De spilleavhengige skammer seg aller mest

Han får applaus for nok en spillefri måned. Vi får gåsehud.

Det er trangt om plassen. Vi sitter i et lite kjellerrom. En gruppe mennesker er samlet til et ukentlig møte, et sted i Oslo. De sitter i en sirkel. Stoffet på stolene er slitt. Det lukter nytrakta kaffe her. Vi får minner fra lærerværelset på barneskolen. Det er ingen bilder på veggene. Ikke bare møtet, men også rommet i seg selv, er anonymt. Alle sitter med hvert sitt hvite pappkrus i hånden.

Det er godt og varmt her. Før møtet starter, sitter noen og småprater og ler. Andre sitter stille for seg selv. Møtelederen har en stor bunke med permer og papirer. Han tar ordet, og møtet er i gang.

– Vi starter med en introduksjonsrunde. Hvem er du, og hvorfor er du her i dag?

Svarene følger klokka. Vi sitter i enden av sirkelen. Alle introduserer seg med navn, og forklarer hvorfor de er til stede. De er alle spilleavhengige. Hver person får et hei og noen nikk tilbake fra de andre medlemmene i gruppa.

Vi introduserer oss også med navn, men forklarer at vi ikke er her av samme grunn som dem. Vi er her for å høre deres historier. Vi ønsker å se spilleavhengighet på nært hold, og se hva hvordan disse møtene fungerer. De andre sier hei tilbake.

Nå åpner han som leder møtet for refleksjoner og innspill. Alle i sirkelen deler, diskuterer og forteller. Før man tar ordet er man nødt til å igjen introdusere seg med navn, og som spilleavhengig. Det virker som om dette er del av den prosessen det er å bli frisk: Å stadig innrømme at man er syk. Noen sitter lent bakover med beina strukket ut foran seg. Andre sitter med armene i kryss over brystet, og med beina gjemt under stolen. Alle er i forskjellige stadier av tilfriskningen sin. Det vises på kroppsspråket.

Noen av medlemmene snakker om skammen rundt sin egen avhengighet. En forteller om forhold som har gått i vasken på grunn av spillingen. De har alle forskjellige erfaringer, men de har en felles forståelse for alvoret rundt spilleavhengighet. De sier alle at de kjenner seg igjen i hva de andre medlemmene forteller. Avhengigheten har ødelagt noe for hver og en av dem.

Vi får ikke sitere noe av det som blir sagt i løpet av møtet. Det vi kan si er at det er sterke historier som blir fortalt. Det oppstår med jevne mellomrom korte stunder da alle er stille. Både deltagerne og vi utenfra kjenner at det trengs tid til å reflektere over hva som er blitt sagt. Hva vi har hørt. Dette er tøffe mennesker som tør å åpne seg fullstendig. Ingen gisper eller rister oppgitt på hodet over hva de hører. Gjennom øyekontakt, nikk eller et klapp på skulderen sendes aksept og forståelse rundt som en ball mellom deltakerne.

Noen av medlemmenes mynter går på rundgang i sirkelen. Vi blir bedt om å fylle dem med lykke og håp for mynteierne. Så får de dem tilbake.

Mot slutten av møtet, etter halvannen time, holder vi alle hender. Oppreist og i kor sier vi noen motiverende setninger. «Gi meg mot til å erkjenne mine feil», er en av dem.

Det står skrevet et sted at et møte med en spilleavhengig er et møte du sent vil glemme. Det kan vi nå skrive under på. Vi har fått høre menneskene i sirkelen, og andre spilleavhengige, fortelle sine historier direkte til oss. Det skulle det vise seg å være langt sterkere og tøffere å høre enn hva vi var forberedt på.

Det er ikke vanlig å se på spilleavhengighet som en sykdom. Alvorlighetsgraden, slik den betraktes av de fleste, blir ofte bagatellisert. Hvorfor kan de ikke bare slutte å spille? Hvor er selvkontrollen? Hvordan kan de fortsette å spille når de ser hvor mye og ofte de taper?

Det mange ikke er klar over, ofte heller ikke den spilleavhengige selv, er at avhengigheten er en tilstand klassifisert som en psykisk lidelse. Den betegnes som «patologisk spillelidenskap». Den er altså en egen diagnose i psykiatrien. Og den diagnosen er langt mer alvorlig enn man skulle tro. Spilleavhengighet, eller ludomani som det også kalles, går ut på at spillingen dominerer personens liv så sterkt at det gjør skade. Skaden rammer både det sosiale, psykiske, økonomiske – og personens privatliv. Man har rett og slett mistet kontrollen. En fascinasjon eller nysgjerrighet har glidd over i noe ukontrollerbart. Behandlingsmåten av spilleavhengige har likhetstrekk med annen behandling av avhengighet, for eksempel den til rusmidler.

I over litt over en måned har vi forsøkt å finne en person, en spilleavhengig, som var villig til å dele sin historie om å leve med lidelsen. Antallet anonyme som ønsket å stille var det ikke noe å si på. Men det å snakke med fullt navn og bilde, det gjorde dem tause. Skammen var rett og slett for stor. Hva kommer dette av?

Det finnes utallige artikler, portrettintervjuer, dokumentarer og nyhetsinnslag der blant andre rusavhengige, sexavhengige og shoppingavhengige står fram og deler historiene sine. Det er ingen tvil om at det er trendy å være åpen i disse dager. Hvorfor er det ikke den samme åpenheten om spilleavhengighet?

Vi besøkte Rolf Brumoen, ansvarlig for spillebehandling i poliklinikken til Blå Kors i Oslo. Han forteller oss at skammen de spilleavhengige føler kan komme av at de tror de blir sett på som svake mennesker uten selvkontroll. En spilleavhengig kan ikke unnskylde seg med at de tilfører kroppen for eksempel alkohol eller medisinske preparater. En spilleavhengig produserer endorfiner i kroppen gjennom spillingen sin. Sånn sett mener noen av dem at de egentlig ikke kan skylde på noe annet enn seg selv. Det er der skamfølelsen kommer inn.

På Blå Kors har de cirka 3000 konsultasjoner i året knyttet til slik avhengighet. Rolf Brumoen forklarer at andelen av dem med spilleavhengighet som kontakter Blå Kors har steget fra 30 prosent til 50 prosent i løpet av de siste årene. Pasientene har forskjellige grader av avhengighet.

De som oppsøker hjelp er som oftest dem som har nådd et punkt hvor de ikke ser noen annen utvei. Dessuten dem som har opparbeidet seg en gjeld som for dem er umulig å nedbetale. Alle har sine grunner til å oppsøke hjelp. Noen kommer på grunn av posttraumatisk stresslidelse, der spillingen er blitt en måte å rømme fra hverdagen på. Behandling av spilleavhengige på Blå Kors skjer både i individuelle samtaler, og i gruppesamtaler der pasientene er med på forskjellige øvelser.

Flaks er et tema som ofte kommer opp i Brumoens behandling. Ofte er en del av behandlingen å se på hvordan en spillemaskin fungerer, og hva vinnersjansene for dem faktisk er. Han vil å teste oss på nettopp dette. Vi blir bedt om å se for oss at vi kaster en terning fem ganger. Hver gang viser terningen seks øyne.

– Hva tror dere sjansen er for at terningen vil vise det samme på det sjette kastet?

Vi kvier oss for å svare. Vi vet at vi tenker feil, men svarer at sannsynligheten for at terningen skal vise seks øyne igjen er nødt til å ha sunket noe, nå som den allerede fem ganger har vist det samme.

– Jeg føler at flaksen er brukt opp, sier jeg.

I realiteten vil det selvfølgelig alltid være en sjettedels sjanse for at en ny sekser vil vise seg. Hvordan flaks og uflaks oppfattes, det er et tema Brumoen ofte tar opp med de spilleavhengige som er til behandling hos ham.

Han forklarer at de som lider av spilleavhengighet kan se flaks som noe levende. At terningen gis egenskaper, som at den kan bestemme hvilken side den skal lande på. Han sier at flere av de spilleavhengige får en følelse av at flaksen kan bli brukt opp. Den andre siden av denne tanken er like gæren: at også uflaksen kan brukes opp. Da kan man lett tenke at «jo lengre jeg har hatt uflaks, og ikke har vunnet, jo nærmere er jeg der hvor jeg begynner å vinne igjen.»

Dermed er du solgt: Spill hver gang du kjenner på deg at du har flaks, og spill mer jo mer uflaks du har – fordi du snart nærmer deg flaksen igjen! Tanken forsterkes av at spillene ofte er lagt opp slik at det virker som du nesten – og bare nesten – vinner hele tiden. Dette er noe spilleselskapene er fullt klar over, og utnytter.

Tidligere innebar gambling og pengespill at spilleren dro til spillebuler, på ukentlige bingokvelder eller kjøpte skrapelodd på butikken. Spillene du hadde tilgang til ble regulert og kontrollert av myndighetene i landet du befant deg i. I dag er de virtuelle spillstedene lett tilgjengelige fra andre land for alle og enhver. Her kan spilleren være helt anonym. Spillselskapet gir gjerne startbonus og gratisspill for å få nye og tidligere spillere i gang. Disse nettstedene gjør sitt beste for å stimulere følelsen av å få noe ekstra eller gratis, og får dermed spilleren til å fortsette. Gambling online får mennesker som kanskje ellers aldri ville satset penger på spill, til å engasjere seg i ulike typer av pengespill.

«60 freespins direkte til din innboks!»

«Spillet som hjelper deg å vinne!»

«Spill online bingo gratis i syv dager!»

Det finnes i praksis ingen begrensninger når det gjelder pengespill, selv om reguleringen av norske pengespill er streng. Du kan spille når du vil, hvor du vil og for hvor mye du vil på utenlandske spill via internettet. Vi ser reklamer for dem overalt på nett, og TV-kanaler som sendes fra utlandet. TV-kanalen MAX viser 203 reklamer for lotterier eller pengespill i løpet av et 24-timers tidsrom. Discovery viser hele 287. En kan bare forestille seg hvordan dette oppleves av en som lider av spilleavhengighet; det å bli fristet daglig på denne måten.

Flere organisasjoner tilbyr hjelp, støtte og behandling for den som måtte lide av spilleavhengighet. Blant annet hjelpelinjen.no, Spillavhengighet Norge, Blå Kors, Norsk Forening for Spillproblematikk og Anonyme Gamblere.

Hjelpelinjen.no fikk i fjor 931 henvendelser, fra både pårørende og fra spilleavhengige selv. Målet deres er å hjelpe mennesker i krise og henvise til annen hjelp, blant annet behandling. De kan også gi generell informasjon om spilleavhengighet.

Mørketallene for antall spilleavhengige i Norge er likevel store. Kanskje kommer dette av skammen som stadig dukket opp som et tema i samtalene vi hadde, både med behandlere og pasienter.

I 2003 kom det store endringer for norske spilleautomater. Stortinget vedtok en automatreform. Den innebar at Norsk Tipping AS fikk enerett på å drifte norske slike. Privatdrevne automater ble forbudt. Dette vedtaket kom etter at et flertall på Stortinget ville ha en mer restriktiv spillepolitikk. Automatreformen fikk bred oppslutning, fordi de folkevalgte så at flere utviklet problematisk spilleatferd. Gjennom offentlig kontroll av spillmarkedet kunne en mer restriktiv spillpolitikk gjeninnføres.

Vedtaket falt ikke i god jord hos de private automatselskapene. De saksøkte staten. De mente at forbudet var et brudd på EØS-avtalen. I 2007 gikk staten seirende ut av automatstriden, med medhold i høyesterett og Efta-domstolen. Den 1. juli i 2007 ble 12 000 spillemaskiner i Norge gjort forbudt og fjernet. Multix-maskiner fra Norsk Tipping kom 2009, for å fase ut de gamle gevinstautomatene.

Disse automatene skal etter Norsk Tippings produktbeskrivelse være «snille» spillemaskiner. Du må ha spillkort fra Norsk Tipping. Beløpsgrensa er på 600 kroner dagen, totalt 2500 kr i måneden. Norsk Tipping sier at «spillterminalene har også verdens strengeste kontrollmekanismer for spilleadferd, noe som er med å minimere risikoen for avhengighet». Belago-maskinen kom i 2010 og erstattet maskinene som står i norske bingohaller.

Politikerne tar spillavhengighet alvorlig. Det er laget flere handlingsplaner mot spilleproblemer opp gjennom årene. Den nyeste gjelder for perioden 2016-2018. Daværende kulturminister Torhild Widvey uttalte i november i fjor at regjeringens politikk er å «ivareta spilleavhengige og sikre at spillene ikke fører til at flere får spilleproblemer».

Den nyeste handlingsplanen har tre hovedmål. Første punkt: Færrest mulig skal ha problemer med spill. Andre punkt: Kunnskapen om spill og spilleproblemer skal øke, og deles. Tredje: Tidlig identifisering og god behandling av problemspillere.

I handlingsplanen blir det også sagt at innsatsen innenfor forskning på både pengespill og dataspill skal økes. En del av informasjonsarbeidet skal gjøre norske brukere bevisste på av utenlandske spillselskaper ikke er underlagt norsk regulering. Derfor har ikke spillerne samme grad av beskyttelse som dem som bruker de lovlige, norske alternativene.

I handlingsplanen er spilleavhengighet en del av begrepet rusavhengighet. Det betyr at spilleavhengige også er en del av regjeringens opptrappingsplan på rusfeltet. Noen av de 2,4 milliardene som er satt av her skal brukes på arbeidet mot spilleavhengighet. Spillemidler som blir satt av til tiltak mot spilleavhengighet skal økes fra 12 millioner i 2005, til 15 millioner i år.

I neste uke møtes de igjen, de anonyme spilleavhengige. De introduserer seg på nytt med navn, og forklarer igjen hvorfor de er til stede. Måtte de få applaus for all den spillingen de har greid å unngå siden sist.

Teksten sto på trykk i =Oslo / =Norge mars 2016.