Akkurat som i gamledager
Flere av =Oslo-selgerne tigger på gata av og til. To årsaker går igjen: for å komme seg på jobb må de ha penger til å kjøpe det første magasinet. Startkapital. Erlik-selgerne investerer femti kroner i et magasin, og selger det for hundre. De er selvstendig næringsdrivende, og skaper hver dag sin egen arbeidsplass. For mange er eneste mulighet til å komme seg på jobb det å spørre forbipasserende om de kan bidra. Å bomme penger kalles det her. Ikke å tigge. Andre bommer enkelte dager fordi de er for syke til å selge Erlik. Det kan være abstinenser, angst, psykoser eller andre psykiske plager. Det å snakke med en kunde eller en av oss på Erlik blir for vanskelig disse dagene.
Det finnes selvfølgelig alternativer til å sitte med koppen eller strekke frem hånda. Gateprostitusjonen i Oslo er ikke like synlig som den var, men det er fortsatt relativt enkelt å praie en kunde i Kvadraturen. Eller å stjele en mobil på trikken, for så å selge den videre i Brugata. Begge deler kan være mer lukrativt enn å sitte timevis med blikket festa i asfalten på Karl Johan. Det er et valg hver enkelt må ta. De fleste velger i dag det siste. Heldigvis.
Oslopolitiet og regjeringen har et annet syn på det å tigge. I følge dem er ikke tigging et alternativ til kriminalitet, men kriminalitet. Vi snakker altså fortsatt om det å be et annet menneske om økonomisk hjelp i det offentlige rom. Det å bistå en som tigger vil da også ansees som en kriminell handling. Det vil bli en vanskelig balansegang for oss som jobber gatenært. Vi må forsikre om at det forkomne mennesket vi viser omsorg ikke har planer om å spørre noen om småpenger. Jeg må innrømme at vi også har bistått tiggere ganske direkte. Vi har skrevet plakater, gitt folk pappkrus og veksla mynt. Med forsett.
Regjeringen ønsker mer frihet til individet, og å fjerne lover og regler som står i veien for dem som ønsker å skape arbeidsplasser. Samtidig ønsker de å ta fra dem som i dag står helt utenfor arbeidslivet, og ofte utenfor samfunnet, en av de få mulighetene de har til å skaffe en lovlig inntekt. Frihet, nye muligheter og fordeler til de som har, bøter og fengsel til de som ikke har. Slik var i 1800-tallets Christiania, og slik er det i Oslo i dag. Man skulle nesten tro at politikere og politi drømmer seg tilbake til en enklere verden, hvor alle midler kunne tas i bruk mot bermen. Og det ser ikke lyst ut, når hovedtiltaket er å gjøre det lettere å bøtelegge og fengsle mennesker for å være fattige.
Erlik gir vanskeligstilte mennesker et verdig alternativ til tigging, prostitusjon og kriminalitet står det i våre vedtekter. Av dette følger det at vi mener tigging er en uverdig måte å tjene til livsoppholdet på. Allikevel respekterer vi at mennesker velger å tigge. Fordi vi vet at det alltid er en grunn til at det valget tas. Og fordi de to neste alternativene på lista fortsatt er selge sin egen kropp eller å skade andre mennesker gjennom kriminell virksomhet. Det er ikke ideelt og det er ikke ønskelig, men det er virkeligheten for mange.
