Alf er kongen av Oslo-minner

Alf Folmer (97) fra Rodeløkka er et levende Oslo-leksikon. Og det er rikt illustrert.

Alf er den kuleste gutten i gata. Og full av fotnoter.

Fra han var 13 år gammel solgte han aviser som kommisjonær. Det var slik gutten fra østkanten ble kjent med oslofolks levekår midt på 1930-tallet. Københavngata 11 på Rodeløkka, bygården han vokste opp i, er nå Anker Apartments.

Alf Folmer er født i 1921. Bursdagen hans er i den lyseste delen av året: 29. juni. Nysgjerrigheten hans for andre mennesker er intakt. Han har et blikk fylt av liv – og en hukommelse som nesten får en til å tro at han har fått en overdose omega-3 i oppveksten. Vi treffer ham før han skal besøke Synnøve, sin første forelskelse, jenta som jobbet på Agra margarinfabrikk hele livet.

– Hun som lurte meg med opp på loftet, oppklarer han og viser til den dampende historien om sin første erotiske opplevelse. Den er beskrevet i detalj i boka hans. Nå bor Synnøve like i nærheten, og skal ifølge historien være et par år eldre enn Alf.

Alf har utstillinger som fotograf – og fotograferer både fotograf Dimitri og meg. Han er utdannet arkitekt. Under krigen flyktet han til Stockholm, der han i dag bor i sitt hus av armert plast.

– Fotografer pensjonerer seg aldri, fastslår Dimitri.

Kristianiagutten debuterte som forfatter 95 år gammel, med «Gutten fra sjokoladefabrikken – Erindringer om liv og lukter på Grünerløkka». Boka kom ut på det lille osloforlaget SpreDet, en bok fylt av sprelske fortellinger og bilder fra en tid vi bare ser fra duftløse svart-hvitt bilder innimellom. Her favner han arbeiderhistorie øst for ælva, først og fremst.

Han er et bibliotek av navn. Han er innom Nansen, Harriet Backer, Oskar Braaten, Rudolf Nilsen, Christian Krohg og familien Werenskiold. Alle disse krysser hans oppveksthistorie på et tidspunkt. I boka finnes et kart over Pipervika, med blant annet Dueslaget i Vika – et sted man kunne skaffe seg syfilis – og som i dag er konsertstedet Røverstaden.

Det begynte da han satt i fjerde etasje i Københavngata. Med godt utsyn observerte han alt som utspant seg nedenfor. Det tok 60 år å samle materialet, og to års samarbeid med redaktør Håvard Mossige å få det samlet mellom myke permer.

Jeg lurer på hvordan han kan huske detaljer, helt fra treårsalderen. Er det mest fakta eller fantasi?

– Jeg skriver faksjon, svarer han, med et lurt blikk.

– Du forteller at du hentet blader på kommisjon som 13-åring?

– Ja, just det, Arbeidermagasinet, svarer Alf på sin karakteristiske måte, ispedd litt svensk.

– Jeg gikk fra dør til dør i oppgangene. Så fikk jeg faste kunder, da.

Jobbinstruksen var tøff nok: «Du får en bunt på femti blad. Hvert blad koster trettifem øre, og av dette får du ti øre. Først vil jeg ha navn, adresse og signatur her. Når du kommer tilbake neste onsdag leverer du pengene og bladene du ikke har solgt. Om du ikke kommer og har stjålet pengene henter politiet deg og du havner på Bastøy med durkdrevne røvere. Forstått?»

Alf var på vei til Storgata for å få utlevert magasinet. Første nummer utkom 23. november 1927. Det var på 64 sider, og kostet 35 øre. Først ble avisene levert på en lånt håndkjerre, men opplaget økte og ble omdøpt til Magasinet for Alle etter krigen. Magasinet solgte i utgangspunktet som et «upolitisk underholdningsblad for arbeidsfolk».

– Var det en politisk oppvåkning for deg å selge dette?

– Ja, det var jo arbeidsfolk som sto bak avisen.

Hjemme hos faren ble ettbindsleksikonet tatt fram: «Kommisjonær. En person som har fullmakt til å utføre noe på vegne av en annen. Se også kommisjonærhandel.»

Det begynte en dag Alf var på vei til skolen og mente en stemme «befalte» ham å skulke. Han fant seg haik.

– Jeg så en lastebil og hengte meg på. Helt oppe ved sykehuset ble jeg trøtt i armene, men å løsne grepet i denne hastigheten ville ha vært døden. Ved Aker sykehus var jeg klar for å hoppe, men farten økte og bilen kjørte videre. Sjåføren snudde seg og gapskrattet. Utenfor Bjerke travbane stoppet han.

— «Nå kan du gå ned til byen. Det er straffa for å henge bakpå», skreik han. Jeg kom møkkete hjem.

Å lese Folmer er å bli med inn i et byrom med lukten av eksos, kjemikalier og trykksverte – og den søte smaken av sjokolade.

Faren var sjømann. Han hadde seilt på hvalfangere. Folmer skriver at han var den siste som snakket med oppdagelsesreisende Ernest Shackleton før han døde.

Farens overnatting hos en hyggelig, svensk jente i Norge resulterte i Alf, som ble født utenfor ekteskap i Sverige. Da faren kom hjem fra sjøen ble det ekteskap og flytting til Oslo.

Han var to-tre år da han kom til gården. Bergene sjokoladefabrikk lå i første etasje.

– Bergene hadde boder. I en av dem var det kasserte sjokoladepakker, så da hendte det at vi klatra over gjerdet og sikra oss noen.

Alf forteller om den gangen han som liten fikk penger for å gå ut og kjøpe et blad på Grünerløkka. Så oppdaget han en automat han så pengene rant ut av. Han la på en 5-øring, men det kom ingenting, så en til – og en til … det vanket juling da han kom hjem.

Familielivet var i det hele tatt annerledes enn dagens.

– Da jeg vokste opp var det ikke en mann som gikk med bøffel. Du vet hva det er? (Jeg rister på hodet). Det er en handleveske av lær eller skinn som du handlet mat i. Men du så aldri menn handle mat – eller gå med barnevogn. Og jeg hadde ikke noe godt forhold til min far, for han kunne være borte to år av gangen. Når han kom hjem fra sjøen fikk jeg fine presanger, for eksempel hansker laget etter Buffalo Bill-modell.

I boka skriver Alf: «Om han hadde omfavnet meg ville jeg hikstet av glede. Da skulle jeg elsket min far. Han tilhørte den gamle skolen. En mann skulle ikke rose, vise ømhet, klappe eller klemme. Da kunne barna bli bortskjemt. Pryl var man derimot raus med, det tok ingen skade av.»

Faren likte også en fest når han kom fra sjøen. Det likte ikke Alf og mora like godt.

Gauking var et ganske vanlig yrke på Grünerløkka og Rodeløkka i de tider.

– Eller «kortreist drikke», som man ville ha kalt det i dag, ler Alf.

Brennevinsforbudet i 1916 hadde ført til at smugling ble lukrativt. Det ble smuglet for over 50 millioner kroner årlig. Bare i 1923 ble 600 000 liter sprit beslaglagt, forteller han.

Aftenposten hadde dette å melde i 1929:

«Lasaronplagen i Oslo er verre enn noensinne. Vi må stoppe med å gi de som tigger på dørene. Omkring Majorstuen er det en plage av lasaroner, løsgjengere, og arbeidssky eksistenser.»

Folmer forteller om pukkelryggede Ola Bokken, som kunne ordne alle typer varer til enhver tid på døgnet. Det fantes også husmødre i bransjen, og en kvinne som kaltes Fullrigger’n. «Hun kunne også stå til tjeneste med seg selv.» En kvinne kjent som Mor i nøden drev med fosterfordrivelse.

Personlighetene var mange. Et av bildene i boka er av Johannes «Gulosten» Andersen, gentlemanssmugleren fra Grünerløkka som fikk økonomisk hjelp av kong Haakon. I våre dager er deler av historien om Gulosten fortalt i tegneserieform.

Mora tok ham ofte med til møter hos Frelsesarmeen. En kveld i 1929, da han var åtte år, kom menn sjanglende inn. Snart måtte de ut igjen: «Endelig forsto de at dette ikke var restaurant Olympen på Grønland.»

Som bladselger lærte han mye om byen og menneskene. Han sto Men hvorfor sto du utenfor Vinmonopolet og solgte blader.

– Fordi arbeiderne var glade, hadde godt om penger og ville hjem til kona med en halv flaske Løiten og et blad … Jeg sto utenfor Akers Mek også, på lørdagene, når det var lønningsdag.

En fotnote her: Akers Mek. startet i 1842, øverst i Fossveien på Grünerløkka. Da var det Norges første mekaniske verksted, og fikk kraft fra Akerselva. I 1854 flyttet virksomheten til Pipervika og ble med tiden landets ledende skipsverft. I dag heter området Aker Brygge.

Alf begynte å legge merke til hvordan folk bodde. En mann som kalte leiligheten sin ei rønne, viste ham bladet Hammer’n. «Til kamp for å bryte ned det kapitalistiske systemet.»

Det ble solgt på Nylands verksted.

Han traff en ung mann i Sarpsborggata, og beretter i boka hva denne karen sa:

«Jeg leser alt jeg kommer over. Oskar Braaten og Rudolf Nilsen låner jeg på Deichman. Ved vinduet mot bakgården sto en lenestol ved et spinkelt bord med noen bøker. På gulvet lå en stor stabel blader. En bokhylle var fylt med bøker og Arbeidernes leksikon.

– Jeg leser når jeg går, spiser, eller sitter på do.

Dette var det første hjem jeg hadde sett med bokhylle og bøker. Mange hadde Arbeiderbladet, Sværta eller Allers liggende. Det var en og annen bok, men aldri en bokhylle. Folk jeg kjente klagde over at de ikke hadde tid til å lese, men det var noe tull.»

Alf forsto at kunnskap er makt. Og at noen boliger representerte avmakt.

– Ei rønne er det verste man har, en umenneskelig bolig!

Standarden på doene var tilsvarende ille. Men som Alf anfører: På arkitekttegninger het dritaplassene noe så fint som privet eller appartements d’obscurité.

– Du fikk komme inn til folk?

– Ikke da jeg solgte aviser. To år senere solgte jeg napoleonskaker som jeg hentet på bakeriet. Det var hjemme hos kamerater jeg fikk se hvordan folk bodde. De kjøpte av god vilje, forteller Alf.

– Ikke alle var like glade når du banket på?

– «Dra åt helvete». «Ska’kke ha noen ting». Slik svarte noen – og iblant var de fulle. Men fyllefantene var snille mennesker, de ville bare få stå uforstyrret i portrommene og drikke. Men en gang tok jeg opp kamera for å fotografere noen unge lasaroner i Marstrandsgate, og da måtte jeg ta beina fatt og hoppe på trikken, ellers ville de kanskje ha slått meg ihjæl.

Folmer husker hvordan arbeiderbevegelsen startet studiesirkler og kurs, og egen bokhandel på Youngstorget.

– Særlig oppe på Sagene bodde mange arbeidere som hadde jobb på Spikerverket. Da jeg gikk med bladene oppdaget jeg at mange arbeidsfolk leste.

Slik ble det skapt nye lesefrukter.

Arbeidermagasinet/Magasinet for Alle med redaktør Nils Johan Rud fikk omdømme som hjelper for mer enn en generasjon forfattere. Blant andre Alf Prøysen og Inger Hagerup. Også etablerte forfattere som Aksel Sandemose, Arnulf Øverland og Sigurd Hoel bidro jevnlig til bladet, som ble startet av medlemmer av Norges Kommunistiske Parti. Det utkom mellom 1927 og 1970.

Etter hvert kunne Alf hente 100 eksemplarer bladet for salg.

Det var noe å lære om klasseforskjellene i hovedstaden.

– Første gang jeg kom over til vestkanten hadde jeg lest i Norske Gutters Blad at det fantes en kajakk-klubb på Bygdøy. Alle medlemmene var vestkantgutter. Jeg hadde laget en kajakk, padlet over og ble venn med Kjell Werenskiold og invitert hjem til ham. Under middagen spurte fru Werenskiold hvor jeg var fra. Jeg svarte Rodeløkken. «Åh, så fint, så nær Kongsgården», sa hun. En fraværende a-ending førte til forvekslingen mellom Rodeløkka nedenfor Carl Berner og Rodeløkken på Bygdøy.

Krigen var akkurat startet da han begynte på Kunst- og håndverksskolen, under den kjente arkitekten Arne Korsmo. Alf begynte å dele ut den antinazistiske Göteborgs Handels- och Sjöfartstidning, som han hentet på togstasjonen.

– Om vi ble tatt ville vi ha bli skutt på stedet. Da det ble oppdaget at Korsmo og jeg delte ut avisene, måtte vi ut av landet i løpet av en time. Vi reiste til Sverige.

Da Alf hadde fotoutstilling i Sverige en gang på slutten av 50-tallet, fikk han ordre av den amerikanske ambassadøren om å ta bort alle bilder av svarte mennesker. Statsminister Tage Erlander skal derimot ment det var synd med all turistreklamen som skjulte enkelte bilder, og kveldspressen skrev om den sensurerte utstillingen.

«En norsk neger» er en av overskriftene i boka hans.

– Jeg var på besøk i Bergen, på korpstur. På et hjørne sto en svart mann og solgte aviser. «Mårenavis’n! Mårenavis’n!». Jeg sto og glante, hadde aldri sett en mørkhudet person før, bare på bilder og den ene gangen på sirkus. Han var svart som natta, håret et hav av små krøller. Han smilte og bøyde hodet litt på skakke: «Ka e dét?», spurte han og pekte på medaljen. «Jeg er fra Oslo», sa jeg, og fortalte om uniformen og korpset. Mens vi snakket, smilte han og nikket til folk som gikk forbi. Turister kom for å kjøpe postkort, og det var tydelig at folk syntes han var en severdighet. Bergens og kanskje Norges eneste mørkhudede, som i tillegg snakket norsk. Han ble kalt Gusten, kunne flere språk og var storselger av Morgenavisen. En gang hadde han fått 50 kroner i bonus av redaktøren for sin enestående innsats. I ettertid har jeg hørt at en amerikansk turist i Bergen gikk forbi Gusten og kommenterte høyt: «Dere har niggere her også?» Svaret fra Gusten kom raskt: «Vi er svarte utvendig, andre er svarte innvendig.»

97-åringen liker å reise. Han har vært rundt i verden for å drive byplanlegging og tegne hus, blant annet på Dominica i Karibia.

Det var i Sverige han traff sin Eva. De var gift i 65 år.

– Vi forlovet oss i dag for 68 år siden! I Boden i Sverige, utvekslet ringer i et portrom og tok inn på hotell. Vi giftet oss først i den svenske kirken i København, og samme dag hos den katolske biskopen, som jeg kjente. Et lykkelig ekteskap.

– Du har tro på at dere skal treffes igjen i et neste liv?

– Ja, så fort jeg reiser videre herfra, ler han.

Fotograf Dimitri utbryter:

– Nei, nei, hun kan vente. Du har sikkert ventet mye på henne. Damer, vet du …

– Du har beholdt barnetroen?

– Vi fødes til et nytt og bedre liv på den andre siden, sier han litt høytidsstemt i tonen, og forteller at han har studert alle religioner og livssyn på sine reiser.

– Jeg begynte for 50 år siden å interessere meg for filosofi, religion og livssyn. Jeg har vært spiritualist, teosof og medlem av den svenske kirke. Du vet, Jens Stoltenberg gikk på Steinerskolen, basert på teosofi, en kreativ skole.

I India traff han yogier. «Lenge før yoga ble big business», sier han – og konkluderer med at det ender med at man får en tro som ikke helt stemmer med andres.

– Men det er jo bra å rense sine tanker. Så yoga er en fin vei å gå.

Før vi avslutter samtalen ute i sola, får jeg en autograf i boka.

– Den blir med sjokoladefarget tusj, sier Alf Folmer.

 

Intervjuet sto på trykk i =Oslo juli 2018.