Jan-Erik skrev et modig brev til Velferdsetaten

Beboer Jan-Erik Tørres ble utrygg når vaktene ved institusjonen hans var mest opptatt av å snakke med hverandre og taste på telefonen. Nå som 50-åringen er blitt rusfri, har han skrevet et knallhardt brev til velferdsetaten i Oslo. Vi inviterte ham og kommunen til et møte.

«Det oppleves ikke forsvarlig at en som kun er ute etter en ekstrajobb og som har havnet i denne jobben nærmest ved en ren tilfeldighet, skal ha tilgang til pasientjournaler de ikke har noen forutsetning for å forstå,» skrev han i brevet. Det er blitt publisert i fagbladet Rus & Samfunn, og spredt på Facebook. Reaksjonene har vært mange.

I dag er Tørres rusfri, men fortsatt bor han på en kommunal institusjon. Vi inviterte ham og avdelingsdirektør John Ingar Danielsen i velferdsetaten til en samtale over bordet.

Café Sør i Torggata i Oslo er stedet vi møtes på. Først ba vi Tørres fortelle om brevet han skrev, og reaksjonene på det. Han begynner med å peke på at de ufaglærte ekstravaktene, som studerer for eksempel økonomi, geologi eller andre ikke-relevante fag og har null interesse for beboerne, ofte jobber alene på nettene eller på søndager.

– Det er ikke bare snakk om ferier eller høytider. De jobber gjennom hele året. En av dem visste ikke en gang hva en overdose var. Hvordan skal vi forholde oss til dem da, hvordan kan vi snakke om problemene våre med dem? Hvordan skal de drive med miljøarbeid når de ikke har peiling, når de ikke bryr seg?

I brevet skriver han om uinteresserte ekstravakter som er mer opptatt av å snakke med hverandre, eller taste på mobilen sin, enn å hjelpe beboerne. De deler kanskje ut en nøkkel i ny og ne, eller de steker i høyden vafler.

– På alle institusjoner jeg har vært på har det vært ufaglærte uten interesse for jobben sin. Jeg har sett at også andre har reagert på samme måte som jeg: Vi blir utrygge, og har ingen tillit til dem som er på jobb, sier han.

Resultatet blir dårlig dersom hjelperne verken har kunnskap eller interesse for dem de skal hjelpe. Sånn er det mange steder hvor rusinstitusjonene fyller opp timelistene med ekstravakter som kun er opptatt av å spe på studielånet, mener Tørres.

Avdelingsdirektør Danielsen sier at de i velferdsetaten har lest brevet med stor interesse:

– Jeg synes det var modig av Tørres å skrive det mens han fremdeles bor på institusjon. Brevet har utfordret oss og ført til mange diskusjoner, sier han.

– Jeg skrev det fordi dette er noe jeg har vært opptatt av lenge. Nå hadde jeg endelig overskudd til å si fra, sier Tørres.

Han har i mange år vært inn og ut av forskjellige rusinstitusjoner, også i spesialisthelsetjenesten. Snart flytter han inn i egen leilighet. Tørres understreker at han på veien har møtt «utrolig mange dyktige og engasjerte ansatte».

– Faktisk er det et par av dem jeg kan takke for at jeg er i live.

Det er ikke de fagutdannede med kompetanse og erfaring han vil til livs – heller ikke de engasjerte som jobber i feltet uten faglig bagasje.

– Jeg ønsker å si noe om de jeg oppfatter som motsatsen til disse, sier han.

I rusomsorgen brukes det mye ufaglært arbeidskraft. Det kan være vanskelig å få timelistene til å gå opp når mange av de faste er syke, eller på ferie. Jan-Erik Tørres synes det virker som om det har utviklet seg en ukultur, hvor ufaglærte ansatte tipser venner og studiekamerater om muligheter for jobb. Så fyller disse personene opp ekstravaktstillinger som kunne ha blitt besatt av faglærte i stedet.

– Det er åpenbart billigere for kommunen å ansette en ufaglært, fremfor en med relevant utdanning og erfaring. Jeg har latt meg fortelle at bruken av ufaglært arbeidskraft er mye større i rusomsorgen enn innenfor psykiatrien. Hvorfor det, spør han.

Han synes det er underlig:

– Det bør være allment kjent at en veldig stor andel av ruspasientene er dobbeltdiagnosepasienter. Det vil si at vi både sliter med rus og psykiatri. Vi har som brukergrupper mange utfordringer som en ufaglært, uerfaren nyansatt fra et fullstendig irrelevant studium på Blindern ikke har forutsetninger for å forstå.

Mange med tung ruslidelse har diagnosen PTSD – posttraumatisk stresslidelse. Det innebærer at man har behov for gode og trygge relasjoner, og ikke minst forutsigbarhet.

– Når det er et økende antall ekstravakter uten forutsetninger for å gjøre en relevant innsats for oss i denne gruppa, langt mindre forstå det vi sliter med i hverdagen, sier det seg selv at dette oppleves som veldig utrygt. Faktisk er det med på å motarbeide den jobben som gjøres av andre hva gjelder stabilisering av for eksempel PTSD-symptomer, sier Tørres.

Han får støtte av avdelingsdirektør Danielsen:

– Å jobbe med rusavhengige er komplisert og sammensatt. Rusinstitusjonene våre må ha kompetanse innen flere fagdisipliner som helse, psykiatri og sosialfag. De skal interessere seg for jobben, uavhengig av faglig bakgrunn.

Danielsen forteller at kommunen alltid stiller krav til relevant høgskole- og universitetsutdanning når de lyser ut nye stillinger i rusomsorgen, men at de ikke alltid får tak i den kompetansen.

– Det er vanskelig å rekruttere personer med høgskole til vikariater og lave stillingsbrøker, sier han.

Velferdsetaten har ifølge Danielsen som policy at alle medarbeiderne skal ha grunnleggende kunnskaper om rusfeltet, og få opplæring.

– De siste ti årene har vi tilbudt ansatte med manglende formell utdanning et skreddersydd undervisningsopplegg ved Høgskolen i Oslo og Akershus. Dette store kompetanseløft handler nettopp om at vi skal være trygge på at medarbeiderne våre har nøkkelkompetanse innenfor rusfeltet. I bunnen ligger det at vi leter etter medarbeidere som er motiverte og engasjerte, har sunne holdninger og hjertet på riktig sted, sier han.

Danielsen vil ikke være med på at det handler om å spare penger for kommunen:

– Det er bare sånn at vi ikke alltid finner riktig person til enhver ledig stilling – dette må vi rett og slett bli bedre til.

Jan-Erik Tørres kommer med flere hverdagshistorier fra livet på institusjonene, hvor uengasjerte ansatte gir blaffen i beboerne. John Ingar Danielsen rister på hodet over det han leser.

– Sånn skal det ikke være! Jeg forventer at alle som jobber i rusfeltet skal ha et ærlig engasjement, og at de har den energien som trengs. Men vi må huske på at vi har nitten rusinstitusjoner her i kommunen. Det tilsvarer fire hundre årsverk. Da kan det dessverre hende det glipper litt innimellom.

Takket være brevet fra Tørres gjennomgår Oslo kommune nå opplæringsplanene sine. Den ser også på bemanningsplanene, for å gi alle en skikkelig opplæring.

– På sikt skal det skje en forandring til det bedre, lover han.

Det åpne brevet har også blitt spredt på Facebook. Det er ikke bare Danielsen som har fått reaksjoner fra leserne. Jan-Erik Tørres forteller at flere beboere har kommet bort til ham og sagt de er enige i det han skriver, men at de ikke har turt å si noe selv.

– Også faglærte har takket meg for innlegget. De sier at når det ansettes ufaglærte er det med på å trekke ned statusen på jobben de gjør, og at det uthuler fagmiljøet. De synes det er synd de gangene de er på jobb med bare ufaglærte, for da har de ingen å diskutere fag med.

Ikke alle kommentarene har vært like positive:

– Noen har blitt sure. Uansett hvordan du vrir og vrenger på det, er maktforholdet skjevt mellom ansatte og beboere. Du gjør deg ikke populær hos alle når du kritiserer stedet du bor på, sier Tørres. Han har møtt «litt av hvert» i årene på institusjon, men sier at oppholdet der han er nå, har vært midt i blinken for ham.

– Jeg har hatt et kjerneteam med lege og psykolog. De har fulgt meg overalt, de er kjempeflinke, roser han.

Så i dag går det bedre enn det har gjort «på uminnelige tider» for Jan-Erik. Han har ikke ruset seg på flere år. Han har fått kontakt med barna sine igjen, og skal altså snart bo for seg selv. For det takker han flinke, engasjerte folk med kunnskap om hva de driver med.

Tørres skrev til Oslo kommune fordi han synes at andre skal få oppleve det samme. Det er vanskelig å være uenig med ham.

Her kan du lese Jan-Eriks brev til Velferdsetaten.