Å være våken i sitt eget mareritt

Du vet den følelsen når du våkner av et mareritt? Når du er redd og engstelig, uten helt å vite hvorfor? Du prøver å rasjonalisere det irrasjonelle. Du sier til deg selv at det bare var en drøm. Likevel klarer du ikke å gi slipp på redselen og den ubegrunnede bekymringen. Tenk deg å ha det sånn hele døgnet. Hver time, hver dag, hele året.

Noen dager er bedre enn andre. Da er det ikke skummelt å ta telefonen når bestevennen din ringer, eller si hei til kolleger på jobb. Noen dager går det an å hente posten uten å være redd for ukjente mennesker på gata, og for hva de tenker om deg. Det er behagelig når du ikke skvetter av ellers kjente lyder. Lyder som når bussen kjører forbi, stemmer utenfor vinduet, telefonen som ringer, eller når det banker på døra. Noen dager går det an å nyte sol i ansiktet i stedet for å sitte inne med gardinene igjen, alene. Dette er de fine dagene. Dager som er helt normale for friske mennesker er ferie for personer med angst. I dette tilfellet, meg.

De vanskelige dagene er ikke like enkle å takle. Da er livet som å leve i et sort hull. Ting som å ta oppvasken blir som å bygge et hus. Å gå ut med søpla føles som en umulig oppgave. Å møte kolleger, familie og venner er som å stå på scenen foran tusen mennesker og fremføre noe du ikke kan. Det er enklere å lyve enn å måtte forklare. Alt blir stort og vanskelig, og hjernen slapper aldri av. Den kverner og spinner døgnet rundt som en evighetsmaskin. Du er engstelig for å dø, men enda mer redd for å leve.

Kroppen er utmattet både fysisk og psykisk. Søvnmangel, hjertebank og ukontrollert skjelving er like normalt som å puste. Likevel går du ikke til legen. Tanken på ikke å bli trodd er større enn håpet om å få hjelp. Hjelp til å være normal som alle andre. Det ender med at blir du sittende alene. Du låser deg inne i din egen hule. Som strutsen med hodet i sanden er du trygg med gardinene igjen. Nå kan ingen se deg. Nå er det bare å vente på en bedre dag. En feriedag.

Så mange som en tredjedel av den norske befolkningen vil få en eller annen psykisk lidelse i løpet av et år, og halvparten vil rammes i løpet av livet. Økt dødelighet, sykemeldinger og uførepensjon er noen av de viktigste følgene av psykisk sykdom. Ifølge Folkehelseinstituttet vil mennesker med psykiske lidelser leve 15-20 år kortere enn resten av befolkningen. Psykiske lidelser er en like stor risikofaktor for tidlig død som røyking.

Prisen er høy. Psykiske lidelser koster det norske samfunnet 60 til 70 milliarder kroner hvert år. For de 25 prosentene i yrkesaktiv alder som ikke jobber, er grunnen hovedsakelig psykiske plager. Verdens helseorganisasjon (WHO) har uttalt at psykiske lidelser trolig vil være en av de største helseutfordringene i 2020. Det ser ikke særlig lyst ut i enden av den depressive tunellen. Likevel finnes det gode nyheter.

Forskning på området har vært kritisk underfinansiert, både i Norge og i utlandet, men i 2014 satt Europa-kommisjonen psykisk helse på dagsorden. De har bedt de europeiske fagmiljøene om å utarbeide et veikart for å kartlegge hvordan forskning kan bidra til å redusere psykiske lidelser i Europa. Dette skjer gjennom prosjektet ROAMER (Roadmap for Mental Health Research in Europe). Målet er at forskningen på området skal få et løft i årene som kommer.

Regjeringen vil også styrke innsatsen i Norge. Med helseminister Bent Høie (H) i spissen, loves det mer midler og større satsing på psykisk helse.

– Tilbudet vi har i dag for psykisk syke er ikke godt nok. Det er derfor jeg vil prioritere psykisk helse og rus i tiden fremover med bedre tilbud. Vi har allerede startet arbeidet med å bygge ut tilbudene i kommunene, sa Bent Høie i et intervju med NRK nylig.

Vi beveger oss sakte men sikkert i riktig retning. De siste årene har det vært mer åpenhet rundt psykisk helse enn før. Flere kjente personer har stått fram og fortalt om sine psykiske lidelser, noe som har hjulpet mange. Å gå til psykolog når man sliter psykisk er blitt mer vanlig. Nesten like vanlig som å gå til legen når man har vondt i foten.

Kanskje vi øyner et lite lys i enden av tunnelen likevel.

Teksten sto på trykk i =Oslo/=Norge februar 2015.