Slik utsettes ruspasienter for ideologisk press
Psykolog Liese Recke mener det er et stort problem at rusbehandling drives av sterke ideologier. Tidligere =Oslo-selger Jan-Erik Tørres fikk det verre da han ble utsatt for tolvtrinnstankegangen. Vi snakker også med klinikkleder ved Trasopklinikken, som har integrert tolvtrinn i sin behandling.
Liese Recke gjør aldri noe nummer av at hun var tungt rusavhengig i ungdommen. Hun vil verken kalles eks-narkoman eller rusfri. Tvert imot er hun kritisk til at folk som har slitt med rus blir fanget i denne identiteten.
Liese er utdannet psykolog og har hatt en rekke jobber på rusfeltet i over 20 år, både i Danmark og Norge. Nå er hun lektor ved VID vitenskapelige høyskole, med ansvar for videreutdanning innen rus. Hun er opptatt av hvordan ulike syn på avhengighet preger rusbehandling, og ikke minst de som behandles.
– Da jeg var ung, var det en helt annen forståelse av det vi i dag kaller rusavhengighet. Det jeg led av, het ungdomsnarkomani. Det ble sett på som noe annet enn tradisjonell morfinisme. Ungdomsnarkomani skulle du vokse deg ut av. Du skulle gjenoppdras, gjensosialiseres og bli voksen. Det var en pedagogisk tilnærming til problemet.
Ingen fortalte den unge Liese Recke at rusavhengighet var en sykdom, at det var kronisk og vanskelig å bli kvitt. En slik forståelse fantes verken i det offentlige rom eller i behandling. Liese var avhengig av opiater, og fikk etter hvert metadon av fastlegen sin, da hun med egne ord ikke kunne gjenoppdras.
Hun bodde i Danmark, der metadon kunne gis av fastleger fram til 1996. Da Liese etter mange år i behandling hos legen sin ville studere, ble det upraktisk å være bundet av metadon. Hun hadde ambisjoner, og ingen hadde fortalt henne at det kunne bli vanskelig for en som henne å ta utdanning. Det er hun glad for.
– Da jeg begynte på universitetet, tenkte jeg bare at rusproblemene var en del av fortiden min. Fra forskning vet vi at de fleste rusavhengige slutter av seg selv, slik jeg gjorde. Ideen om avhengighet som en kronisk sykdom, er historisk ny. Begrepet rusfri vet jeg ikke en gang hva betyr. Noen regner deg som rusfri selv om du drikker alkohol, andre gjør det ikke. Og hvor mange dager må du ha avstått fra rus for å være rusfri?
Liese har aldri planlagt eller ønsket å bli rusfri. Etter at hun sluttet med metadon, kunne hun gjerne ta seg et glass på fest. Hadde hun migrene, kunne hun bruke morfin som smertestillende. Cannabis har hun aldri vært særlig begeistret for, men i yngre dager kunne hun finne på å røyke det av og til.
– Når noen spør når jeg sluttet å ruse meg, svarer jeg: Aldri! Det er ikke fordi jeg pleier å ruse meg. I dag drikker jeg knapt alkohol. Men jeg nekter å være en del av en diskurs hvor du enten er rusavhengig eller rusfri. Fagfolk må sette seg bedre inn i hva det betyr å få en grunnleggende identitet som rusavhengig. Jeg har aldri likt å stå fram og fortelle at før var jeg søplenarkoman, og se hvor jeg er nå!
Når Liese underviser studenter, sier hun at de ikke må forveksle fantastiske «vendepunkthistorier» i media med selvbiografier. Når en helt står fram på TV med sitt nye, rusfrie liv, er det ikke plass til alternative historier eller fortolkninger, selv om den egentlige livshistorien er mye mer komplisert.
– En arketypisk heltehistorie slår veldig an. I virkeligheten kan helter få tilbakefall. Når de har vært i media og blitt hyllet, blir det ekstra vanskelig når livet går dårlig. Da kan veien være kort til en overdose. De skammer seg så forferdelig, fordi de ikke kan leve opp til historien de har fortalt om seg selv. Det har jeg sett mange eksempler på.
På slutten av 1980-tallet ble en ny forståelse av rus etablert i Danmark. Tolvtrinnsprogrammet var kommet til landet, et amerikansk fenomen best kjent fra selvhjelpsgruppene Anonyme Alkoholikere (AA) og Anonyme Narkomane (NA). Liese begynte å lese om det i pressen, og ble nysgjerrig.
– I Danmark hadde vi en sosial entreprenør som skapte mye styr rundt de stakkars narkomane som ikke fikk behandling. Hun kunne gi dem behandling, og tolvtrinnsinstitusjoner fikk statsstøtte. Snart ble en hær av rusfrie narkomane sendt rundt til kommuner og politikere for å fortelle hvordan alle narkomane skulle bli. Politikerne hørte mer på gode historier enn på forskning.
– Hva er galt med omreisende eksnarkomane helter?
– Det er den ensomme, nyliberale helten som kjemper seg gjennom hindringer. Her er det svært lite forståelse for betydningen av kontekst og tilfeldigheter. Budskapet er at det er noe galt med deg hvis du ikke klarer å bli som meg, at livet er helt ditt eget ansvar.
På åttitallet var Liese minst like fascinert av tolvtrinnsbevegelsen som de danske politikerne. Hun leste alt hun kom over om ideologien. Som tidligere rusavhengig fikk hun også mulighet til å gå på møter i det anonyme fellesskapet.
– De første månedene opplevde jeg det som en intens forelskelse. Jeg ble speilet i andre som fortalte om de samme opplevelsene jeg hadde hatt. Jeg ble svært påvirket av den nye forståelsen av avhengighet, som sa at jeg hadde en sykdom og kunne få tilbakefall.
– Selv om jeg ikke hadde hatt rusproblemer på mange år, ble jeg redd for å få det igjen. Jeg fikk angstanfall. Da skjønte jeg hvor potent denne ideologien var. Jeg ble faglig interessert i å forstå hvordan den påvirket folk.
Liese ble etter hvert ansatt ved en tolvtrinnsinstitusjon som psykolog. Den faglige lederen der kom rett fra AA, og var motstander av Lieses taushetsplikt.
– Han likte ikke at pasienter i gruppen hadde samtaler med meg alene. Da snek de seg unna og kunne bli stille i fellesskapet. Han mente at alt fra incest til kriminelle handlinger skulle tas opp i den blandede gruppen. Denne praksisen kræsjet kraftig med etikk og faglighet.
Liese påpeker problemer ved at rusavhengige må betro seg i plenum. Hvem du kommer sammen med i en behandlingsgruppe, er tilfeldig. Overfor disse menneskene skal du stå til regnskap for alt det gale du har gjort. Deltakerne i gruppen kjenner kanskje hverandre fra før. De kan skylde hverandre penger, eller ha hatt en problematisk relasjon.
– En gang opplevde jeg en gruppe der en mannlig deltaker tidligere hadde drept søsteren til en kvinnelig deltaker. De ansatte i rusbehandlingen visste ingenting. I en gruppe gjør du deg sårbar for andres kontroll over deg.
– Slik kontroll kan foregå på avdelingen uten at de ansatte merker det, eller etter utskriving når mange pasienter vender tilbake til et kriminelt miljø. De fleste erfarne ruspasienter er bevisst på dette. Enten unngår de gruppene, eller de deltar med delvis oppdiktete historier som tilfredsstiller behandlerne.
Liese forteller om en amerikansk forsker som var med i gruppebehandling, og deretter intervjuet pasientene enkeltvis. I gruppen hadde de fortalt tåredryppende historier, men mange av historiene viste seg å være oppkonstruert.
– Det er dette som skjer i maktsystemer. Man tilpasser seg så godt man kan, for å få det man trenger. I rusbehandling begynner folk å tilpasse seg mektige fagpersoner. Kloke pasienter lærer fort hvordan man tilfredsstiller behandleren sin og viser at man tilegner seg den aktuelle ideologien. Men det fins ingen sammenheng mellom hvem som regnes som vellykkede pasienter, og hvem som får et bedre liv etter behandling.
Et stort problem med rusbehandling er at den drives av sterke ideologier, sier Liese. Ett sted er det visse verdier som gjelder, et annet sted er det noe annet. Avhengighet forstås på ulike måter, og pasienten må alltid tilpasse seg. Pasienter som ikke sverger til den aktuelle ideologien får høre at de ikke nyttiggjør seg behandlingen.
– Ingen snakker om konsekvensene av ideologisk påvirkning. I tolvtrinnsbehandling lærer du at LAR-medisin, som metadon, er det samme som aktiv rusbruk. Ifølge ideologien ender aktiv rusbruk med fengsel, institusjon og død. Da har du et problem den dagen du trenger LAR-behandling.
– Det fins tolvtrinnsgrupper med et nøytralt syn på LAR-medisin, men det kan fort snu når en mer bokstavtro person kommer inn i gruppen. Går du på medisin, er du en annenrangs deltaker som utelukkes fra viktige roller i fellesskapet. Du er ikke frisk på den rette måten.
LAR (Legemiddelassistert rehabilitering) har sin egen ideologi, forteller Liese. Der får du høre at du må gå på medisin resten av livet, fordi du er kronisk syk. Det har også store konsekvenser.
– Du får kanskje ikke lov å trappe ned på medisinen, på grunn av en idé om hvor vanskelig det er. Mange mener det må tilbys ulike typer behandling, fordi ingen behandling passer til alle. Problemet er ingen kan starte «forfra» etter at ha bli påvirket av sterke ideologier. De fleste prøver ut forskjellige typer behandling. Dermed må de balansere ulike identiteter og ideer mellom ulike behandlingstilbud.
Etter at Liese Recke kom til Norge for åtte år siden, har hun blant annet jobbet på en avrusningsavdeling. Dit kom tolvtrinnsfolk og holdt informasjonsmøte. De fleste pasientene på avdelingen skulle inn i LAR. Liese spurte personalet hva de tenkte om møtevirksomheten, og de var positive.
– Jeg påpekte at LAR-medisiner ikke aksepteres i tolvtrinnssammenheng. Da trodde ikke personalet på meg. Jeg måtte vise dem en instruks fra nettet før lederen skjønte hva det dreide seg om.
Mange tror at Anonyme Narkomane er enkeltstående grupper som drives etter eget gehør, sier Liese. I virkeligheten er de innbakt i omfattende rutiner, ritualer og litteratur som må godkjennes av styret i USA.
– Mange behandlingssteder ansetter tolvtrinnsfolk og presser pasienter til å delta i grupper. Samtidig fins det utallige nettsteder dedikert til folk som har fått det verre av tolvtrinnsgrupper. Både i Danmark og Norge har begreper fra tolvtrinnsideologi sneket seg inn alle steder.
– Selv institusjoner som sier de har en annen forståelse, er preget av den amerikanske tolvtrinnsbevegelsen. Det betyr at folk presses til å endre identitet. Isteden kunne man fokusert på å gi omsorg og tilby alternativer til rus. Det som får de aller fleste ut av rusproblemer, er å delta i arbeid og aktiviteter de liker.
I Danmark har tolvtrinnsmodellen vært dominerende i rusbehandling. Der fant forskere så dårlige resultater av døgnbehandling at det førte til massiv nedlegging av institusjoner. I dag har landet bare 400 pasienter i døgnbehandling.
– Forskningen har fokusert for lite på innholdet i behandlingen, og altfor mye på pasientene. Det har skapt en forestilling om at de rusavhengige ikke vil nok, at de er håpløse, eller at de har en kronisk, uhelbredelig sykdom.
– I Norge bruker vi fortsatt masse penger på behandlingssteder som forteller deg at du ikke er bra nok som du er. Du skal bli slik vi sier du skal bli. Mange av pasientene har vært i behandling utallige ganger før. Kan vi ikke bare erkjenne at det fins et behov for omsorg, isteden for all slags merkverdig behandling med tvilsomme resultater?
Omsorgsinstitusjonene i Oslo, som Adamsstuen omsorgssenter, sørger for at det alltid fins noen å prate med, at det ikke foregår vold, at beboerne får sett lege og får hjelp til å disponere penger. Dette synes Liese er noe av det mest fornuftige man kan tilby.
– Det fins en gruppe mennesker som i kortere og lengre perioder ikke fungerer i egen bolig. De trenger omsorg, skjerming og struktur i hverdagen. Likevel legger Oslo kommune ned godt fungerende institusjoner i lavterskel.
Liese Recke vet ikke om noe land som bruker mer ressurser på rusavhengige enn Norge. Det var en viktig grunn til at hun ville jobbe her, og flyttet fra Danmark. Etter hvert syntes hun det ble vanskelig å forholde seg til kunnskapsmangel og feil bruk av ressurser. I dag driver VID den eneste videreutdannigen i Norge som kun er orientert mot rus.
– Andre videreutdanninger som omfatter rus, består mest av temaer innen psykisk helse. De tar ikke hensyn til rus som eget fagfelt. Norge skal ha skryt for at psykologer og leger har en spesialistutdanning innen rus, men dessverre forblir de ofte i sine små faglige nisjer. Rus som fag har elementer fra både medisin, sosiologi, diakoni, kriminologi, juss og psykologi. Det gjør det komplisert å sette seg inn i. De fleste fagfolk er bare opptatt av sitt spesialfelt.
Liese skryter av studentene sine, som jobber på rusfeltet mens de utdanner seg på deltid.
– De fleste er utrolig flinke og har et stort hjerte for rusavhengige. Men de mangler ofte begreper for å skjønne hva de egentlig jobber med, og hvorfor. Dessverre blir de ofte satt til umulige oppgaver. På den ene siden skal de ta urinprøver av pasientene for å avsløre rusbruk. På den andre siden skal de drive med relasjonsdannelse og terapi.
– De er avhengige av pasientenes tillit, men de må vise mistillit. Pasienter som bruker illegale rusmidler er i utgangspunktet kriminalisert. Det gjør det annerledes å jobbe med rus enn bare med psykisk helse. Du får stor makt over folk, og møter mange spesielle dilemmaer.
Ett av Lieses viktigste råd for å hjelpe rusavhengige, er å tilrettelegge for attraktive aktiviteter og relasjoner. Altså noe alle mennesker trenger for å leve godt.
– Det må finnes tilbud om noe du heller vil gjøre enn å ruse deg. Vi ser at mange blir bedre når de får ansvar for dyr, for eksempel. De ofrer destruktivt tidsfordriv av hensyn til dyrene. Det er noe vi kunne prioritert mye mer, isteden for å bruke pengene på flere kontrolltiltak i behandling.
Tidligere =Oslo-selger Jan-Erik Tørres var rusavhengig i mange år. Han har vært både i tolvtrinnsbehandling og annen behandling, gått på LAR-medisiner og bodd på omsorgsinstitusjon. Første gang han kom inn i en tolvtrinnsgruppe i Oslo, ble han overøst med klemmer og oppmerksomhet.
– Det fylte et sosialt tomrom, ga en slags tilhørighet, og jeg satte pris på å bli inkludert. Da jeg etter hvert kom i gang med programmet, begynte det ganske raskt å skurre for meg. Jeg måtte blant annet akseptere at jeg var «maktesløs» og at jeg hadde en rekke karakterfeil som styrte meg. Som rusavhengig er man ferdig definert av tolvtrinnsideologien, på en måte jeg mener er veldig uheldig og lite hensiktsmessig.
Jan-Erik følte at han måtte grave seg ned i alt som var feil ved ham.
– Var jeg ikke enig i at sånn og slik skyldtes karakterfeil, var jeg enten uærlig, uvillig eller i benektelse. Skyld og skam over de såkalte karakterfeilene er på mange måter drivkraften i programmet. Jeg ønsket meg et større fokus på de gode egenskapene våre.
– Det er noe å bygge videre på, i stedet for å sykeliggjøre normale menneskelige reaksjoner og handlingsmønstre. Jeg vil understreke at det ikke er menneskene i NA som sådan jeg er kritisk til. Jeg har fortsatt gode venner der. Men jeg er sterkt kritisk til ideologien, de oppleste og vedtatte «sannhetene» man er nødt til å akseptere.
Jan-Erik har vært innlagt på tolvtrinnsinstitusjon to ganger, og ved en annen institusjon som var sterkt preget av ideologien. Om sistnevnte forteller han:
– De hadde møter på huset hver mandag som i praksis var NA-møter, selv om de kalte det noe annet. I tillegg oppfordret de folk til å gå på eksterne NA-møter to ganger i uka. Institusjonen tillot ikke bruk av andre medisiner enn C-preparater. Jeg var den første der som fikk lov å gå på ADHD-medisin. Da ble det ramaskrik, noe som førte til at jeg droppet ut av ettervernet. Jeg fikk høre at jeg trigget de andre når jeg gikk på medisin.
Det varierer hvilke reseptbelagte medisiner som er tillatt ved ulike institusjoner for rusbehandling. Noen tillater bare C-preparater. Dette kan være antidepressiva og antipsykotika som ikke gir rus. A og B-preparater regnes da som uønskede rusmidler, selv om de er utskrevet av lege. Andre institusjoner tillater LAR-medisiner, som metadon og Subutex, og ADHD-medisiner som Ritalin og Concerta. Dette er A-preparater, det vil si sterkt vanedannende stoffer.
For ti år siden var Jan-Erik inne i en god periode. Han hadde byttet ut heroin med LAR-medisinen Subutex, og følte seg klar for et nytt liv. Det han savnet, var sosialt fellesskap. Dermed ble han med på en sommerleir i regi av Anonyme Narkomane, hvor han hadde flere bekjente.
– Da jeg fortalte på leiren at jeg gikk på Subutex, var jeg ikke «innafor» lenger. Jeg fikk høre at jeg fortsatt var i sykdommens klør. Da kunne jeg heller ikke vite hva som var best for meg. Presset for å gå av medisinen var så stort at jeg prøvde å gå av mens jeg var på leiren, for å vise at jeg var «villig». Da ble jeg selvsagt så dårlig at jeg bare måtte begynne igjen.
På slutten av sommerleiren var det et stort sceneshow som feiret rusfri tid for de ulike deltakerne. Til eggende musikk spurte de helt til slutt fra scenen om det var noen som hadde brukt rusmidler i dag, men som ønsket å bli rusfri.
Etter avtale med veilederen sin i NA, en såkalt sponsor, måtte Jan-Erik opp på scenen og ta imot en hvit brikke. Den symboliserte at han hadde brukt rusmidler samme dag, men at han var villig til å slutte. Det han hadde brukt, var fremdeles bare Subutex. Han klarte seg fint på det og var uenig i at han hadde ruset seg. Likevel ville han slutte med Subutex før han skulle bli med på et NA-konvent senere på høsten.
På NA Norges nettsider leser vi at «Konvent holdes av medlemmer i Anonyme Narkomane (NA) for å føre våre medlemmer sammen i feiringen av tilfriskning og bringe budskapet videre. Konventet skal ha en åndelig atmosfære av tilfriskning og virke tiltrekkende på rusavhengige som søker vårt fellesskap.»
Jan-Erik visste egentlig at det var altfor kort tid for nedtrapping. Det var ikke medisinsk forsvarlig, men han ville vise at han kunne gjøre det.
– Jeg klarte å gå av Subutex, men det førte til at jeg begynte med heroin igjen. Det var ikke riktig tidspunkt for meg å slutte med medisin. Mange som går på ulike medisiner får høre i NA at de ikke er i tilfriskning og ikke møter livet på livets premisser. Det er ikke så viktig med livskvalitet, det er antall rusfrie dager som teller.
– For denne typen medisiner likestilles rusfrie dager med medisinfrie dager. Ikke sjelden skjuler NA-medlemmer at de bruker medisiner, av frykt for reaksjonene. Folk som opereres på sykehus og får morfin som smertestillende, må ofte begynne å telle rusfrie dager på nytt. Jeg har opplevd at folk har mistet alle vervene sine i NA etter å ha drukket én øl, selv om de ikke rørte et rusmiddel i flere år før det.
Det fins ingen støtte i forskning for at du aldri kan ta deg en øl uten å få tilbakefall hvis du en gang har vært rusavhengig. Likevel har det festet seg som en sannhet, langt utenfor tolvtrinnsgruppene.
– Ifølge 12-trinnsprogrammet har man en kronisk og dødelig sykdom, som krever at man fortsetter å gå på møter og være totalavholds for å holde seg frisk. Slutter du å gå på møter, tar deg en øl og ellers klarer deg bra, får du høre at du antagelig aldri har hatt sykdommen rusavhengighet.
– Slutter du å gå på møter av andre årsaker, kommer det som en overraskelse på NA-medlemmer at det faktisk går bra med deg. De lærer at det ikke er mulig å klare seg uten programmet. Ideologien faller sammen hvis de innrømmer at en som meg for eksempel kan drikke alkohol kontrollert, uten at livet faller i grus. Det skal sies at tidligere gikk det galt hvis jeg drakk. Da fungerte alkohol bare som startgass for mer rus.
Etter en del år som avholdende, begynte Jan-Erik forsiktig å drikke. Da var det ikke noe problem lenger, fordi livssituasjonen var annerledes.
– Jeg kjenner veldig mange tidligere rusavhengige som drikker alkohol uten problemer. Noen røyker hasj en gang i blant uten at det sklir ut, og noen tar til og med heroin en sjelden gang. De passer ikke inn i historien som ofte fortelles om rusavhengige i media.
– Langt på vei mener jeg at 12-trinnsideologien skaper den virkeligheten de advarer mot. På hvert møte gjentas det at «én er for mye, og selv ikke tusen vil være nok». Altså, tar du den første dosen av et rusmiddel, vil du ikke klare å stoppe. Da skaper man til slutt en selvoppfyllende profeti.
Det som fikk livet til å snu for Jan-Erik, var god oppfølging uten ideologisk press. Han roser AFX, avdeling for rusbehandling ved Gaustad. Der hadde han en psykolog som han fikk mer nytte av enn noen annen behandling han har fått. I LAR-behandling reagerte han på at medisineringen ble kalt et livslangt behandlingsløp.
– Vil du trappe ned på medisiner, må du nesten slåss for det. Uten å gå inn på diskusjonen rundt LAR, synes jeg det er veldig problematisk. Jeg føler meg ikke kronisk syk. Jeg har gått av medisiner i mitt eget tempo, når jeg følte at jeg var klar. Det er en periode hvor man trenger det, og det varierer fra person til person hvor lenge det er.
Fram til 2014 var Jan-Erik Tørres =Oslo-selger. På den tiden var det litt tilfeldig hvilken vei det gikk med ham. Siden 2016 har det bare gått oppover.
– Jeg vil takke Blindernveien Rehabiliteringssenter, et botilbud som Oslo kommune nå har lagt ned. Der det var rom for å feile uten å bli utestengt. Der jobbet det folk jeg ble trygg på, som kunne bli med meg å sette rammer. Etter hvert ble livet mer oversiktlig, og jeg fikk et nytt fokus. Jeg flyttet i egen leilighet, begynte å trene og jobbe.
I USA foregår 90 prosent av all rusbehandling etter tolvtrinnsmodellen. I Norge er det ikke så mange institusjoner som offisielt opererer etter modellen, men ideologien har spredt seg også til offentlig rusbehandling.
– Når pårørende får høre at de skal kutte all kontakt med en nær slektning, fordi den rusavhengige skal nå bunnen, er det tolvtrinnstankegang. Tankegangen preger mye av norsk rusbehandling og ruspolitikk uten at de fleste tenker over hvor ideene kommer fra. Mange som selv går i NA og andre tolvtrinnsgrupper jobber i rusbehandling. De tar med seg holdninger og ideologi i jobben.
12-trinnsfellesskapet kaller seg et «åndelig, ikke religiøst fellesskap». Likevel står det i veiledningen til fjerde trinn at arbeidet med dette trinnet betinger en uforbeholden tillit til Gud.
– De sier at rusavhengighet er en åndelig sykdom, som kun kan holdes i sjakk ved at du får et godt forhold til en høyere makt. I USA foregår en rekke rettssaker mot tolvtrinnsgrupper og behandlingssteder. Det er blant annet slått fast at ideologien er «highly religious», og man kan ikke pålegge eller dømme noen til å delta i religiøs aktivitet. Dokumentarfilmen «The 13th Step» tar for seg overgrep i tolvtrinnssammenheng. Sterke personligheter får nærmest fritt spillerom i gruppene, på godt og vondt.
Nå vil Norge kvalitetssikre rusbehandling. Da må man også spørre hva det er med behandlingen som gjør at folk dropper ut, mener Jan-Erik.
– Tidligere har man nesten bare undersøkt hva det er med de rusavhengige selv som gjør at de mislykkes. Det er veldig betegnende for hele rusomsorgen: Hvis du dropper ut skyldes det ikke behandlingen, det skyldes din egen uvilje og uærlighet, de samme karakterfeilene de snakker om i tolvtrinnsgruppene.
– Vi må spørre om det er innafor i 2020 at offentlig helsevern aksepterer at noen har en åndelig sykdom som kun kan behandles gjennom et bedre forhold til en høyere makt.
Trasoppklinikken i Oslo har integrert tolvtrinnsprogrammet i sin rusbehandling. Klinikken har avtale med Helse Sør Øst, og gir tverrfaglig spesialiserte tjenester til mennesker med rus og avhengighetsproblematikk og deres pårørende. Her er det både avrusningsenhet, døgnenhet og poliklinikk. Klinikkleder Anita Ellefsen forteller at det varierer mye hvordan ulike institusjoner tolker tolvtrinn.
– Det fins moderate miljøer, og miljøer med en mer ytterliggående fortolkning. På Trasopklinikken jobber spesialister og annet helsepersonell. Vi er tungt skodd faglig, men vi tar hensyn til en helhet som også rommer det eksistensielle eller åndelige. Å snakke om avhengighet bare som en åndelig sykdom blir feil. Vi snakker også om det som en medisinsk, psykologisk og sosial sykdom.
– Den åndelige dimensjonen i tolvtrinn forveksles ofte med religiøsitet. Vi driver ingen religiøs virksomhet, men vi mener det er viktig å forstå seg selv i en sammenheng og ha en mening med livet. Vi blander oss ikke opp i hva denne meningen skal være.
Ved Trasopklinikken er tolvtrinn særlig tilstede i programmet ARP (Recovery Alcoholism Program), der pasientene jobber konkret med de første trinnene over fem uker. Pasientene ved klinikken er hovedsakelig avhengige av alkohol, men svært mange har en blandingsproblematikk med illegale stoffer, legemidler eller begge deler. Klinikken har også hatt LAR-pasienter.
– Jeg synes det er uheldig å straffe eller ekskludere folk for å gå på LAR-medisin. Det vil Trasopklinikken ikke assosieres med. Vi har heller ingen reaksjon når noen sprekker. Tilbakefall er en svært vanlig del av et behandlingsforløp. Da går pasienten gjennom hva som skjedde med sin behandler. De snakker om hva som ligger bak, og reviderer kanskje behandlingsplanen til noe som kan fungere bedre.
Flere tilbud til pårørende som følger tolvtrinnsmodellen, anbefaler «tøff kjærlighet». Det gjør ikke Trasopklinikken. Anita har ingen tro på at foreldre bør stenge døra for en rusavhengig sønn eller datter som ber om hjelp.
– Det fins ingen faglig begrunnelse for at du må nå bunnen for å kunne reise deg igjen. Noen har nok selv opplevd at den harde måten er det eneste som fungerer, men vi har ingen slik tilnærming.
Trasopklinikken har både individualterapi og gruppeterapi med profesjonell ledelse. En viss selvransaking må til, mener Anita.
– For mange er det viktig å se konsekvensene av egen atferd, hvordan familien har blitt påvirket, at man er en del av en helhet. Vi jobber mye med å se hva prisen har vært. Poenget er ikke å moralisere, men å innse at det ble en høy pris å betale.
– Hos oss er folk bare innlagt i noen uker, og de fleste får poliklinisk behandling. Deretter oppfordrer vi pasientene til å bruke selvhjelpsgruppene. Vi vet at et godt nettverk øker oddsen for varig tilfriskning og rusfrihet for svært mange.
Selvhjelpsgruppene i tolvtrinn har som prinsipp at medlemmene ikke uttaler seg i media under fullt navn. Siden de ikke har noen leder, er det heller ingen som kan stilles til ansvar for det som skjer i gruppene.
For å unngå å havne i gruppe med noen man har et anstrengt forhold til fra før, kan man gå i en annen gruppe lengre hjemmefra, råder Anita. Det ivaretar også anonymiteten bedre.
– Mitt inntrykk er at langt de fleste har nytte av selvhjelpsgruppene. Det får vi mange tilbakemeldinger om. Det vil alltid være noen som ikke synes det fungerer. AA og NA er en frivillig bevegelse, så vi har ingen styring på samtalene i disse gruppene. Sosial kontroll har både gode og dårlige sider.
På Trasopklinikken feirer de ikke antall rusfrie dager, men Anita mener det kan være et viktig rituale. Det er en anerkjennelse av snuoperasjonen man har gjort, hvor vanskelig det var og hvilken seier det er.
Trasopklinikken erfarer at totalavhold er viktig for mange for å opprettholde en rusfri livsstil. Samtidig ser de at mange klarer å ha kontrollert bruk av rusmidler, selv om de har vært avhengige. Hver enkelt pasient setter egne mål for behandlingen ved klinikken. Anita mener det er viktig å huske at AAs grunntekst «Storboka» ble skrevet i en annen tid.
– Tolvtrinnsprogrammet har viktige elementer for å klare å bygge en ny livsstil. Men vi er bevisste på at tekstene ble skrevet før krigen. Vi har tilpasset dem til vår tid. Leser du AAs storbok ord for ord, virker det veldig religiøst.
Artikkelen sto på trykk i =Oslo mars 2020. Illustrasjon: Deformat
6 kommentarer
Eirik Dahl
Meget interessant! Og artikkelen kunne vært meget bra, men bildet av NA/AA er dessverre unyansert og til tider uriktig. Det er flere faktafeil og feiltolkning av begreper.
Som rusfritt NA- medlem gjennom mange år er jeg likevel ikke så blåøyd at jeg ikke ser utfordringene som nevnes her. Jeg har imidlertid til gode å finne gode nok alternativer. Jeg tror nok NA passer meg som person veldig godt, men der er vi forskjellige. Nettopp derfor er jeg meget interessert i denne typen tenkning fordi vi finner neppe en oppskrift som er den beste for alle.
Jeg tror det finnes flere veier til rom, og vi må være romslige nok til å erkjenne dette enten vi er i NA eller har funnet andre veier til et meningsfylt liv.
Ser frem til å se hva fremtidens forskning bringer på dette feltet.
Jeanett Petrin Dalseth Endal
Dette var veldig interessant og oppløftende for ei “rusfri”dame.
Andreas
Fantastisk skrevet! Lenge siden jeg har lest noe så detaljert som dette. Likte at jeg fikk et innblikk fra flere parter. Dette var interessant.
Helen
Behandlingsinstitusjoner skulle det stå
June Dahle
For en fantastisk artikkel. Hadde for lengst gitt opp håpet om at det fantes noen med så mye innsikt og forståelse som Liese Recke innen rusomsorg.
Hvor kan jeg lese mer?
Helen
Er vel ganske feil at så mange utdanningsinstitusjoner nå har lagt seg på 12 trinns prinsipper som inkl oppfordring til na møter når så mange ikke er velkomne..vanskelig ettervern for LAR pasienter når behandling tilsier slik gruppe