Han var uteligger i 52 dager

Hvordan er det å leve på gata i Oslo? Petter Nyquist prøvde. Hør hva han opplevde.

Petter Nyquist (37) fra Kolsås er eventyrer, filmfotograf og – sier han – potet. I seks programmer lever og sover han som en vanskeligstilt i hovedstaden. Erlik-selgerne er gjennomgangsfigurer.

Serien hans heter «Petter Uteligger» og går på TV2.

Han har en klar mening om hva han vil gi seerne:

– Jeg ønsker å skape en inngang til livet folk lever på gata, på en måte de ikke har sett tidligere. Hvor mye godhet som faktisk ligger i de menneskene vi passerer. Hvordan de alle lever i håpet om en bedre tilværelse, i en hverdag hvor de stort sett møter motgang. Og hvor de til tider kan føle seg ekskludert.

Ideen til «Petter Uteligger» fikk han under en tulleekspedisjon til Las Vegas for fem år siden. Rett ved siden av det berømte Las Vegas-skiltet, og mange andre steder i kasinobyen, er det bygget flomvernstunneler. Der bor og sover mennesker som har mistet tryggheten.

– «I lost my job. I lost my place to stay», sa en av dem til meg. Tilbake i Oslo var jeg mye mer obs på folk på gata. Åssen opplever de et liv i motgang? Hvordan skaper de helhet i det som ser ut som håpløs virkelighet?

Han har vært på Mount Everest. Han har vært på Nordpolen og Sydpolen. Oslo S er 30 minutter fra Kolsås.

– Kjæresten min var mye mer redd for meg denne gangen. Og det er sant: Villmarka er mye mindre strevsom enn dette – iallfall mentalt.

Det gjorde ikke saken bedre for Mari at Petter valgte å gå ut av døra aldeles uforberedt, en hustrig dag i november 2014. Alle, inkludert ham selv, er vant til at han er nøye på absolutt alt, ned til minste detalj, før ekspedisjoner og eventyr.

– Nå forberedte jeg ikke noen ting før jeg tok banen hjemmefra den første dagen. Jeg hadde ikke en gang stillongs på meg. Ikke varme nok klær. Ikke noen penger.  Det eneste jeg var omhyggelig med, var kamerautstyret og at jeg hadde fått med meg en voldtektsalarm. En sånn dings som uler. Og så hadde jeg et bilde av Mari og dattera vår, Ingrid.

«Petter Uteligger» var basert på hans egen idé, og er det han kaller «en fullstendig subjektiv opplevelse». Den kan være sterk.

Et av de første opptakene Petter viser fra ekspedisjonen er ganske skremmende, fordi det demrer for meg hva scenen innebærer.

Det er tidlig natt, og gitterportene på Oslo S senker seg. Petter står utenfor. Sentralstasjonen stenger slik ute alle som av ulik årsak mangler noe annet sted å være. Byen blir avstengt, det er guffent stille. Han blir stående og lure: Hvor er det varme? Hvor skal jeg sove?

– Å ligge ute er en forsvarsløs posisjon. Du vil være i le for vind og vær. Ikke i glaninga til folk. Parkeringshusene er ålreite slik. Men du blir jaget. Eller du må kjenne systemet så godt at du kan lure vekterne, slik at du kan leke gjemsel med dem. En av episodene i serien handler litt om det. Den heter «Katt og mus».

– Alle kan få tak over hodet om natta, hvis de vil?

– Ja. Men mange jeg møtte syntes det var for mye kål. En av dem sa at han ikke takler omstendighetene på hospits. Han har bodd på gata i åtte år.

Den nye karen i de tomme nattgatene hadde det verst i begynnelsen.

– De første ukene gikk jeg sikkert ned 6-7 kilo i vekt. Jeg vandret så mye gatelangs, og med begrenset tilgang på mat. I begynnelsen rotet jeg rundt i søppelbøttene, så forsiktig at det ser ut som jeg bruker pinsett. Det var virkelig en mental sperre for meg. På slutten brydde jeg meg ikke om jeg ble skitten, eller om hva folk rundt meg oppfattet.

Men mye skulle endre seg underveis.

– Er du på gata i Oslo må du tåle noe drittslenging. Folk som flytter seg på t-banen, eller som er ubehagelige. Men det er for eksempel mange vektere og billettkontrollører som er rause og fine folk. Og ikke bare dem. I en kiosk så jeg at de skulle kaste mat, rett før stengetid. Jeg lurte på om jeg kunne få. Hun som sto der sa at det ikke var lov. Så tok hun kortet sitt i kassa og kjøpte til meg isteden. Slike hendelser opplevde jeg flere ganger. Heldigvis finnes det flere sånne flotte folk som viser sin omtanke. Ikke minst blant gatas egne.

– Erlik-selger Svein Stang er blitt en gjennomgangsfigur i serien. Han tok seg av meg nesten fra starten av. Vi ble enige om å bygge oss ei koie på Ekeberg. Svein synes det er gøy å sysle med ting, han er en flink snekker. Hadde jeg hatt ei slik koie, kunne jeg ha gått fra tingene mine. Det var ikke mulig nå.

Det skjer noe med Petter, de 52 dagene han utelukkende lever dette livet.

– Utover i opptakene legger folk merke til at jeg begynner å snakke litt slepende. Det har nok å gjøre med at jeg var så sliten og trøtt. Og: Etter hvert ble jeg tjukkere enn jeg pleier å være. Det ble mye junk food. Når snille folk sa: «Skal jeg kjøpe noe til deg? Hva vil du ha?» pekte jeg på nærmeste burgersjappe for at de ikke skulle få så mye bryderi med å få tak i mat til meg.

En fordom forsvant:

– Andre på gata beskrev det slik til meg: «Når det kommer til dop og penger er det en kynisme uten like. Det gjør noe med huet ditt at du ikke kan stole på noen.» Jeg opplevde det ikke slik. Jeg vil heller si at jeg ble mottatt med varme og omtanke av alle dem jeg møtte.

De han traff hadde ofte mindre omtanke for seg sjøl:

– Mange rusavhengige prioriterer pengene og glemmer helsa si. En av de nye vennene mine hadde en svær og skummel hevelse, en absest, på låret. Den hadde han ikke tid til å gjøre noe med, syntes han. Hvis jeg skulle foreslå noe som kunne gjøre situasjonen bedre, så er det å samle flere hjelpetiltak i ett hus i Oslo sentrum: Legekontor, trygdekontor, overnatting. Det tror jeg hadde gjort hverdagen mye enklere for veldig mange.

– Hva kan folk gjøre hvis de vil lyse opp tilværelsen for dem på gata?

– Det er enkelt: Stopp! Bruk tre minutter på en prat. «Åssen har du det?» «Går det bra?». Mange setter veldig pris på det, uten at de nødvendigvis må ha penger. Det er banalt, men det er sant: Det handler om å bry seg. Stå likevel ikke for lenge: Det hemmer omsetningen.

Petter forteller at han tigget på Karl Johan en dag.

– Jeg fikk 62 kroner i koppen. 42 av dem kom fra en Erlik-selger. Jeg fikk så jævla dårlig samvittighet. Jeg fant vedkommende, og ville gi dem tilbake. Svaret var: «Du trenger dem like mye som meg.» Og så har jeg innrømmelse: Jeg solgte to Erlik-blader. Det var på Frogner. Det hadde jeg ikke lov til, men jeg ga penga til ham jeg fikk bladene av.

Den beste pengedagen hans var lørdag 20. desember.

– Da satt jeg igjen med 2012 kroner. Jeg brukte dem til å kjøpe julegave til noen av dem jeg var blitt kjent med. Jeg førte regnskap over det jeg fikk inn og hva jeg brukte penger på. Jeg skrev alt i ei lita bok. Jeg fikk inn rundt 11 000 kroner på hele prosjektet. Det gikk til røyk, mat, julegaver og andre påskjønnelser til dem på gata. I etterkant av prosjektet har jeg gitt alle disse pengene til =Oslo. Det ble valget ettersom jeg opplevde hvor mye det betyr for de selgerne på gata. At de har noen daglige gjøremål og rutiner, komme i samtaler med mennesker utenfor miljøet.

– Hva var det beste øyeblikket ditt?

– Det var mange av dem. Julaften hos Alternativ Jul på Folkets Hus var helt fantastisk. Alle ble møtt med respekt i døra. Alle fikk gaver. Jeg fikk en toalettmappe, en cd og et par sokker. Jeg beholdt sokkene, og ga bort resten. Det var masse underholdning, masse mat, to sovesaler der alle kunne få ligge fram til 2. juledag. I den ene ble lyset slått av om natta, i den andre sto det på.

Petter Nyquist vil vise utviklingen: Fra å være den som passerer på gata blir han den som bryr seg. Han håper at han åpner øynene til flere. Det er det verdt:

– Jeg fikk mange vennskap på gata under prosjektet – men har fått minst like mange i etterkant av prosjektet.

Han er opptatt av at serien skal være optimistisk. I stedet for å irritere seg over alle som ikke gir penger når noen sitter og tigger, vil jeg heller legge vekt på dem som faktisk bryr seg.

– På den måten tror jeg at de som ser på opplever situasjonen på en helt annen måte enn hvis det blir framstilt negativt.

– Du kom tilbake til Kolsås 2. januar. Du verken så eller hadde snakket med familien på nesten to måneder. Hvordan var det å komme hjem?

– Det var veldig, veldig fint. Jeg tenker på alle dem som ikke har noe hjem å komme tilbake til, noen gang. Dette armbåndet med bokstaver på går jeg nå med hele tida. Det laget Ingrid til meg i barnehagen etter at jeg kom hjem.

Teksten sto i Erliks julebok 2015.