17. mai har vært sjokkerende satire og harmløse hakekors
De siste 100 årene har nasjonaldagen bydd på fornærmelser, fortielser, slagsmål, husholdnings-is og 100 000 danskepølser. Vi ser tilbake på 17. mai-feiringen i Oslo.
For 100 år siden var det stor strid om alkoholens plass i samfunnet. I 1916 ble brennevin forbudt i Norge, senere hetvin og sterkt øl. Det fantes egne avholdsaviser, men Aftenposten var ikke blant dem. Den 19. mai 1920 skriver avisa:
«17de mai iaar skulde vel efter bogstaven have været den tørreste, vi endda har oplevet her i byen». På det tidspunktet var det ølstreik, og totalforbud mot brennevin og hetvin. Likevel havnet 170 personer i fyllearresten i Kristiania natt til 18. mai.
«Det er adskillige aar siden vi naadde et sligt tal her i byen, der gjettes paa 10. Slig ser altsaa en 17de mai ud i forbudstiden. Det skulde vel ikke være en eller anden feil i forbudssystemet?» spør avisa.
Videre leser vi at politiet konfiskerte tre faner under årets russetog. Hva som sto på fanene, får vi ikke vite. Aftenposten forteller også om trange tider for byens guttemusikkorps. Bare ett korps deltok i barnetoget i 1920. Musikkinstrumenter hadde steget mye i pris under krigsårene, som mange andre varer. Avisa oppfordrer leserne til å sende «bidrag i hvilkensomhelst form» til lærer Tofsen, Kampen skole, Kristiania.
Ti år senere het byen Oslo igjen. Aftenposten skrev at 17. mai 1930 ble feiret på «den verdigste måte» med «veldige menneskemasser på benene».
På neste side kan vi imidlertid lese at det var usedvanlig travelt på legevakten, med 100 ulykkestilfeller. En ung mann hadde fått foten revet tvers over under slagsmål. «Skadene var av meget forskjellig art, og årsakene til dem var i mange tilfelle beruselse», skriver avisa.
I 1939 var arveprins Harald midtpunktet på nasjonaldagen. Toåringen på slottsbalkongen var «hele folkets kjælebarn» og «alle øines mål». Aftenposten skriver at «menneskemassen fulgte oppmerksom alle hans viltre bevegelser på stolen foran Kongen.»
Russetoget gikk også sin gang: «En russ med gassmaske, hakekors, nokså harmløst alt sammen», mente avisa. Året etter ville hakekors neppe blitt beskrevet som harmløst.
Under okkupasjonen ble mange norske aviser stanset. Det gjaldt særlig de som støttet Arbeiderpartiet og Norges Kommunistiske parti. Aftenposten kom ut under hele krigen, men fikk tvangsinnsatt en redaktør fra Nasjonal Samling. Det preget også omtalen av 17. mai. Rettere sagt, mangelen på omtale.
Den 13. mai 1944 får vi vite at 17. mai skal være vanlig virkedag i landet. Når dagen er over, finner vi ikke et pip om feiringen på trykk. Det var da også forbudt å feire nasjonaldagen. To år tidligere var Vidkun Quisling utnevnt til ministerpresident og sjef for en ny nasjonal regjering. Det fant Aftenposten større grunn til å feire. Begivenheten ble beskrevet som «den største dagen i Norges lange saga. Større enn 17. mai 1814».
Etter frigjøringen fikk Aftenposten ny redaktør. Den 18. mai 1945 rant avisa over av flagg, faner og is. Danskehjelpen, som hadde samlet inn penger til Norge under hele krigen, husket oss også da freden kom. 17. mai ble norske barn sponset med 100 000 pølser og 150 000 boller, servert på Tullinløkka.
Femtitallet var kanskje mindre idyllisk enn sitt rykte. Mandag 19. mai 1952 skriver VG om fire anmeldte voldtektssaker i Oslo rundt nasjonaldagen. På Bygdøy ble en ung pike så stygt skadet at hun måtte legges inn på sykehus. På Hauketo ble en pike truet med revolver til å bli med inn i skogen.
15. mai 1963 er den dyre feiringen tema i VG. Slakter Bjercke i Vika tipser om rimelig festmat, som gryteferdig, fersk kylling til 8,25 kroner. «Del den i to og stek den som en kotelett», anbefaler han. En fiskehandler sier: «Både ørret og laks er vel i dyreste laget for de fleste. Reker selger vi masse av til en slik dag.»
Sjøkreps er også populært på nasjonaldagen, men hummer er alt for dyrt: «Bortimot 50 kroner pr. kg er det ingen som vil betale, så den tar vi bare inn på bestilling», sier fiskehandleren. 50 kroner i 1963 tilsvarer 550 kroner i dag. Fellesmeieriet tipser leserne om «vanlige ispakninger», også kjent som husholdningsis. Disse kan kjøpes i kiosker og fruktforretninger på selve dagen, leser vi.
I 1966 skaper et radioprogram stort oppstyr 17. mai. «Og fjellene selv ropte langt hurra!» er tittelen. Programmet lager humor av overdreven nasjonalromantikk. Etterpå får avisene rasende leserbrev. Den 21. mai skriver Eilif Moe i VG:
«I tredve minutter klarte Ustvedt jr. uhindret å radbrekke og latterliggjøre meget av det som en hel nasjon betrakter som aktet og hellig. (…) Det var like opprørende som skuffende å høre Einar Sissener med froskestemme tolke 17. mai-sangene og tradisjonelle festdikt». En annen som fikk mye kritikk var Rolv Wesenlund, som parodierte en 17. mai-tale.
Den 7. juni brukte Stortinget hele ni timer på å debattere programmet. Det ble reist krav om at NRK skulle settes under offentlig kontroll med strenge retningslinjer. Forslaget ble nedstemt. Kringkastingssjefen tok likevel initiativ til nye regler, som denne: «Ingen programpost må settes opp i den hensikt at kringkastingen vil gå imot det kultursyn og det etiske syn som kan sies å være nasjonens felleseie.»
I dag er det lettere å tulle med 17. mai. Over 70 musikkorps deltar i Oslo-toget, og en kilo hummer får du til under 400 kroner. Gratulerer med dagen!