praksis på ulike steder i landet. For eksempel har LAR i Midt-Norge, som omfatter Trondheim, vært mye strengere enn LAR Øst, som gjelder Oslo.

– LAR i Trøndelag har slik mine klienter ser det vært så skakkjørt og rigid at jeg etter en del erfaring i noen saker har anbefalt pasienter å flytte. Jeg har klienter som følges opp av leger og lavterskeltilbud som bryter LAR-retningslinjene, fordi de ser at det fungerer for pasientene. Livet blir bedre, pasientene kan delta på aktiviteter, de får kanskje egen bolig og kontakt med familien igjen. For å oppnå formålet med LAR, er du nødt til å lytte til pasienten.

Ferierte i Albania

Hver dag går Synne tur med hunden på Vår Frelsers Gravlund. Der ligger både moren og eksmannen hennes begravet, ikke langt unna graven til Ari Behn. Som barn pleide hun å leke her på søndagsmorgenene, med faren på slep.

– Faren min var et eventyr. Som astrolog spådde han kjendiser, han var kokk, og han var pianist ved balletthøgskolen der jeg danset. De første seks årene av mitt liv bodde vi i slummen rett bak her, i Deichmansgate.

Foreldrene hennes var med i Arbeidernes kommunistparti, AKP (m-l). Det ga Synne noen spesielle ferieturer.

– Om sommeren dro vi til Albania med AKP (m-l)-busser. Der reiste vi rundt og så hvordan de fattige bodde. Selv bodde vi alle på luksushotell på stranden. Det var et utrolig flott hotell, hvor vi var flere somre. Det er litt festlig å ha en sånn bakgrunn, med Pål Steigan og gjengen.

Etter at foreldrene ble skilt, flyttet Synne og moren til Vinderen og Holmenkollåsen, før de var tilbake i sentrum på St. Hanshaugen. Nå bor Synne et steinkast fra St. Olavs plass, like ved jobben på Advokatfirmaet Meling AS. Når du leser dette, har hun antakelig fått godkjent søknaden om å bli advokat, etter å ha fullført praksisen som advokatfullmektig. Men hvorfor ville hun bli advokat når hun allerede var en høyt ansett kirurg og forsker?

– Min første jobb som lege var som saksbehandler hos fylkeslegen i Oslo og Akershus. Der jobbet jeg sammen med jurister, og det var kjempespennende. Så gikk det noen år med jobb og barn, før jeg tenkte: nå eller aldri. Som jurist med legebakgrunn kan jeg hjelpe pasienter på en annen måte. Jeg forstår jo blant annet hva som står i en journal.

Var skuespiller

De beste dagene har Synne når hun får rydde opp i andres liv, og ikke i sitt eget. Hun elsker å bo alene, men helt alene har hun ikke bodd etter at barna flyttet ut.

Inntil i sommer hadde schäferen Sierra en bror, Leo, som dessverre måtte avlives. Før gikk hun tur med dem annenhver gang. Da vår fotograf, Siv Dolmen, tok bilde av henne for Klassekampen i fjor sommer, gikk hun også tur med hund.

– Den eneste muligheten jeg hadde til å ta bilder var da du gikk fra sted til sted, sier Siv. – Jeg måtte løpe dobbelt så fort som deg for ikke bare å få bilder av ryggen.

I dag er det enklere å ta bilder av Synne. Hun begynner til og med å danse for oss da Siv setter på Shakira på mobilen. Kunstnersjelen kommer fram.

– Jeg pleide å vanke på Kunstnernes hus. Nå synes jeg det er trist at det har blitt pizzarestaurant. Kafeen som var et treffsted for alle kunstnere, er borte. Der gikk vi hver helg. Jeg vokste opp i kunstnermiljøet, og som ballettdanserinne hang jeg mye der.

Det viser seg at Synne også har gjort karriere som skuespiller. Hun spilte «Doktor Bernhardt» i dramaserien «Hotel Cæsar», som ble vist på TV 2 fra 1998 til 2017.

– Det var en liten rolle, men jeg spilte i mange episoder og var med i flere år. Jeg ble stadig innkalt ved ulykker. Det kan på en måte sammenliknes med å gå i retten. Du skal prestere en forestilling. Klienten er historien din, og den skal du fortelle så bra at dommeren kjøper den.

Hun reagerer sterkt når mennesker blir dårlig behandlet. Hun kaller seg myk mot de myke og hard mot de harde, omtrent som Fantomet. Den myke siden er det ofte klientene som får se. LAR har nok ikke samme inntrykk av henne.

– Jeg tror at LAR veldig fort så på meg som sin verste fiende. De sa at hvis pasientene skal ha med advokatfullmektig Bernhardt i møte, så må LAR-legen ha med egen advokat. Hadde de behandlet pasientene ordentlig, hadde ingen trengt advokat.

[FAKTA]

Synne Bernhardt

• Født i 1969 i Oslo.
• Helserettsadvokat i Advokat­firmaet Meling AS.
• Har bakgrunn som ballettdanserinne, forsker, kirurg og universitetslektor.
• Tok initiativet til Eikaklinikken for rusavhengige, som åpnet i Oslo i 2021.

Intervjuet sto på trykk i =Oslo nr. 10/2023.