Du kan ta katten bort fra gata, men ikke gata bort fra katten

Erlik-selger Mercedes dro fra Oslo til London for å selge gatemagasinet The Big Issue. Les observasjonene og dagboknotatene fra storbyen, om livet lengst nede.

Noen av dere kjenner kanskje til boka om James Bowen og gatekatten Bob. Han sa en gang: «Du kan ta katten bort fra gata, men ikke gata bort fra katten». Det er sant. Det er som om han beskrev meg. Under de rette omstendighetene er jeg rett tilbake på gata. Uten å nøle.

Nå er jeg på Gardermoen. Om noen få timer tar flyet av herfra til Gatwick i London. Det blir spennende å se hva som skjer videre der. Det første målet er å oppsøke hovedkontoret til The Big Issue, gatemagasinet i London. Så må jeg finne en plass å sove, spise og vaske klær. Da kan jeg begynne å jobbe med The Big Issue. Målet mitt er ikke bare gjøre noe sprøtt som å være hjemløs i London. Men å kunne være selger i The Big Issue. Få adresse, bankkonto og sånn.

Å være på gata i London nå er midlertidig. Permanent hadde vært trist. Veldig trist. Ensomhet. Jeg har vært gjennom dette før. Jeg er nå, offisielt sett, på gata i England. Og jeg er offisielt sett på gata i Norge.

Nå har jeg satt meg noen mål som jeg ønsker å nå. Så kan jeg dra tilbake til
Norge. Jeg holder mulighetene åpne for at jeg kan fortsette med å dra tilbake til London. Sånn fra og til. London, spesielt om nettene, blir full av søppel. Men heldigvis er det mange som er flinke til å rydde opp. Stadig vekk er det folk som har utstyr og tar søppelet. Det virker som om de har sine faste områder.

Ellers kan jeg si noe om den sosiale rangstigen. Noen kan reagere og si at jeg frivillig har gått og satt meg nederst. Og jeg kan bare si følgende: Det er ikke første gang jeg har vært der, og jeg kan ikke komme noe særlig lenger ned. Men det er en vesentlig forskjell fra tidligere: Dette er ikke nytt for meg. Og jeg har forståelse for folk som lever på denne måten.

Hadde jeg hatt råd, hadde jeg kjøpt meg en sovepose. Når man bor på gata bør man unngå å ha med seg noe som har verdi. Smykker, klokker, mobiltelefoner – og alt som har affeksjonsverdi. Ordinære klær. En gammel, dårlig mobiltelefon som folk flest ikke vil stjele. Og tom for opplysninger. Så det er best å ta forholdsregler når man skal bo på gata. Ikke ta med seg mer enn det som er nødvendig. Helst bare litt klær. Ha minst mulig av penger.

Nå vet jeg ikke hvor mye klokka er. Sola begynner å gå ned. Det begynner å bli kaldt. Jeg begynner så smått å bli sulten. Jeg har valgt å ta av meg sandalene, delvis for å hvile beina, delvis få litt sol på labbene, og at føttene kan få litt luft og at jeg kan holde dem delvis rene for skitt.

Jeg begynner å bli litt kjent i London, spesielt rundt Covent Garden og Soho. Mest i Covent Garden, fordi det er her jeg jobber. Det er et rimelig langt stykke å gå herfra og ned til Vauxhall, dit jeg skal mandag. Jeg har også fått adresser til kontorer nede i Whitechapel. Men det er et sted jeg bør unngå nattestid. Der er det verre enn Grønland. Men å overnatte ute betyr at jeg må unngå lukkede plasser. Jeg bør være et sted hvor det er masse folk.

Jeg treffer mange turister, og hyggelige selgere av The Big Issue. The Big Issue er forskjellig fra =Oslo på flere vis. De har selvfølgelig mye til felles, fordi begge er gatemagasiner. Men The Big Issue utgis ukentlig: Det kommer nytt nummer hver mandag. Selgerne må kjøpe minimum to blader hver gang. Det er ikke mulig å bare å kjøpe ett. Man bør helst selge 35 blader i uka. Det er minimum. Magasinet har også en del reklame. Det er trykket på avispapir, så det er ikke av samme kvalitet som Erlik Oslo. The Big Issue er et populært blad.

Det midlertidige selgernummer mitt er 9644. The Big Issue gir deg et midlertidig id-kort og midlertidig nummer som gjelder i et bestemt område og en bestemt tid. Kortet mitt er grønt, og gjelder kun i Covent Garden fram til mandag. Da må jeg tilbake til hovedkontoret for å få nytt id-kort. Og det er rødt. De har fire forskjellige slike kort. Det grønne som jeg har nå, og det røde jeg vil få senere. Så er det et hvitt og et oransje.

Det er enkelt å bli registrert hos =Oslo: Et skjema må fylles ut. Skjemaet til The Big Issue er noe mer omfattende. Blant annet er det spørsmål om opphold og arbeidstillatelse. Om man har trygd. Har man trygd, eller vil få trygd siden, da vil trygda justeres. Det er faktisk ulovlig å selge The Big Issue uten å gi beskjed om det. Det er flere spørsmål og mer utfyllende.

The Big Issue gir ikke bort selgervester. De må kjøpes etter to uker, om du har råd til det. Vesten koster femten pund. Pengene får du tilbake når man slutter, og leverer inn vesten. Da må du vente til dagen etter med å få pengene i retur.

Jeg kommer ikke til å levere inn vesten. Jeg kommer ikke til å slutte i The Big Issue. Eventuelt beholder jeg vesten som et suvenir. Av erfaring kan jeg si at det er vanskeligere som nybegynner å selge blader i London. Grunnet midlertidig id-kort, mangeen på vest og at du bare er i et begrenset område. Det er veldig viktig hvor man står.

Morgen. Det begynner å bli lyst. Er usikker på hvor mye klokka er. Jeg kjøpte meg en paraply, og lommetørklær så jeg kan tørke meg bak med bilde av dronninga. Men jeg må legge til at jeg har stor respekt for henne.

Har overnattet ved utgangen til T-banen ved Charing Cross Station. Og akkurat nå sitter jeg på trappa til St. Martin’s Church. Dette er også en aktuell plass å sove et par netter. Det er noen plasser som er vanskeligere enn andre når det gjelder å tigge penger. Men folk er i hvert fall flinke til å gi meg mat. Det hender at jeg får tips ved å selge. Jeg har solgt to blader hittil.

I dag er det mandag 10. august. Det som har skjedd i dag er at jeg først og fremst har fått nytt id-kort. Rødt. Det har en utløpsdato. Frem til denne datoen bør jeg ha solgt nok blader til å kunne kjøpe vesten. Det er mulig at jeg ikke vil få noe mer hjelp på dagsenteret her. Hva jeg gjør da, vet jeg ikke. Har ikke lyst til å dra tilbake til Norge før jeg har nådd målene mine.

Salget av The Big Issue har ikke gått så bra som jeg ønsket at det skulle gjøre. I perioder har jeg vært veldig sliten i beina, og har vært nødt til å sove. På de første plassene tjente jeg ikke noe i det hele tatt. Måtte bli kjent med hvordan det fungerer i The Big Issue, bli kjent i London, så starten var ikke så enkel som i Oslo. Men etter hvert som jeg ble litt kjent, så jeg flere muligheter. Jeg fikk nye kort og kom videre i systemet. Fikk vesten. Men jeg drar ikke tilbake til Oslo før jeg kommer skikkelig i gang med salget. Skal man gjøre det bra, bør man i hvert fall være i London i seks måneder.

Tigging er forbudt, så det kan jeg ikke gjøre. Men det er «lov» til å ta imot penger og mat. Det er ganske morsomt å være på begge sider av matutdelingen. Det er en plass hvor det deles ut mat til uteliggerne. Jeg har stått i kø på den ene siden for å få mat, og jeg har vært med på matutdeling på den andre siden en halvtime senere. Ganske interessant.

Akkurat nå ligger jeg på Trafalgar Square, på trappa til St. Martin’s Church. Det ligger to uteliggere og snorker bak meg. Fint vær. Spiser indisk mat. Mens jeg spiste dukket det opp en bie som ville mellomlande på maten min. Den tok noen runder før den ga opp. Jeg hadde ikke lyst til å dele maten min med en bie.

Når jeg satt på gata var det alltid noen som kom bort til meg med et eller annet. Ei dame gikk og kjøpte hamburger og cola til meg. En mann gav meg mesteparten av en bursdagskake. Vet ikke hvem som hadde bursdag, men min var det ikke. Kaka var god. En annen gang kom ei dame med kinesisk mat med chili og ris. Det var varmt. Dette hadde hun tatt med seg. Og hun gav det til meg.

Jeg har stor respekt for folk. Men jeg er ikke opptatt av hva som foregår i hodet på de fleste av dem. Så når man studerer folk kan man finne mye å le av. Bare av blikkene til enkelte er nok til at jeg kan begynne å flire av meg selv. Å være nederst på den sosiale rangstigen har sine fordeler. Da lærer man å være jordnær. Men dessverre er det mange som ikke takler det. De blir voldelige, kriminelle og narkomane. Men dette bunner ofte i andre ting. Jeg har lært en viktig ting: Det er ikke først og fremst problemet som knekker en. Det er hvordan man takler problemet. Man må være mentalt sterk. Det var ikke jeg før, men jeg ble det. Men jeg ble ikke hard.

Jeg er sterkere mentalt nå enn før. Jesus snudde livet mitt. Uten Jesus og min søster hadde jeg ikke klart meg. Å begynne å bruke alkohol eller narkotika skaper bare masse problemer. For meg var Jesus redningen. Jeg føler meg tryggere i London enn i Oslo. Merkelig nok. Oslo er en liten by, og det er vel egentlig en av årsakene.

Jeg er verken ferdig med The Big Issue eller London. Skal før eller siden tilbake hit. Men da ikke på gata. Håper jeg. London er en flott by. Men jeg vil ikke anbefale noen å bo på gata. Med mindre de vet hva de gjør.

Treffer flere gærninger og narkoselgere daglig på gata. Så til dem sier jeg bare ett ord: nei.