Stemmer fra tomme gater: Janne, selger 1684

Vi har lett etter selgerne av =Oslo på gata, for å finne ut hvordan viruskrise, nye spilleregler og den midlertidige stengingen av gatemagasinsalget har påvirket hverdagen deres. Bidrag til kampanjen «Gi selgerne en ny start» kan gis på VIPPS: 599295. Gavekonto: 5082 05 86570.

Onsdag 25.3, Hauketo. 11 dager etter stengning av salgslokalet.

– Dette er fjerde dagen vi er i karantene. Ikke fordi vi må være i karantene, men fordi vi vil være med på dugnaden, vise at vi tar ansvar, som vanlige folk.

Janne høres stolt og trassig ut, og også veldig letta over å ha noen å snakke med utenfra. Som hun mener og sier:

– Dere på =Oslo er psykologene våre. Trur det er det verste for mange av oss, det å ikke kunne ha et sted å gå og møte andre folk. Snart er alle møteplasser stengt. Men Rolf og jeg har hverandre, da. Tenker på alle dem som er mutters aleine.

Klarte ikke å smile

Rolf er Jannes kjæreste og samboer. De to har sitt lille rede på Hauketo, som mer eller mindre er et busstopp mellom Holmlia og Nordstrand (unnskyld alle dere folka på Hauketo, men det er litt sant), i en ganske sliten blokk fra 60-tallet, med intakt strietapet og oppganger i sjatteringer av beige.

De har jobba hardt for å få det koselig, få det til å føles som et ekte hjem, forteller Janne. Akkurat det er viktigere enn noen gang, og det var nære på at de hadde stått på gata snart, som så mange de kjenner gjør:

– Vi fikk et skriv om at det skulle skrives ny kontrakt 30. mars. Det stod også at husleia kom til å gå opp 1500 kroner, og at vi måtte betale depositum på 70 000 kroner. Det hadde vi ikke sjans til å klare, så jeg så for meg at vi kom til å måtte leve som bostedsløse, igjen.

Jeg husker jeg møtte Janne mens dette stod på, stående med =Oslo i hånda, i Grensen, sa hun ikke klarte å selge et eneste blad, fordi hun ikke klarte å smile. Hun øste ut all redsel og frustrasjon, mens tårene begynte å renne. Det å endelig ha et hjem, en base, og så plutselig miste det, tilbake på gata. Det skremte vettet av henne.

– Jeg fikk beskjed om at jeg kunne ta opp lån, men det ville jeg ikke fått. Vi fikk heller ikke møte på NAV, da vi ikke har en kontaktperson der lenger. Det ville vært tre måneders behandlingstid. Huseieren blei forbanna da han hørte det, og sa vi slapp å betale nytt depositum. Det gjorde at vi har råd til å bo her fortsatt. Nå har vi leiligheten i tre år til.

Heldige med fastlegen

Både Janne og Rolf har vært hekta på heroin det meste av sitt voksne liv, men i motsetning til normalen i Oslo har de aldri begynt å injisere stoffet. De første dagene i selvpålagt karantene, har de fortsatt røyka bittelitt av det, men planen er å trappe helt ned, mens de holder seg i ro hjemme tolv dager.

– Vi gikk til fastlegen vår, og sa vi ville holde oss hjemme, som resten av folka i Norge. Vi er så heldige å ha en fastlege som skjønner greia, så han hjalp oss. Vi fikk utskrevet Dolcontin, som er et morfinpreparat. Veldig populært på gata.

– Vi fikk nok til tolv dager. Fire tabletter om dagen. Det er litt mindre rus enn vi er vant til, men vi har som sagt røyka bittelitt heroin hver dag, for å holde oss friske nok til å holde ut. Fra i morgen bruker vi bare reseptmedisinen.

Egentlig skulle jeg snakket med både Janne og Rolf, men Rolf er ikke i form. Nedtrappingen fra heroin er tøff, og han har ikke lyst til å møte noen akkurat i dag. Vanligvis er Rolf minst like glad i å snakke som Janne. Han jobber som barista på =Kaffe, elsker jobben sin, og vil veldig gjerne snakke om alle ideene han har for stedet, hver gang jeg er innom.

Stengte grenser for dop

I likhet med stedet hvor Janne kjøper =Oslo, er også Rolfs kaffebar i Akersgata korona-stengt. Også de fleste andre gatenære tilbud for rusavhengige og andre folk på gata er stengt nå, og mye annet stenges for hver dag som går. Det bekymrer Janne:

– Grensene stenges nå, så ikke noe dop kommer inn i landet. Hva er konsekvensene? Vel, det har vært tomt for hasj i Oslo siden januar, og de som trengte det for å komme ned, raser rundt nå, helt fortvila. Hvis det blir mindre heroin på gata, noe folk allerede sier er i ferd med å skje, kan ting komme ut av kontroll.

– Folk får ikke kjøpt femgrammere med heroin, som de vanligvis gjør. Folk begynner å bruke GHB, Lyrica, MDMA og psykedeliske stoffer de ikke er vant til å bruke. Det er plutselig mye av det på gata nå. I tillegg har alle rumenerne som forsynte markedet med piller, dratt hjem. Det merkes.

Minner om Plata

Det er mange Janne er bekymra for. Av flere grunner enn hun har snakket om hittil. Når hun er innom sentrum en sjelden gang for å hilse på selgerkolleger og andre kjente, ser hun mye som skremmer, spesielt i nederste del av Brugata, hvor mye av omsetningen og sosialiseringen i det åpne rusmiljøet skjer:

– Folk er ikke så flinke til å holde avstand, eller huske på situasjonen vi er i. Joa, det er litt mindre klemming, men det er heller ikke noe bedre hygiene eller færre hender i kontakt. Hvis du er dopsjuk, eller trenger penger, så mister du fort det perspektivet.

Janne forteller om tilstander som minner om årene på det berykta området Plata, ved Oslo S. Folk som selger egne eiendeler og tjuvgods over en lav sko. Som kommer bærende på masse skrap i håp om å tjene noen kroner, eller få bytta til seg litt stoff.

– Husker når jeg var dypt nede, levde på gata. Da gikk all tid med til å fikse neste friskmelding (dose heroin). Nå har vi bolig, og har tid til å oppsøke legen. Mange har ikke det. I hvert fall sånn som ting er nå. Folk som er rusavhengige burde være i karantene og få verktøyene til å gjennomføre det av helsevesenet.

– Det må legges til rette for at folk kan være hjemme. De må få med tilstrekkelig med medisin, som vi har gjort. Det er vanskelig nok for streite folk å komme seg gjennom dette, men hvis du er helt avhengig av illegale rusmidler, og ikke får hjelp, så er det et sant helvete.

Dette kunne vært gjort

Etter vi hadde snakket sammen, sendte Janne meg en tekst hun hadde skrevet om den siste turen hun hadde tatt til miljøet i Brugata, før hun og Rolf låste seg inne. Hun ville gjerne at vi publiserte denne også:

Kommer fra byen, litt mindre folk enn vanlig. Folk er mer forsiktig med å gi hverandre klemmer. De fleste er fortvilte over at brukerrommet (tilbud i Storgata, hvor man lovlig kan injisere og røyke stoffer) er stengt. Ingen tror det er grunnet personalmangel, men at det skyldes korona.

Alle er enige om at bedre henteordninger når det gjelder LAR-medisin (Legemiddel-assistert rusbehandling) og større utstyrsposer er en god idé. Når det gjelder det å gi aktive rusbrukere for eksempel morfin eller Dolcontin, høres det ut som en drøm, men det ser ikke ut til å skje i stor grad.

På spørsmål om hva hjelpeapparatet kunne ha gjort for gruppa, så er det viktigste å ha et sted å innta dosen sin. Ikke alle har mulighet til å dra hjem. Det at brukerrommet er stengt fører til større behov for mer utstyr, og øker sjansen for smittespredning av både korona-viruset og andre smittefarlige sykdommer.

Korona-viruset har store ringvirkninger for en gruppe mennesker som ofte har dårlig helse fra før. Det er viktig at denne gruppen mennesker nå ikke blir glemt av helseapparatet, for de er generelt mer sårbare. Noe må gjøres.